hits

12.10.2018

Hei alle sammen, alle mine lesere, om jeg forstatt har noen da :) N er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Veldg lenge siden, s som dere skjnner, dette er ikke noe jeg livnrer meg p :)

Gjett hvor jeg er? Jo jeg er p favorittplassen min, Hitra, ved kjkkenbordet, det er her alle tankene fr lov og tid til lpe vilt. Det har vrt med vilje at jeg ikke har skrevet p en lang stund, og det er fordi jeg mtte legge hele India fra meg, for det gikk utover skolearbeidet mitt. Jeg brukte mye tid p tenke, gruble, google, ske, skrev til mange folk jeg fant p facebook, tenkt litt mer og grubla enda mer.

En god sttte har jeg hatt i min kjre mamma og ellers familie. Og ikke minst Torill, hun stiller alltid opp nr jeg skriver til henne og spr om rd. Og mine kollegaer og venner generelt. Det har vrt mye fordye og det er hele resten av veien igjen.

Hvis jeg var s heldig f mte Kamal i morgen, hva ville jeg sagt?

Jeg tror ikke jeg hadde ftt fram s mange ord, men trene hadde sttt i k. Jeg vet ikke om jeg hadde klart rrt meg, men hjertet mitt hade nok dundret av grde. Og nr jeg frst hadde ftt klemt henne, s hadde jeg nok aldri klart slippe taket. Jeg har s  mange sprsml. Hva er vr historie Kamal? Vr eneste og personlige historie? Deler jeg deg med noen? Er vi flere ssken? Og ett nytt sprsml, hvem er faren min? Jeg skule fortalt henne hvor glad jeg er i henne, hvor takknemelig jeg er for at hun har gitt meg bort til den beste mammaen noen baby jente kunne f. Jeg skulle vist henne guttene mine, hennes barnebarn. Jeg skulle aldri gitt slipp igjen.

Dette er noe av det jeg drmte om, jeg drmte nesten hver natt den frste tia at jeg mtte henne og s vknet jeg akkurat i det jeg skal til ta hnden hennes. Jeg grt en del for meg selv, men nr jeg snakker om opplevelsen s er det som en terapi, det er godt snakke om dette og skrive om tankene og flelsene rundt dette. Men jeg kjenner det rare savnet etter ... ja, henne, eller jeg vet ikke hva jeg savner, kan man savne noen man aldri har mtt?

Nr jeg snakker om finne mitt opphav, s har det alltid vrt snakk om finne moren min for det er henne vi vet noe om, men s var det denne faren min, hvem er han?? Er han en drittsekk som utnyttet seg av henne? Er han gammel, er han slekt, er han alt det vi i dag mener og tenker er hsli?? Jeg har lov skrive dette? Som sagt, det er mine tanker. Siden det str ukjent far? Hun kanskje ikke viste, kanskje ikke turte si noe, kanskje han er en kjent mann, eller en rik mann og om det kom ut s hadde hun blitt drept. Utenfor ekteskap, helt klart JA, men hvem er han? Herregud, jeg kan bli gal av disse tankene....

Jeg har ftt den re av gjestesnappe p en gruppe for adopterte og det er s interessant lese og hre om andres historier og det er litt derfor jeg "tok mot til meg" skriver i dag. Jeg kan ikke la livet bare passere og st der jeg str i dag.

Jeg er heldig som har en mamma som bkker meg opp i dette, som sttter og hjelper og pusher meg litt, nr jeg sr meg til ro med dette, for hun vet hva jeg egentlig vil. Ut i fra flere sosaile kanaler har jeg skjnt at det er en del adoptivforeldre som ikke deler samme tanker som min mamma. Det er flere som ikke vil snakke om det at deres barn har ett opphav en annen plass i verden. Kanskje gjr de det for beskytte sine adoterte barn, for finne svar som kan sre, eller s er det ogs de som ikke vil snakke om det fordi det er her de hrer hjemme, Men jeg tenker at det er en del av pakka nr man adoperer. En dag vil dette barnet bli ungdom, den mest srbare tiden i livet, der man begynner kjenne og undres over ikke fle seg helt komplett. og de blir voksne og tankene slr sterkere til. Flere fler at de ikke hrer hjemme der de vokser opp, de fler det er annerledes, Jeg ahr aldri flt det, jeg har flt meg hjemme og uansett s er det her jeg har mitt liv og min familie. 

Men ikke alle adopterte nsker finne, Sstra mi tenker ikke p samme mte som meg, noe jeg respekterer, men hun sttter mine nsker og respekterer mine valg, noe jeg er veldig glad for. Hune rogs den eneste nre for meg som ogs var med p turen som kan relatere seg til det jeg opplevde og p noen plan skjnner min tankegang i det hele, Det betyr mye for meg.

Jeg har bestemt meg, alt i livet skjer for en grunn, og hvis man bare flger veien s finner man svar. Det nrmer seg 40 r siden Kamal tok en avgjrelse om holdes anonym.. hun vil ikke bli funnet, Nr jeg skriver dette, eller sier dette, s skjrer det langt inn i hjerterota... Man skal vre langt nede for klare gi fra seg ett barn og aldri ville bli funnet igjen, men det har nok sine gode grunner til dette. Men jeg har lov vre s egoistisk til f vite om hun lever, har jeg ikke? Guttene er 6 og 9 r og an eldste spr ofte, han interesserer seg, han lurer p om han ser nok indisk ut til at hvis vi finner henne, om hun kan se at han ogs er indisk. Han ser minst indisk ut, han ser mer spansk ut, men uansett, n merker jeg at de ogs vil vite, og jeg kommer aldri til slutte svare dem eller undres med dem, de vil vite sin historie de ogs.

Dette ble en litt oppsummerende og tilbake blikk p tanker. Jeg vil nok bruke mye tid p s kolen framover, men jeg skal ogs skrive litt her. 5 januar er det 1 r siden jeg reiste til India. Tia flyr, det vet vi alle, men jeg har bestemt meg for gi tilbake p ett eller annet vis, kanskje fr jeg brukt utdanningen min til noe for hjelpe?

Takk for at dere leser :) Del ogs gjerne, kanskje det kommer fram til noen som vet av noen som kjenner noen som er i slekt med noen som kan hjelpe meg?

Berit Devika

Fdt brun sj! Enn du?

Hei hei, n er det noen dager siden siste :)

Jeg har egentlig ikke s mye nytt fortelle, men jeg tenkte jeg skulle fortelle hvordan det er vre brun i ett land der det er mest hvite :) hahaha brun og hvit faktisk, i dagens verden kaller vi det vel lyse og mrke eller??? Tja, det snedige er vel at en gang i tiden ble jeg kalt "neger Berit", men det var i en positiv forstand. Vi var faktisk 3 stykker de satte ordet "neger" forran navnene vre. Vi var "kjente" her i byen ei stund p tidlig 2000 tallet. Vi alle kom opprinnelig fra Asia...Need i say more. P barne og ungdomsskolen var vi to med navnet Berit. Det syntes jeg var veldig greit, for Berit var s gammeldags. Begge hadde vi jo ett mellomnavn, men det var jo s kjedelig bruke, s det ble "Berit Hvit" og "Berit Brun". Vi be nesten som en merkevare ogs, for vi var bestevenninner og hang sammen til en hver tid store deler av ungdomsskolen. P slutten begynte vi finne flere venner og vi begynte p forskjellige skoler, og rene gikk, med minimalt av kontakt, men p Reunion sist sommer var vi alle samlet igjen, og det var fantastisk se deg igjen Berit, og vi lo godt da vi mimmret og Berit Hvit og Brun. Vi var ett ord vi, ikke to forskjelige en periode i begynnelsen av ungdomsskolen. Ikke Beritene eller Berit D og Berit M, men det gikk p fargen. Men for all del, det har aldri vrt p en negativ mte, vi tenkte ikke over det p den mten den gangen, det bare var snn og det gjorde absolutt ingenting.

Jeg har aldri vrt plaget av vre brun, men herregud, s mange rare sprsml... Man skulle tro de fleste er fra barn... Man fr rare sprsml om vre brun, hvor jeg kommer fra og det vre adoptert. Her er noen:

- E du adoptert ja, kanskje du kjenne ... (ett navnt p ett menneske i Norge som bor en helt annen plass enn m)

Jajaja, alle vi adopterte kjenne hverandre...

- e du fra India, s spennende, kanskje du kjenne ... ( gjelder det samme som str over her... ) Bare for ha sagt det, fordi om vi er adopterte eller er fra India, s betyr ikke det at vi kjenner hverandre.

Sstra mi og jeg kom til Norge fra to forskjellige byer og er ikke biologiske, men likevel fr vi jeg hre:

- Ser n at dere er sstre... ( Hun har rundt ansikt og rundere og flatere nese enn meg, jeg er oval i ansiktet og har spissere nese..., hudfargen er helt ulik og yeformen kan ikke sammenlignes en gang). Og nr de fr hre at vi ikke er biologisk, "Ja, nei, ser det no" HAHAHAHA.

Da jeg fikk barna og gav de melk, fikk jeg fakitisk sprsml fra flere voksne, spesielt menn, om melka er mrkere og en spurte til og me dom det er sjokomelk (det tror jeg var en kdd da:) hahahaha

"Du e sikkert glad i sterk mat", "bruke du my krydder i maten", "drikk du melk", "spise DU kjttkak", "gr du i sari p 17 mai eller ar du bunad" ( gr i bunad...) "kan du indisk", "snakke du hindu", "koffer har itj du prikki panna", "Danse du indisk". Og etter ha fortalt litt om livet mitt da, s fr sprsmlet "kjenne du mora og faren din"... Nei...

Dette er mest fra voksne, men det er barna som er som gull.

Nr man jobbe ri barnehage, s er det ikke alltid barna legger merke til at jeg er brun med det frste, hvertfall ikke de minste, men nr de nrmer seg skolealder, begynner sprsmlene komme. Til og med mine egne barn, som alltid har vokst opp med meg som sin nrmeste, men ikke har tenkt over det, begynner "se" at vi har forskjellige hudfarger.

Barn spr ofte om hvorfor jeg er brun og en gang ble jeg s "lei" av svare p det. Det var selsvagt leeeeeeeeeeeeeenge fr jeg begynet utdanne meg pedagog, jeg hadde jobbet i bhg i 2 r ca. Flere barn satt sammen med meg i sofaen og de spurte hvorfor jeg var brun, " har vrt s leng i sola" svarte den veldig lite pedagogiske Berit Brun da. En av guttene kikka lenge p meg, de andre begynte le og snakket om andre ting. Plutselig holder han en hnt p armen min og sier "Edu like brun nr vi slr av lyset ?" Det er en soleklar vinner hos meg.

En annen gutt jeg kjenner har ogs en mor som er mrk, hun er mrkere enn meg ogs faktisk og med hul i nesen, ser hun enda mer utenlansk ut enn meg.

G: Koffor e du brun?

Jeg svarte ikke s mye p det, jeg tenkte med engang at han vet ikke selv at han er brun.

Meg: Ser du noen andre som er brune

G.: Ja, gutten din e litt brun

Meg: Ja, vet du om noen andre da ( tenker p hans ssken og mor)

G: Njaa,,, nei,  veit ikke.

Meg: Enn mamma og sskene dine da, og du, du e jo litt mer brun enn min gutt du ( Vi ser oss i speilet sammen)

G: Jaaaaaa, e gloooovarm enn d <3<3<3

S herlig :) Jeg elsker mten barn undrer og tenker og oppdager omgivelser og seg sev og omverden :)

 

Det som ogs er litt gy er at venner, familie og kollegaer ikke tenker s mye over at jeg er brun heller. En dag var det en forelder som spurte en kollega om jeg var fra India, svaret hun fikk var "Bei, hun er fra Hitra". hahaha, elsker dette :)

Jeg og Helge var p motorsykkeltur en gang og vi skulle sprre om veien. Det hadde vrt mye sol og vi kjrte jo med hel og fikk minimalt med sol p kroppen da vi hadde p oss masse beskyttelse og motorsykkel klr. Jeg tar av meg hjelmen da vi kommer inn og damen i skranken gisper og sier "S brun du har blitt"!!! Jeg hadde aldri mtt mennesket fr og vi lo. Hun s ikke at jeg var far India, hun trodde jeg var norsk som hadde blitt brun. Den er jeg fortsatt av.

Jeg elsker vre brun, ddabdda! Jeg slipper bruke 50 + i solkrem, jeg slipper solarium, jeg slipper bli s veldig solbrent, jeg er brun hele ret, jeg slipper f hre at jeg ser bleik, gr, rd, grnn eller gul ut. Jeg slipper bruke snne sprayer eller spise tabletter for bli bru, og bare ende opp som orange, jeg fr ikke drlig samvittighet nr jeg er i syden og ikke ligger pal p stranda for bli en grad brunere, for den kommer s raskt p meg uten ligge der slikke etter den runde gule der oppe. Og s fr jeg de mest fantastiske beige mulatt barna som finnes :) (ok, denn var bare selvskryt, alle barn er like fine). Til og med hunden min ligner p meg, han er en svart og brun gordonsetter. Mange gode fordeler med vre brun kan dere skjnne, s jeg klager ikke.

Ha en fantastisk helg alle sammen :)

Til min kjre Kamal, hvor enn du er i verden <3

Her i Norge har vi nettopp feiret morsdag. Jeg fikk kake og en skitur med familien min, den perfekte gave. P mandag dro vi hjem til mamma, hun fikk en stor bukett roser fra meg. Jeg skulle gitt henne hele verden, men det kan jeg ikke. Mamma er s takknemelig for den misnte lille ting, om det er en bukett roser, eller overnatting fra barnebarn eller en klem og ett besk av oss barnebarn, barn og svigerbarn. Det er hun som bokstaveligtalt gir oss hele verden.

Denne morsdagen var annerledes enn alle de andre jeg har vrt en del av. Denne gangen tenkte jeg ekstra mye p deg. Sist jeg tenkte s mye p deg, og var s langt unna deg, var p 30 rsdagen  min. Jeg sier det ikke s hyt egentlig, men det var en litt tung dag, samtidig som det var en fin dag p alle mter. Jeg grter ikke s mye i stillheten lengre, men p sndag kom det noen trer, mer blanke yne og en eler annen stille tre.

Bilderesultat for trer

I r har jeg deg! Jeg vet hvem du er, jeg kjenner deg, jeg kan nesten fle deg, og jeg drmmer om deg. Herregud, s mange netter jeg har lett etter deg. Jeg har mtt deg, s mange ganger, men s vkner jeg hver gang du strekker hnden mot meg. Da er klokka noe med 04 midt p natta hver gang. En hel uke mttes vi og hvis det er noe som heter sende telepatiske tanker til hverandre, s hper jeg av hele  mitt hjerte at du har ftt mine og at du har ftt noen tegn p at jeg lever og har det bra. Men om det finnes, s syns jeg det er rart at jeg ikke har ftt noen fra deg. Kanskje har du ikke lov unne deg tanker om meg, eller kanskje du har fortrengt meg?

Men jeg har sett deg. Du er s lita, med det lange grmrke hret ditt i en tykk flette. Det er blandet av grtt og sort. Noen ganger liker du bare ha det i en ls hestehale, det er sikkert fra deg jeg har det fra. Noen ganger har du knytet en slags knute i nakken. Du er lav, s litta ( IKKE SKRIVEFEIL, TRYKK P DE TO T'ENE), du er 53-54 r bare, men du har linjer i ansiktet ditt som tyder at du ser litt eldre ut, men du har ikke rynker, bare linjer. Du er glad, du har en lys liten stemme, med andre ord, jeg har ikke ftt stemmen fra deg <3 Nr jeg ser deg i ynene, er det som se meg selv. ynene har jeg fra deg. Du gr i en rd sari, hver gang, en dyp rd farge, med noen gull detaljer, du har prikk i panna, bindi, heter det vel? Du har sm ste gullkule redobber. Hendene dine er s smale, hele arma di er smal, og der kan jeg se at armen din er eldre enn ansitet ditt, den har noen rynker,  men den er sterk til vre s tynn. Du har noen gullarmbnd p deg, og mange ringer. Hnden din er mrkere inni enn min, men ikke skitten, bare mrkere. Jeg har blitt bleika etter 35 r i Norge. Du er mye mrkere enn meg. Ja, og s har du hull i nesa, en gullprikk i nesen. Over hret ditt har du av og til et rd sjal, ett gjennomsiktig et. Du er tynn. Men ikke for tynn, bare slik de andre indiske damene <3 Du bor ikke p gata, du bor sammen med noen, men de har jeg ikke ftt mtt enda. Du har det bra, og du gjr livet ditt godt.

Bilderesultat for indiske damer                  Bilderesultat for indiske damer                   Relatert bilde

(Hun er ingen av disse, men hun kunne vrt)?

Det er ikke tvil nr vi mtes.. men vi har aldri avtalt mtes, jeg leter etter deg, men du vet jo ikke det.. men du vet hvem jeg er nr du ser meg. Du bare smiler, du snakker, jeg skjnner ingenting, jeg tror jeg bare str stille, men du kommer mot meg. Du strekker armene mot meg, men rett fr du nr huden min, s vokner jeg... hver eneste gang. De siste dagene har jeg ikke sett deg.. Jeg har ikke alltid vrt i India heller. Gr det s raskt fortrenge eller glemme, f ting p avstand?

Det er 1 mned og 2 dager siden vi var i landet ditt, INDIA, landet mitt<3 Norge er kaldt og sn. Vi har ikke isbjrner i gatene, men vi har ett stille lite land, med hav, skog, hye fjell, 4 rstider. Jeg vil ta deg med hit, jeg vil du skal mte det livet du gav meg til. Jeg vi du skal mte mamma. Da tror jeg nok du hadde blitt glad for se at du tok det riktige valget.

Jeg har det bra<3 Jeg har to mammaer og siden India har morsdag 13 mai, s har jeg to morsdager ogs <3Bilderesultat for mamma dikt morsdag

Kjre Kamal,  min plan var skrive til deg p morsdagen, men det var for tft og tungt for meg, s jeg har ventet noen dager. Livet mitt er blitt snudd litt opp ned, uten at jeg snakker s mye om akkurat det, og ikke fr noen spr om det. N spr de fleste om reisen og hva vi fant ut. Jeg elsker snakke om det, men etter en mned har jeg begynt reflektere mer og jeg vet ikke om det er hjertesorgen som gror med en srhet inni seg, eller om det sprekker og blir strre.

Kjre Kamal, माँ , ikke glem meg eller fortreng meg. Jeg googler deg, jeg sker deg, jeg etterlengter deg, og savner deg p ett vis, og jeg hper du kjenner p hele kroppen din at jeg lever og har det bra og er her.

Devika

 

PS. Til dere som leser, del innlegger er dere snille og flg meg, de utroligste ting kan skje. Tusen takk<3

Hverdagen

Da er jeg tilbake til hverdagen snn for fult. Jeg ahr begynt i praksis der jeg selv jobber og jeg stortrives :) Jeg er s utrolig heldig, som har ett slitk liv som jeg har. Alternativene kunne vrt s helt og villt annerledes. Jeg tar meg i reflektere over India turen sttt og stadig, og jeg har blitt kjent med flere indere, som vi s fint kaller oss, p den india siden  p fb. Jeg vil benytte dette innlegget til takke dere hver og en, dere vet hvem dere er ;) Noen av dere har jeg blitt venn med p fb og p snap og vi snakker mye sammen. Det er s interessant hre om deres histoier og tanekr rundt det vre adoptert. Selv om vi er p den siden s er det ikke slik at alle nske r finne sine rtter, men flere er opptatt av vite landet de kommer fra. En av disse herrene reiser i disse dager og jeg kjenner jeg gleder meg vilt for han. Gurimeg som han skal f oppleve. Jeg er nesten sjalu.

Innen 5 r er jeg tilbake sier jeg, men jeg tror vi kutter det ned til 2 r. Jeg har s mye uopgjort der borte og jeg har s mye jeg vil oppleve. Jeg har alltid drmt om reise til Italia, Usa, Australia, ja, verden rundt egentlig, men det blekner litt... India, India, at reist i fra d... <3 Jeg skal tilbake. Jeg vil gi tilbake. Husker den flelsen da jeg kom hjem, flte at jeg ikke hadde gitt noe tilbake og grt litt for meg selv i stillheten. Da var det en av mine nye indiske venner som skrev til meg "Du har gitt tilbake Berit, du har gitt hele deg i gave til India, du har brydd deg om landet du kommer fra og den kulturen, du har oppskt noe av din historie og gitt tilbake der, bare med bry deg og beske dem. Du har gitt tilbake ved bare vre der". Jeg har gitt tilbake, velger jeg tro n, for jeg ser jo hva India har gitt meg ogs. Mye mer visdom iforhold til de store kontrastene. Verden er ikke svart hvitt, den er full av farger og som gr hnd i hnd p alle mter.

Da vi var p besk p barnehjemmet mitt, s traff vi ei jente som vi bestemte oss for hjelpe konomisk. Jenta forsto det ikke helt tror jeg, men planen er hjelpe henne med den utdanningen hun nsker. Jeg sitter her ser p bildene av alle de fine unge jentene som ikke har blitt "valgt". Alle disse fortjener en trygg og stabil framtid og en utdanning her i  livet. Disse jentene har bare hverandre, noen har familier, men de kan ikke bo hos dem, for foreldrene kan ikke ta vare p dem ,enten er en dd eller de bor p gaten. Da har de satt barnet bort p barnehjem, men ikke til adopsjon. Det skar i meg da jeg forsto hva de mente med t de ikke ahr blitt valgt... det betyr at noen andre ble valgt framfor dem. Jeg vil gi disse jentene en framtid.

God natt i din varme trygge seng

Berit Devika

Hva skjedde egentlig p det sykehuset der barn egentlig ikke blir fdt?

   Her inne l jeg ogs da jeg var baby <3 Den lille jenta jeg sitter ved sidn av vknet da jeg var der og de strste bruneste ynene og steste smilet jeg har sett p lenge tok tak i hjertet mitt holdt det der. Jeg glemmer aldri disse barna, og jeg hper s inderlig de blir valgt og fr en ny sjanse her i livet. Det er mitt strste nske her i verden <3

 

Hei igjen alle sammen :) Dagene gr og jeg fr mange sprsml om hvordan reisen var, hva jeg har funnet ut og hva jeg vil gjre videre. Jeg er stolt av denne opplevelsen jeg n har ftt oppleve og veldig stolt av har opplevd landet mitt, p den ten jeg gjorde. 9 fulle dager, med masse inntrykk. For meg er det skrive om det jeg opplever en terapi og en mte fordye inntrykk p, samtidig som det prate mine rundt meg om det. Veldig godt.

Jeg ahr etterhvert begynt tenke p hvordan jeg egentlig ble fdt. Flere teorier dukker opp.

Jeg vet at min mor var 18 r da hun fikk meg, s i dag er hun vel rundt 53 r. Hun om til en abortklinikk, men hva kom hun dit egentlig for??

Kom hun for ta en abort? Grensen p ta abort var innen 5 mneder og jeg kan vel bare takke hyere makter p at hun var gtt over 5 mneder. Men hvor langt???

1. Kom hun dit i mnd 6 og mtte vre der og vente til jeg ble fdt? Det koster jo penger f vre der, s om det var det som hendte, s kan hun jo ikke vre av den fattigste heller???

2. Hun oppgav ett navn med for, mellom og etternavn, 3 navn! Det var jo ikke noe ubanlig lyve om navnet sitt og ikke si hvem man egentlig var den tia. Hvorfor skulle hun lyve p seg 3 navn?? Nei, tror nok det navnet jeg har er det riktige..

3. Hvis hun var 6+ mnneder med meg og ikke bodde p klinikken fram til fdsel, men ikke ville ha meg, s kunne hun jo gjort mye for f meg fjernet om hun var inderlig desperat.. Hun kunne kasta seg ned en trapp og satt bde meg og sel selv i fare, hun kunne oppskt en "lokal" lege tl hjulpet seg. Hun kunne ha gjort s mye skummelt.

4. Siden denne klinikken er midt i mellom alt, kanskje hun bodde i nrheten og hadde skult svangerskapet s godt, men s en dag gikk vannet og hun ble desperat om hjelp og dro til denne klinikken for f hjelp. Alts at hun kanskje var i fdsel da hun kom dit?

Uansett hva som skjedde, s tror jeg ikke hun var alene, og jeg tror heller ikke hun har tatt denne avgjrelsen alene. Heller ikke den om at hun ikke nsker bli funnet.

Jeg har skt, gogglet, kombinert navn, kombinert mitt navn med hennes etternavn, brukt google earth, bde p etternavnet hennes, om det kanskje er navnet p ett sted. Jeg har sett p bilder av damer som kunne vrt i 50 rene og sett om de ligner p meg. jeg ar sett bilder av menn, og sett om jeg har felles trekk med dem, siden det siste navnet kan betyr at hun var gift? Kanskje hun ble gravid med min far fr de var gift... Kanskje det ikke var lov den gangen? s hun mtte kvitte seg med meg. Kanskje det var han som bestemte det for henne?

Herregud, fingrene mine bare lper mens jeg skriver her og jeg ser p skjermen at dette  blir til ord.. De som leser sier jeg skriver s bra, og jeg er ydmyk og takknemelig for de fine ordene om bloggen, men for vre helt rlig, jeg skriver bare det jeg tenker. S takk for at dere liker tankene mine, m jeg vel si da ::):)

Det gjr vondt innimellom. Veldig vndt, for jo mer jeg tenker p det, jo mer skjnner jeg det alle de indiske damene sa i India...Ta til meg det india ar av verdier og kultur og trykk det til meg og bevare det i hjertet mitt, vre stolt av vre derfra. finne henne kan gjre skader, bde for henne og evt hennes barn.

Barn ja, hva om jeg har ssken? Hvor gamle er de n da? 20 rene? Eldre, yngre? Ventet hun lenge fr hun fikk flere barn? Er det noen som helst vet om meg? Lever hun? Jeg lurer s utrolig p om hun lever??? Tror hu gjr det, for hadde jeg ikke kjent det nr jeg var der om hun ikke var der en plass ?

Flelsen jeg hadde i India, den var s hjertelig og velkommen etter bare noen dager. Jeg flte meg hjemme der p en mte, selv om jeg aldri kunne bodd der. Jeg ahr jo alt her hjemme. Men det var en gang, mens jeg var der, at jeg plutselig kjente at vi er her sammen, i samme by, i samme distrikt. Vi er ikke s langt fra hverandre. Den dagen skrev jeg ett innlegg. Den natta grein jeg masse og kjente litt p desprasjonen av bare vite om hun lever!

Hadde jeg skjnt at det var hun om hun plutselig sto der? hadde hun skjnt at jeg er hennes om hun plutselig s meg?

S mange sprsml og det svir i hjertet mitt nr jeg kjenner at jeg savner ei jeg ikke kjenner, men som jeg unner hele livet for at hun ga meg en sjanse her i livet og s husker jeg hvor heldig jeg er som har verdens beste mamma <3 Heldig er jeg som har henne som deler mine nsker og flelser med meg <3

Jaja, s ble dette ett litt snt grine innlegg igjen, men det er ordi at denne reisen er litt snn tristgod og glad opplevelse. Jeg vet jeg sa at denne bloggen skulle ta slutt etter turen, men er litt redd for at dette ikke er slutten enda, men vi er ferdige med begynnelsen, n er vi midt i boka og hvem vet hvor lang den kan bli. takk for at du leser <3

Berit Devika

Hva skjer etter vi har funnet dem?

 

        

Hei, jeg har nettopp sett "Tore p Sporet" og jeg har alltid ligt et programmet, jeg har jo selv skt. I dag, etter min India tur er jeg utrolig glad for at jeg ikke har kommet med, vrken der eller p "Sporls" p TV2. Unge fine Siri, som den episoden handler om, du leser sikkert ikke dette, men du rrte hjertet mitt veldig med det lille ste vesnet du er, de store brune ynene og perlehvite tennene dine, Du ligna faktisk litt p min Nisha <3 Og jeg er s glad for henne at hun har ftt mte sin biomamma, sett henne, klemt henne, kjent lukten hennes, kjent huden hennes og hrt stemmen hennes, selv om de ikke forsto hverandre. Siri er 15 r yngre enn meg, og jeg vet at m in tankegang har forandret seg mye siden jeg var 20 r. Men JA, jeg syns hun er eldig heldig og trene  kom til meg ogs. Bde for at det var rrende, men det gjorde ogs veldig vondt, s tett opp imot nr vi nettopp har vrt der.

Jeg synes det er litt skremmende at det faktisk gr an finne hvrandre over sosiale mediar. Helt utrolig at Sii fant den lille dama p s tilfeldige mter. det jeg skal si n krever at jeg har tunga rett i munnen for ikke iritere noen eller si noe som kanskje kommer ut feil. S jeg vil si at jeg liker TORE P SPORET veldig godt, og mye av det han gjr, som finne ssken, foreldre og snt er topp. Og det er heller ikke sikkert at jeg har hadd denne meningen om jeg hadde sett programmet fr jeg dro.

N har jeg alts vrt der og som dere s p den episoden jeg snakker om, s s dere all fattigdommen. Det er en grunn til at disse unge jentene gir fra seg sine barn. Samtidig er vi som blir gitt vekk veldig nysgjerrige, ikke alle, men noen, snn som meg. Jeg er ikke noe mindre n nr jeg har ett navn, bare s det er sagt. Mange av disse jentene har ett nytt liv n, gift og kanskje flere barn. Som jeg har sagt fr, s kan det vre en stor rissiko finne dem igjen, bde for henne og de nye barna. Noe vi lrte i India, er at om min mor har ett nytt liv, og hennes mann finner ut av meg, s setter han henne mest trolig p gaten. Bde hun og barna. S jeg lurer p hva skjer nr TORE P SPORET slr av kamerane, og de reiser hjem.... Fr disse menneske noen form for oppflging? Vi hrete jo at den  mora og datra mest trolig aldri fr se hverandre igjen, siden de ikke hadde noen adresse, moren kunne heller ikke lese eller skrive. Dette er jo noe man aldri vet p forhnd. Jeg angriper ikke, men jeg spr bare ett litt kritisk sprsml. Det er ogs godt mulig at jeg er ganske enveis tenkende n, siden det er s srt og s nrt.

Jeg vil s gjerne selv, og jeg vet mamma deler den samme tanken. Hun ser ikke p det som noe nederlag at jeg vil finne min biomamma, for hun er min EKTE mamma. Vet ikke helt hvor lenge det stikket i hjertet skal vare, men i dag s stakk det litt lengre inn.. Jeg viste jo at vi ikke kom til finne noe n, men jeg sitter jo igjen med mer enn jeg trodde jeg skulle finne. Men etter den episoden n, s er jeg enda mer fram og tilbake i hodet mitt...

Hvis vi finner ut at hun lever, vil jeg bare vite om hun har ett bra liv, om hun har en mann og barn. Jeg vil bare at hun skal vite at jeg har det bra. Men jeg vil ikke delegge for hun som gav meg livet og en sjanse her i livet. Min nysgjerrighet skal ikke delegge hennes verdighet.

Men om det skulle trengs, jeg er klar til ta imot henne og familien <3 Det er jeg!

Berit Devika

 

En hilsen og takk fra lillesster

Jeg spurte Marit Nisha om hun hadde lyst til dele sine tanker rundt turen p min blogg. Jeg og Marit er som dag og natt, og hun har hatt helt andre tanker om det vre adoptert enn hva jeg har. Hun har ikke hatt de samme behovene som meg til vite sin bakgrunn. Jeg har vrt p sken etter mine biortter, samt landet og alt snn, men hun har bare tenkt p landet India, hvor og hva er det. Marit har skrevet ett lite innlegg her, som jeg fr dele med dere gjennom Indiasdatter.

INDIATUR

Sstersen skriver blogg,hun ville at jeg skulle skrive noe, her er mitt bidrag .

Vi har vrt p tidens reise, reisen vr i India har inneholdt alt.
Litt klisjeaktig, men det stemmer faktisk.
Vi har vrt s heldig ha med oss ei fantastisk dame som reiseleder.
Torill, vi er s glade i deg og du har blitt en del av storfanilien vr.
Hun har passet p alle 16 sine behov ,tatt oss med p alt India har by p, passet p hva vi kunne spise og ikke, kranglet med  butikkansatte, srget for at vi ikke har gtt i turistfellene  planlagt alle aktiviteter  samt mye mer, vi har vrt s heldige f se India p en mte som ikke alle turister fr. Takket vre Torill.
Torill har ikke bare vr reiseleder, hun har blitt  s mye mye mer for oss alle.
Kanskje spesielt for mamma, Berit og meg.
Torill reiste med meg fra India til Norge da jeg ble adoptert, st p flyplassen i Mumbai 31 r etterp med samme dame var ganske spesielt.
Du er best Torill!

Jeg reiste til India med andre ml enn Berit, hun ville f svar p sprsml hun lurte p
jeg hadde lyst til se landet, kulturen, menneskene og hadde ingen brikker som mtte p plass for at turen skulle bli bra for meg.
Jeg har aldri lurt p noe ifht min adopsjon eller mine biologiske foreldre,
Jeg har aldri flt at mamman og pappaen min ikke har vrt mammaen og pappaen min.
I vr oppvekst har jeg heller aldri flt meg annerledes enn andre, og vi har ftt verdens beste mamma, pappa, familie og venner.
Reiseflget vrt besto av alle de som for over 30 r siden sa at de skulle bli med oss tilbake pluss noen andre som vi har blitt ekstra glade i, familie og venner.
Helt rtt at alle str for lovnader som er gitt for over 30 r siden.
Martine, Ingrid og Erik og onkel Eirik vil jeg nevne litt ekstra, for dere har fulgt oss opp siden vi kom, jeg er veldig takknemlig og glad for at mamma og pappa har s gode venner som dere!
Dere har fulgt oss opp hele livet vrt, og er fantastiske!
Det er ikke s mange som kommer med gave p dren min etter fylte 30 nr mamma er bortreist, men det, Ingrid, er slik som du finner p 🙂
Jeg setter pris p alt dere har gjort for oss alle sammen.
Takk for at dere ble med!
Vi som var p denne turen sammen, har delt en opplevelse som ble mye sterkere  enn jeg hadde sett for meg.
Vi har sett apekatter, vrt i slummen vandret, gtt gatelangs i India , vrt p barnehjem , vi har sett alt Mumbai har by p, flydd innenriks i India,  grtt og vi har ledd sammen.
All re til mamma som tok oss med tilbake og presset meg litt , jeg hadde egentlig ikke s stor interesse for dette, men jeg er s glad for at jeg ble med og takknemlig for alt jeg har opplevd sammen dere.
En spesiell takk til min  Petter , du har rett, det er langt fra senga mi p barnehjemmet som vi s, til Norge og deg .
Takk for at du er du ❤
Du er min favorittperson i hele verden!


Jeg er fasinert over hvordan et land kan vre s skitten, forurenset, forsplet, full av fattigdom , tiggere  osv men samtidig vre s vakker.
Barna i slummen hadde ikke mye, men likevel virket de s glade og fornyde med alt.
India var et utrolig land og beske, og full av kontraster ifht det livet vi er s heldige leve her.


Berit, vi er s forskjellige og uenige om det meste det gr ann vre uenige om, alle som kjenner oss vet at vi er som natt og dag.           P denne turen har vi som hadde s forskjellige ml og synspunkt hatt mange like tanker om det vi har opplevelvd i India. Jeg setter stor pris p deg, Helge og de to fantastiske gutta som jeg er s heldig f vre tante til.
Tusen takk for turen alle sammen, jeg er veldig glad i dere alle.
M ogs nevne at vi manglet to viktige personer p denne turen som desverre fikk kreft og dde for noen r siden. Helge og pappa, jeg har tenkt masse ekstra p dere hver eneste dag ❤
Dere har vrt med i hjerte mitt p tur ogs ❤

-Nisha

I have loved you for a Thousand years, I'll love you for a Thousand more, ONE STEP CLOSER.

Sp7FGMCsPVM
 
Dette er en av mine favoritt lter for tiden. Det er en kjrlighetssang, en sang til noen som betyr mye for deg. For meg s snakker denne sangen om det jeg fler for ei dame jeg ikke kjenner. Denne er til Kamal. jeg hper en da f fortelle henne hva jeg fler.
Vi har vrt hjemme snart en uke som jeg skrev i gr og tankene flyr oppe i hodet mitt og folk er nysgjerrige p reisen vr. Jeg liker disse sprsmlene og jeg svarer gladlig p alle sprsml. Men s blir jeg sittende alene som jeg gjr n og da kommer alle tankene. Som jeg har fortalt tidligere her, s har jeg ftt noen svar, mye mer enn jeg hadde hpet p. Jeg reiste fra Inda med en lettelse, srhet, kjrlighet og kjrlighetssorg, savn, forstelse, nysgjeririghet, lengsel, ydmykhet og glede. Egentlig hele flelseskartet.
 
Jeg vil fortelle dere deler av det som skjedde og forandret mye inne i meg, som opptar mine tanker og stjeler til seg litt trer i stillhet for tiden. Jeg m poengtere igjen hvor takknemelig jeg er for det livet jeg har <3
 
Som dere vet s var vi p barnehjemmet mitt og jeg fikk noen svar der. Det strste kom fram etter en del omgjorte sprsml og mye prat, min mamma heter Kamal. Vi fikk ogs vite ett navn p sykehuset jeg er fdt p. Pearl Hospital, men det er nedlagt n. Likevel s var ikke Torill helt fornyd med dette, hun ville grave litt mer og etter litt prat her og der, s bestemte vi oss for beske den adressen etterhvert. Dette var p mandag.
Tirsdagen sto det annet aktvitet p vrt program, og vi var s slitne og jeg begynte tenke at "er det noen vits dra dit, det er jo ikke noe hospital lengre, og jeg tviler sterkt p at det er noen der som kan gi oss svar etter s mange r". Men s er vi ikke i India hver dag... Jeg hadde angra som en hund om vi ikke dro.
 
Onsdag er dagen da alt stopper opp i noen minutter. Vi kjrer rundt i bil e en god stund. Vi skulle mte de andre p barnehjemmet klokken 15.30 den dagen, men frst hadde vi ett oppdrag. Vi var detektiver i Indias lokale strk. Igjen, alle den fattigdommen rundt et stilfult Plaza Hotel Mumbai. Det tar pusten av meg, disse kontrastene. Vi kjrer feil, klokka gr, jeg begynner tru at dette er tegn p at vi bare kan glamme alt, men jeg sier ikke noe. Jeg har et fornavn, jeg er fornyd. Mens vi kjrer ryndt og ser etter skiltet med navnet p s dukker det opp, hyt oppe p en blokk.
  Pearl Centre Hospital, der oppe er jeg fdt...Det er ikke akkurat noe St. Olavs i Trondheim.
Vi parkerer og jeg tenker, mulig jeg sa det hyt ogs, "vi kan ikke g ut her????"Alt kan jo skje med oss her...
Dette er inngangen. Vi gr inn i der, det lukter slik det ser ut. Vi stiger inn i en heis, der en liten ammel mann jobber som heisvakt. Han fr oss opp i 3 etg. vi stiger ut og inn p klinikken. Der blir vi mdt av flere fine blide damer. De har ventet p oss, det merker vi raskt. Jeg fr beskjed om sette med ved siden av den ene damen bak skranken. Hun holder hnden min og ser p meg og snakker p en litt snodig engels " You are 35 years old"? Jeg svarer ja "You are Devika", jeg nikker. Hun sier noe til en annen dame som sitter noen meter unna. De snakker en rar blanding av engelsk og noe indisk. Den andre damen snakker tydelig og godt engelsk. Det viser meg at hun jobbet der i 1982.
De to damene snakker seg i mellom, og s kommer en jente med en lilla mappe forran oss og den frste damen tar mappen. Jeg bruker vanligvis ikke kikke i papirene til andre, men jeg kunne ikke lavre da hun pnet mappen. Damene snakker mye, jeg er plutselig at det str Miss Kamal og noe ord bak som jeg ikke fikk helt med meg. Hun gir arket til Torill mens de fortsatt snakker. Torill er stille, hun bare gltter p meg, og jeg blir s varm inni meg og det svir i ynene. Jeg gltter mot mappen og Torill legger ned arket igjen, jeg ser det opp ned og jeg ser at de ordene rett etter Kamal ogs begynner med store bokstaver. "E det navnet henne " spr ??? Trene bare spruter ut og jeg ser p mamma. hun spr ogs, vi har nok skjnt det, men Torill m bare bekrefte det. "Ja, Berit, her har du navnet". Verden stopper opp litt, og n skal jeg si noe jeg aldri har sagt siden den dagen. Nr jeg ser navnet selv, s ser jeg tre gode fine navn st etter hverandre, s fr jeg ett glimt av ei ung jente som ser p meg, men det forsvinner like fort som det kom, men jeg glemmer det ikke..Glimt fra fortiden?
Alt er s tomt inni meg, en lettelse. Hun har ett navn og ett ansikt. Bare det at hun har tre navn fr meg til tenke og tro at hun ikke er en av de som har det aller vrst.
 
Jeg har alltd hrt at jeg er fdt p et sykehus. I 1982 var denne klinikken en abortklinikk, ting kunne gtt s mye annerledes, og hadde Kamal kommet fr hun var 5 mneder p vei med meg, hadde jeg nok ikke sittet her skrevet dette i dag. Hun var 18 r da hun fikk med 26, mai, 1982, 01.15 p natten. Tankene mine begynner snurre rundt. Ett svangerskap varer i 9 mnd, de kunne ikke ta abort etter 5 mneder i India den tiden. Hadde de utstyr til finne ut av snt den tiden da???? I india liksom? Er jeg fdt for tidlig? Det har jeg hrt av leger i Norge at asiatiske barn som ble fdt for tidlig hadded en vanskelig start p livet sitt for klare ta til seg mat og i det hele tatt overleve. Jeg var jo bare 2.5 kilo, da jeg var 3 mnd. Hvor lenge bodde hun der. Hun kan jo ikke ha kommet i mned 9 og ikke vist at hun var gravid fr da? Eller bodde hun der en stund. Hun m jo vre en litt klok kvinne, som velger g p et sykehus for fjerne barnet ogs, som hun i utgangspunktet hadde tenkt gjre, enn dra til en lokal doktor og desperat fjerne en baby og forrsake store skader p seg selv, eller kaste seg ned ei trapp for skade bde seg og meg ellergjre mange andre ille tin som vi har lest om fr. Hun var fornuftig. Enten fikk hun bo der til hun fde, eller s kom hun tilbake da tiden var inne og fdte med i 3. etg p Pearl Centre Hospital.
 
S hva gjr jeg n? Ja, tiden vil vise. Jeg vil ikke skade livet til den snille jenta som valgte f meg, selv om hun sikkert var desperat for f meg fjerna. Men jeg lengter etter vite om hun lever og vite hvordan hun ser ut. Men hun finnes, det kjenner jeg p meg. Hun er fornuftig og forsiktig med livet sitt.
 
Jeg har selvsagt 1000 sprsml, men akkurat n er jeg fornyd med det jeg vet s langt og s trenger jeg tid til fordye og grine litt.
 
Jeg vil takke dere alle som leser reisebrevet mitt og som gir meg slik sttte og gode ord p veien. Jeg verdsetter det mer enn dere aner. Det er en tff reise, men en interessant og spennende en. Den gir meg s mye glede, selv om jeg griner veldig mye nr jeg er alene. Det er nok trer av godt og blandet,  stt, salt og syrlig.
 
God natt mine venner
Berit Devika
 


 

En refleksjon, misses de som ikke er her og noen bilder

                                                      

Hei kjre venner. N har vi vrt hjemme siden mandag og jeg m innrmme at jeg har ikke helt kommer p rett vei i forhold til dgnrytme, selv om det bare var 4.5 time forskjell. Jeg har vrt stuptrtt om dagene og lagt med fr 21.00. Hadde jeg bare vrt like fornuftig hele tiden :) hahaha..Skjer itj, som vi sier i Trondheim.

Denne uka har jeg ftt tif til tenke mye og reflektert over min store reise. For bortsett fra bli mor, s har dette vrt ett eventyr av og i en annen verden. Jeg har faktisk hatt kjrlighetssorg, ett savn, ondt i hjertet og en lengsel. Jeg har drmt s ekte. Hver natt er i India, kanskje derfor jeg vil legge meg tidlig, for fle at jeg er tilbake. JEG ELSKER INDIA :) Er ikke mer si enn det.

Jeg er som sagt med i en indisk fb gruppe, der vi alle er adopterte og har en relasjon til adopsjon. Jeg mtte ske litt trst der til de som jeg er blitt enner med p fb. Takk for sttten og de gode ord, det har vrt tft komme hjem, bde p en positiv og negativ mte. Positiv for at jeg sitter igjenmed s mye inntrykk og opplevelser og kan bygge videre p den lille erfaringen jeg har ftt og neativt p grunn av savnet :)

Jeg har brukt noen innlegg p forklare om slummen og de som bor p gata i india, fattigdommen og det harde livet.  Uteliggerne er i Trondheim er styrtrike i forhold til det jeg har sett der. Den frste tiden der s gjorde det stort inntrykk p oss og vi opplevde noen eisoder som gjorde oss vondt langt inne i hjerterota, men etterhvert s fr man ett litt annet syn p det. Jeg var der bare i 9 dager, men vi hadde med oss verdens beste Torill, som hele tiden forklarte oss hvordan det fungerer der. Og det gjorde at man fr en annen forstelse. Alle som reiser til India skulle hatt en Torill :)

Jeg synes det er viktig skille mellom livet i slummen og livet p gaten. N er dette gjennom mine yne og slik jeg oppfatter det, ikke noen fasit. De i slummen har ett tak over hodet, av det vi s, ja, nei, det er ikke noe luksus, p langt nr, det er blikkskur og shitvann som renner gjennom gangstien. det lukter og det er trangt, men det er vakkert i seg selv. De nsker oss velkommen, hilser, smiler, sier hei. De prater ogs, og for alt jeg vet kan de si mye rart om oss, men for oss var det en fantastisk opplevelse. Vi har mye lre oss "blyde" nordmenn.

Livet p gata er annerledes, det virker hardere. Barna gr uten nederdeler, for de har jo ikke bleier der, mdre tigger etter mat eller penger, med den lille p hofta. Gjerne er det barn med barn som tigger ogs, og bak en hver tigger er det en mann som tar det de fr inn. Hver gang vi var ute i gr var den en dame som var s hjelpsom. Frste dagen ville hun selge oss noe, men vi takket hflig nei. Hun "plaget" oss ikke mer med det, men hun hjalp oss over veien, uten kreve noe tilbake. Flere ganger s jeg henne og hun hilste. Den siste dagen ble jeg plutselig stende i  midtrabbaten alene og der kom hun, super woman, stoppet trafikken og hjalp meg over. Vel over, ville hun ha noe for strevet, hun ville jeg skulle kjpe ris. Jeg hadde blitt lrt at det er ikke noe lurt kjpe for dem, for da bytter de det inn i penger nr vi har gtt. Lang historie kort, vi ble stende snakke med henne og vi endte opp med hente 4 poser klr til henne og en annen dame. Vr dame var evig takknemelig, jeg ville gi henne en klem, men kunne ikke, for det kunne blitt sett av flere og de kommer som klegger og tigger. Noe annet med gatelivet, er de vi ser p kveldene. Se for deg deg og familien din legge dere for natten, du, mannen din, og gjerne 2-3 sm barn under 5 r, motsatt fra oss her i Norge, s legger de seg p en hard asfalt, utenfor en garasjeport med ett lite tak, noen skitne tepper og rotter som vkner til livet, for skaffe seg mat. De spiser p alt, jeg trenger ikke utdype det noe mer.

S livet i slummen eller p gata, hadde jeg mttet vlge, s hadde jeg valgt slummen, men det er lett for meg si, som br i mitt store hus her hjemme i trygge Trondheim, med min egen seng, kjleskap fult av mat og kan dra p en trygg og sikker jobb som jeg elsker f en fast inntekt hver mnd. Men en ting har disse to plassene til felles. Fellesskap, sosiale, hverandre, og jeg klarer ikke glemme, SMILET! De smiler hele tiden, store smil, noen med tenner p trk og ialle retninger og noen med fine tenner, noen gule, noen som mangler og har bare annenhver tann, men de smiler, med hele seg. Selvsagt er det kriminalitet inn i disse bildene, men de ser vi ikke, men vi vet,,

Jeg hadde det beste reiseflget jeg noen gang kunne bedd om, men jeg kan ikke lavre tenke p at det er to karer som skulle vrt med meg. Den frste er pappan min. Som mamma skriver i sitt innlegg,s hadde han vrt stolt av meg og Mart og det tror jeg. Jeg snakka ikke like mye med pappa om det vre adoptert, og reise tilbake, men han stttet meg i ske TORE P SPORET og han stttet meg i en gang ville reise tilbake. Jeg er fdt i 82, en tid det fortsatt var ganske nytt adoptere og hvertfall for en mann som kom fra landet.. Jeg vet at pappa var veldig i tvil og skeptisk til det hele. Men han falt for meg da jeg kom, og jeg ble ei pappa jente fra frste stund. Han har fortalt meg at jeg la ikke p meg den frste stunden og jeg skulle absolut ikke ha melk. Pappa som den mannen han var, lurte i meg litt melk, og jeg begynte legge p meg, ( og siden har det ikke stoppa... neida, jo da, litt). Jeg savner pappa hver dag, og jeg kjente en del p at jeg skulle gjerne ha hatt han der p denne turen. I jula var jeg p grava hans, og jeg snakker til graven, fler at det er godt ha den snakke til av og til. Jeg har fortalt han om reisen som skulle skje. Ut i fra alt som har skjedd p turen, s velger jeg tru at tilfeldghetene vi oppleve for f alle de svarene jeg har ftt og p den mten jeg har ftt de er det noen som har hatt en finger med i spillet her. Vi har opplevd s mange ting i livet, som kunne ftt andre katastrofale endinger, men som vi har berget unna, s pappa, denne er ogs til deg, takk for at du viser meg veien p en eller annen mte <3

Den andre karen er Martines mann og Heids sin pappa og Marita sin svigerfar. Han var som en onkel og alltid der, han var ogs pappa sin beste venn. Di to karene sitter nok p hver sin sky og flger med p vre eventyr. Jeg vet at dette hadde vrt en eventyr reise for han ogs og jeg savner det blide vesnet og den gode latteren. Han hadde nok likt vrt med til India sammen med kvinnene i familien sin og oss. Jeg savner dere begge veldig mye og takk for at dere er der passer p. Snn er min lille tro :)

Jeg har fortsatt igjen fortelle dere det viktigste, men holder enda litt tilbake, for jeg venter p noen svar. Dette ble ett langt innlegg, som mange av de andre, men tenkte dele litt bilder med dere n :)

Drlig forsk p f Gateway of india i klypa

 

Meg forran inngangen til barnehjemmet

 

Her inne var min seng for snart 36 r siden

 

Lunsj

  Fiskemarked

Dette er en kunst i seg selv synes jeg

 

Vaskeriet i Shantaram slummen 

   En mann p fiskehavna

  Inne i slummen

  Her forandrer livet mitt seg en smule <3 Hr ike jeg en fantastisk fin og vakker norsk mamma? Disse damene kunne ikke forst hvorfor jeg er p jakt etter en mamma som har fdt meg, nr jeg harn en mamma som har tatt meg til seg og oppfostret meg og gjort meg til sin egen og gitt meg ett liv. Damen nrmest bildet jobbet p dette sykehuset i 1982, 26. mai. Legg merke til jenta til venstre

 

  Hele gruppen min p omvisning p barnehjemmet mitt <3 TAKK<3

 

P vei mot tyvenes markeked

En engel p jord, uansett hvor jeg bor. Jeg har blitt utrolig glad i denne damen, som har lagt India for mine ftter og vist meg hjemlandet mitt p alle mter. All re til denne flotte damen, du er fantastisk Torill :)    en liten god gutt som ville bli med p selfie <3

  De sm barna skal underholde for oss og de store jentene har laget en dans de skal vise fra. Det er faktisk den siste dansen i SLUMDOG filmen. de var mega flinke. skal forhre meg om jeg kan legge den ut.

Disse fine jentene og damene er bragt inn for slye fsk, de kalles noe s gammeldags som "slaver". Er de ikke fine?<3

disse jentene ble litt mine sm sstre, og det skjrer i hjertet mitt, nr de siser at jeg er heldig som har blitt adoptert. Mange av jentene har bodd p barnehjem hele sitt liv og n er de for store for adopsjon. Hjemmet er heldivis trygt for dem og de fr mulighet til skole og en utdanning her. ALTERNATIVENE FOR DEM HADDE VRT NOE HELT ANNET.

Jeg har ftt en "bindi" og denne jenta fikk endelig lov ta bilde sammen med meg. "Kan vi ta en selfie n" kom hun og lo og smilte. for de som har meg p snap, s kan dere vel tro vi tok noen :)

Sorry Nish, jeg har ikke spurt deg, men dette er det eneste bildet av meg og deg og disse to damene som har for meg gjort en drm til virkelighet <3 Jeg og Nish er evig takknemelige for denne turen og har egentlig ikke andre ord som finnes enn tusen hjertelig takk for at dere har gitt oss dette, ett minne for livet, mamma og Torill <3

Nyt bildene, kanskje kommer det flere.

Berit Devika

 

En liten takk til mitt reiseflge

I grkveld hadde vi den siste ordentlige kvelden vr sammen her i India. Tiden gr fort i godt selskap sies det og sannelig er det sant. Jeg kunne ikke hatt ett bedre reiseflge og de som ikke kunne de er med neste gang, for JA, hit skal vi igjen. 

Fantastisk mat, indisk mat i India kan ikke sammenlignes med indisk mat i Norge, ferdig snakka😂 Hotellet vrt er fantastisk, blide snille og service innstilte mennesker. De smiler, pner drer og behandler oss som kongelige. Guidene p de turene vi har hatt er kunnskapsrike, det snakker engelsk og er utrolig tlmodige med oss trge trndere... for vi er trge nr vi skal g i gruppe. De indiskes gr i litt raskere tempo, enn oss. De er gode p skjule deres frustrasjon over det😀 de er s vennlige og imtekommende.  Til og med de p gata er hflige og snille og nesten s vi er litt p hei med de n. Jeg kommer til savne India. 

Torill, damen som tryller, ordner, bestiller, booker, ringer, organiserer ❤ ingen over, men p siden har hun mamma. Torill er og blir en del av vr familie❤ Hun er godheten selv med ett s stort hjerte for det hun driver med og for de hun er sammen med. Hun er kjent i India og India kjenner henne. Hun sier hun fler seg hjemme her og det vises. Vi er 15 stk og hun ser hver og en av oss hele tiden. Hun passer p alles behov og legger til rette for at alle skal ha en fantastisk dag. For det har vi hatt disse dagene. Ikke fine dager, men fantastiske❤ Uten denne Engelen s hadde jeg ikke ftt det jeg har n gjemt inne i hjertet mitt❤ jeg har blitt veldig veldig glad i deg Torill❤

Og s var det hun der mamman min. Hun er min klippe her i livet. Man blir aldri for gammel til ha en mamma. Etter ha sett og opplevd mitt fdeland s har jeg aldri vrt gladere og flt meg mer nsket og velsignet som n. Vi skulle si noen fine ord i dag og jeg glemte takke deg. Mamma, uten deg hadde ikke jeg vrt i dag faktisk❤ Det er ingen klisj, Det er ren fakta ❤ Og uten deg hadde jeg ikke ftt opplevd denne reisen p denne mten i livet mitt. Du har skapt ett minne for livet, sammen med deg og de jeg er s glade i. Da du ble med meg p barnehjemmet frste gang, var jeg s stolt over si at du er mamman min. For det er det du er. De andre barna s rart p meg da jeg sa mamma til deg og da jeg fortalte dem hvem du var og at jeg var adoptert selv og kom til Deg, s s de beundrende p Det, og sa jeg var heldig. Alle synger du er s vakker Mamma, med de bl ynene og det lyse hret. Jeg er s uendelig glad i deg mamma og vet virkelig ikke hvordan jeg skal vise min takknemmlighet for alt du gjr og gir til meg❤ 

Guttene mine, en av grunnene til at de er med er fordi dette er deres historie ogs. Jeg vil at de skal vre stolte over vre halvt indisk og en del av dette kaoset av ett land vi kommer fra. De skal bre sin indiske arv med hevet hode og stolthet i hjertet. De skal vre glade for at de er der de er i dag og ikke bor her i India. De skal samtidig huske hvordan det var, hva de S, luktet og hrte. Jeg er s stolte av dere Hans-Andreas og Lars-Marius ❤ s tlmodige og flinke hele veien. 

Helge, min kjreste snilleste Helge. Ingen er som deg. Du er tlmodig og god, stille og rolig. Av og til stressa, men behagelig ❤ Du er min sttte og du burde ha premi for holde ut med en snn grning som meg.  Det er mye indisk blod bde i meg og gutta. Elske d❤

Nisha, lillesstra mi du❤ takk for at du er med meg p denne reisen og for at jeg fikk vre med p din dagstur til din fdeby. Det var en opplevelse.  Selv om vi vil forskjellige ting med dette livet vi ikke husker og som er s fremmed, s er jeg glad for sttten vi har for hverandre og som Marita sier, jeg tror dette vil bringe oss nrmere p en annen mte. 

Thormod, Martine, Ingrid, Erik, onkel Eirik, Petter, Trine, Heidi og Marita❤ Denne turen har vrt vr❤😀 vi har skapt minner sammen som bare vi kan dele. En gruppe med alder fra 6-60+ som Heidi Sa, vi har flira og grtt sammen. Snakket om opplevelsene vi sammen har ftt og det er gy se hvor forskjellige vi egentlig er, men samtidig like p ting. Jeg kunne ikke ftt ett bedre reiseflge. Jeg er s evig takknemelig for at dere ville vre med dele dette med meg❤ Vi har blitt noen rskinn p prute, og vi har handla og lagt igjen spor etter oss. Vi har kjent hjertene vre revne litt nr vi har sett det harde livet her i India. Og latt oss rive litt med for kunne hjelpe. Vi har delt og gitt, spist og drukket, opplevd og erfart. Som sagt, tia flyr i godt selskap og jeg kunne ikke ftt ett bedre selskap enn dere❤ 

N sitter vi venter p hjemreisen fra India, men min reise har s vidt begynt. Jeg elsker INDIA. Ved frste yekast s kan man ikke si at Mumbai er en vakker by, det er lgn. Det er fattigdom og sppel s langt s langt ye kan se innimellom all rikdommen. Men de fr det til fungere. Man ser sm barn som m klare seg selv. Man ser slaver, uteliggere og de som str bak dem.. JA, vi vet hvordan det fungerer om man ser Slumdog milionaire.  Mumbai er slum, dog og milionaire... men under alt dette s er det den finaste byen jeg har vrt i. Alle smiler! De smiler hele tiden. De er hflige. Selv uteliggere og selgere. JA, de maser, men de er hflige. De er nysgjerrige, de er imtekommende. Jeg kommer garantert til komme tilbake hit en gang. Nr vet jeg ikke, men ikke for mange r skal g heller. 

Jeg var p sken etter svar ang landet og byen, barnehjemmet og ett navn.. Jeg har ftt svar p mye.. men jeg holder den delen for meg selv litt til... Det er bde ondt og srt, men samtidig en lettelse og jeg er mer enn fornyd med alle svarene jeg har fram til n... 

Jeg har en mamma og hun heter Mariann❤ jeg har en pappa som heter Hans, som dessvrre er dd. Men jeg var s heldig f ett liv hos disse to og jeg har aldri flt meg mer elsker og nsket etter denne turen. Jeg tror p skjebnen, noe bestemte at jeg skulle f en sjanse her i livet og Kamal gav meg den sjansen ved gi meg en verden av muligheter og trygghet hos dere ❤

Takk for turen alle sammen. Jeg sier ikke at dette er siste innlegg, for jeg skylder dere hele historien, men jeg vil fordye den litt selv. 

Berit Devika. 

Bilder kommer nr jeg kommer hjem om noen timer. 

 

Shantaram.

Opplevelsene bugner i India. Inntrykkene presser seg p og vi suger til oss alt vi opplever. Vi har vrt p sightseeing, barnehjem, slummen, bttur. 

For 2 dager siden var vi i Shantaram slummen. Den heter kanskje ikke Det, men det er der det store vaskeriet er. Jeg skal ALDRI klage p vaskemaskinen min om den ryker igjen. Vi drar jo bare kjper en ny. Jeg husker da jeg jobna som frisr og vaskemaskinen gikk i stykker og vi vaska hndduker forhnd... (Det var jo selvsagt ikke lov!!!!) Vi fikk s vondt i hndledd og dro p oss sene betennelse osv. Dette vaskeriet er utendrs, mennene vasker og samler, henger opp klr og styrer p for hoteller og sykehus. Dere aner ikke. Det m oppleves! Det br 10 000 mennesker i denne slummen. 10 000.... !!!! Og det er lite for i den strste ved flyplassen bor det 7 millioner!!! Det er der Slumdog milionaire er fra. Vi fikk en omvisning av broren til han Shantaram boken handler om. Den skal leses. Vi gikk gjenkom trange stier en en labirynt av blikkskur. Det krydde av mennesker, sm og store. De smilte. Alle sammen smilte, de hilste og de var vennlige. Her kommer vi tramper bokstavelig alt gjennom husene deres som de uvitende nordmenn  og turister vi er og de smiler. Vi er hflige, vi sier alltid hei frst og vi spr om vi kan ta bilder. Det vil de. De liker det. Mennene liker spesielt ta selfies med de norske mennene i vr gruppe. Lurer p hva de tenker om oss. I barnehagen og p skolen snakker og lrer om sppelhavet. Jeg har bilder!!!! Det er ikke bare sppel, det er bsj!!! Vi kommer til noe som var en strand. Det kryr av sppel og der stinker drlig mage lang vei! Lukta forsvinner merkelig nok raskt... ille si at man blir vant med den. Vi fr se en sykeklinikk midt inne i slummen... hjelpe meg... Jeg vet ikke hva jeg skal si... Vi blir buden oppe p ett tak, der vi fr servert drikke. Nr man str ser oppe ser utover havet av blikkskur og en hy blokk ved side  av vet at der er det Rikdom, s ser man hvor tett alle disse statusene bori en stor sammensurium av kaos og galskap, Mr  fr det til fungere. 

Vi blir ogs med til en Reddzone street... der er det en bordell gate.. Vi sitter i bussen. Hele tiden. For en plass. Det er huler eller bur der jentene str inne i. Det har det vrt hele tiden. Det var ett trist syn😢

Vi fr ogs se Tyvenes marked. Alt du kjper der er stjlt!! Det s ikke ut der! Sppel, shit og dritt og altfor mange mennesker... Det sides at de barna som blir fdt der kommer seg ikke ut. Dtrene blir prostituerte som mdrene og guttene blir kriminelle som fedrene. 

Vi var ogs p havnene p morgenen. Det fikk vi vre med se nr de tok inn fisken p morgenen. Spennende og interessant. Disse karene jobber dgnet rundt. De klager ikke ett sekund. Hver time er en slant mer i lomma kanskje. De syntes det var litt kult med oss blekinger. For JA, jeg er sinnsykt blek her nede. Lengre oppe i gaten sitter mange flotte unge og eldre damer p bakken p fortauene. De er slaver. Slaver som bringes inn for slye fisk. De vinker til oss i busse  og smiler. Alle smiler hele tiden❤ det fr meg til smile og vinke ogs, selv om hjertet mitt revner av synet.

Jeg er s imponert over disse folkene vi ser her i India. Og alt de gjr. Man vil s gjerne hjelpe dem❤

God natt 😘

Mumbai, en bagasje i seg selv

Jeg er n p min dag 4 i Mumbai og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for fortsette mot en slutt??😀 jeg vil bruke dette innlegget til f meg selv og de som leser til reflektere litt over hvor heldige og velsignet vi er her i livet. Jeg vil gjre det gjennom opplevelser jeg fr her...

Vi har alle vrt vondt en plass, hatt det vanskelig, opplevd ting i livet som der og da virker som om man ikke kommer seg videre, slitt med noe, sett det store svarte hullet og ikke lyset i tunellen osv osv. Men likevel har vi klart oss og gtt videre...gleder, sorger, forbannelse, fortvilelse, latter, krangel, mnster her og der, dere skjnner hva jeg mener. 

Filme  Slumdog milionaire og Lion er to filmer  jeg liker veldig godt. Ikke bare pga handlingen ndvendigvis, men fordi jeg s for meg India..  i begge filmene fr vi oppleve fattigdom og nd gjennom barns yne. Det er ondt, grusomt og vrst av alt, realiteten her i India. Det er s mye fattigdom her at hjertet mitt revner... 

Vi ser barn som brer enda mindre barn og tigger om penger og mat. "Ja, kjre barnet mitt, jeg vil gi deg all rikdom, omsorg og trygghet her i verden" tenker Jeg, men vi kan ikke dem noe... Det de fr gr ikke til dem... de fr en brkdel.. 

I gr hadde vi spist buffe, drukket vin og brus og kosa oss noen timer p restarant. Glade og fornyde og mette gr vi til markedet for vi skal bare se innom noen butikker fr vi skal til hotellet. Plutselig kommet en jente p 10-12 r opp ved meg med en jente p ca 2 r p hoften. De sier noe og viser at de vil ha mat. Det knyter seg i magen min! Jeg sier noen gode ord og gr litt raskere. Plutselig kjenner jeg 2ringens hnd kliper tak i jakken min❤ jeg m forsiktig lsne hnden til barnet og fortsette g. Hjerter mitt revner og jeg jobber hardt med ikke se meg tilbake. 

I dag var vi p marked igjen for kjpe oss indiske klr😀 veldig fine klr, syns faktisk Norge skal trre begynne bruke litt snt i festlige anledninger 😀 P vei hjem gr vi forbi en bestemor som driver vasker en liten gutt med langt hr i hestehale. Vi tror det er ei jente❤ barnet har ikke underbukse p seg. Bare en t-skjorte. Og det grter og grter. Jeg og Martine, ene "tanten" min blir helt fra oss og vi mister de andre i en vill leting etter kjpe en kjole p markedet. Vi finner ingen for det er det bare voksne klr rundt oss, men vi klarer ikke g. Vi ender opp p huk ved det lille barnet og bestemoren. Det viser seg at gutte har sltt seg og ftt vondt p fingrene. Vi stryker det og blser p fingrene. Barnet grter fortsatt hysterisk og bestemoren smiler, vakser og trster det. Uten at vi frst legger merke til det, bak i kulissene er det tre mennesker som stiller seg i nrheten. En mann str bak bestemor som sitter p huk og han smiler til oss. Besemoren oppfatter han bak seg og begynner snu barnet mot oss. Den lille kommer mt oss og viser hndflaten. Jeg blser og lfter det litt mens jeg sitter p huk og gir det en klem. Barnet snur seg mot bestemor igjen og vil ha trst, men bestemor bare smiler og sier de samme tingene og viser barnet hvordan han skal holde fram hnden for tigging... Jeg og Martine kveles av det som skjer.  Og reiser oss❤ styrer barnet p hodet. Sender sleng kyss. Vi skulle s gjerne gitt det noen penger hadde vi vist at det gikk til gutten. Nr vi reiser oss s ser vi de voksne rundt som observerer og liksom er klare for ta imot dagens inntekt. Jeg m bo her i evigheten om jeg skal ha noe som helst sjans for  forst og godta det som skjer, for snt vil jeg aldri godta😢❤

I dag var vi p barnehjemmet mitt igjen. Hele reiseflget var med. Jeg var STOLT!!! Vi fikk se til de minste en liten tur. Heldigvis viser det seg at ken er lang for f adoptere disse sm, s vi vet de mest trolig fr en framtid det er verd tenke p. Vi ble henvist nede til 2 + barna. Det var satt opp stoler forran barna som satt som tente lys. De underholdt for oss❤ de store jentene som bor der hadde laget en dans sammen med de. Det var Bollywood dansing p hyt niv💖 med trer i ynene og smil om munnen satt vi s p dem. De sang ogs. Nr de var ferdige fant vi ut at vi mtte gjre noe for dem ogs. Vi sang og gjorde bevegelsene til "Lille Petter edderkopp" og "hode skuldre kne og t". Barna gjorde bevegelsene med oss s godt de kunne. S ble vi vist inne p ett stort rom der vi mttr presidenten og fikk en power point presentasjon av Barnehjemmet, mat og drikke. De store jentene som bor der viste oss ting de har laget som vi kjpte av dem. S stolte lag fine jenter.. Det ble mange klemmer og gode ord og trer da vi dro.. hver og en av oss gikk ut med ett strre hjerte enn vi noen g gang har hatt. 

Det gode med barnehjemmet er at det ser fint og rent ut der. Jentene smiler hele tiden. De gr skole, de har hverandre. De er der for de sm og de hjelper til med de sm og de minste. De vet og har en fortid og hvordan ting kunne ha vrt, derfor er de s takknemelig for det livet de har der de er❤ for dem er adopsjons sjansen over. Men de overlever ved hjelp av institusjoner som dette barnehjemmet❤

Jeg var igjen heldig, som frst kom dit og s til mitt lille land, Norge❤ tiggerne vi ser i Trondheim er time i forhold til disse menneskene vi ser p gaten her.  Barna i skoler og barnehager i Norge har det som plommen i egget i forholdt til mine nye sjarmtroll her i India😀 

Bra vi har en ekstra koffert..jeg tenker jeg velger med meg e i blinde og tar de med ❤😗

 

JEG ELSKER INDIA OG STOR KOSER MEG😀😀

 

bilder i morgrn 

Berit Devika❤

 

Kamal og Mariann

 

 

 

Hvor skal jeg begynne... jeg aner Ikke, si here it goes... 

3 ganger fr i livet har jeg kjent p den flelsen at man ikke skal ta livet for gitt.  Det var da jeg fikk begge guttene som var s syke og svake ved fdsel og noe var uklart om det skulle g bra med dem. Spesielt han strste og s var det da vi krsja i bil. Vi har heldige alle mann💖

I dag fikk jeg ett realt slag i tryne av se hvilke kontraster som finnes p denne lille kloden kaldt Jorden. I dag var mtet mitt ved barnehjemmet jeg kommer fra.. 

Det tok ca en time kjre dit. Trafikken gjennom Mumbai er hektisk og ett eneste tutekor i alle retninger. Det finnes ikke bildefiler... tror jeg... I sfall er det ingen som flger de. Vi kjrer gjennom by hele tiden. Passerer blokker som ser falleferdige ut. Klr henger p trk p hver en veranda og selv om vinduene er lukket s kan du bare innbille deg lukten og det er nok litt som du tenker... skittent. Som jeg har sagt tidligere..  ved frste yekast s er ikke Mumbai Noen fin by. Det er slum og fattigdom, men innimellom s ser du rikdom. Menneskene er hjertelige og smilende hele tiden. 

Nr vi gr ut av taxien skjelver jeg... Vi gr inn og vi m faltisk skrive oss inn. Vi blir mtt av en dame som Torill kjenner og hun viser seg ha jobbet der siden jeg bodde der. Tror ikke hun husker meg, men hun sa Devika og smilte💖

Senere kommer presidenten inn. En 80 r eldre og oppegende dame. Vi blir med til kontoret der vi fr thai, som betyr te. S om du bestiller en chai te i Norge s sier du faktisk "tete". Og vi fikk kjeks😀 mange vakre unge jenter kommer ut og inn og serverer oss. Det viser seg at de br der. De har bodd her hele sitt liv. De har blitt flyttet fra andre barnehjem og kommer dit og fr g skole og mulighet til en utdanning.  De ser ut som de et toppen 10-11 r.. Det viser seg at de er 20-22 r!!! Noe jeg nekta tro.. jeg m jo ha sett ut som en 50 ring for dem...

Kamal var bare 18 r da hun fdte ei jente p ett sykehus som het Perl Hospital. 3 dager etter fdsel bestemmer hun seg for gi fra seg denne jenta som hun ikke ser muligheten i kunne ta ansvar for. Hun og to sykepleiere reiser til dette barnehjemmet der Kamal gir fra seg jenta. Hun skriver bare fornavnet sitt... ikke sikkert det er ekte engang.... jenta har ftt navnet Devika. Hun er 3 dager... og blir gitt over hos ett barnehjem for f en sjanse her i livet... hva var alternativene... jo, bli lagt i en rennesten, container, dumper en eller annen plass... Hun ville ikke det. 

I dag fikk jeg vite at min biologiske mamma heter Kamal... hvis det er hennes ekte... Kamal.. Det betyr Lotus blomst💖

Jeg ser p mamma og kjenner det svir i ynene mine, men jeg klarer holde tilbake litt... Det var sterkt... Hun har ett navn... Hun er Noen!! 

Jeg er helt tom, samtidig s full av informasjon, flelser, inntrykk og opplevelser💖 

Vi fr omvisning oppe p huset i de forskjellige etg. Smbarn, toddlere, og de store jentene. 

Vi gr inn i ett rom og der str det flere senger, store og pne, med sm babyer oppi... s sm.. De har nettopp lrt rulle rundt.. og lfte hodet... ei jente str av  seg selv..hun har grtt, men stopper da vi kommer inn. Ei anna lita ei ligger p tverra i senga med en bitteliten brun fot som stikker ut mellom.sprinklene. De ser p oss og de andre fred og ingen farer. Jeg faller pladask for alle 7💖 jeg tar de med meg hjem.. om jeg bare kunne💖. Jeg lfter opp en gutt med de strste brune ynene. Han smiler med ett tannlst smil💖 jeg  kiler han under fotene og han ler og lager den stese baby latter.. jeg nusser litt p han i halsen og han vrir seg i latter og ler og sparker med bena.. jeg er s betatt at det gjr helt vondt og trene mine renner ustoppelig, men med ett smil. Jeg legger han ned igjen p ryggen, men han ruller seg over. Ei lita jente ser snn p meg med skjelvende yne.. nesten litt blskjr i ynene.. Hun klamrer seg litt til meg. Hun smiler masse. Men nr jeg legger hun ned igjen s grter hun... og selvsagt tar jeg henne opp, vugger og synger og legger henne ned. Hun grter og jeg tar henne opp.. jajajajaja, jeg vet vi ikke skal Det, men mamma hjertet, som s mange kaller Det, kliper meg og slr og blr!  

Jeg gr inn i ett rom ved siden av.. der ligger det 5-6 multihandika barn.. De ligger i slags bser p gulvet... hvilket tenkte jeg... Det gjorde vondt, Men de som jobber der gjr en fantastisk jobb💖

P det tredje rommet ligger nyfdte babyer, inntullet i tepper og sover. Jeg vet ikke hva jeg skal si... 

Vi fr mte barna som kan g. De har nettopp spist mat sammen av en stor kasserolle som sto p gulvet. S er det TV tid. De ser reklamer og film. Men de ble mer opptatte av meg. De ville ta High five, prve solbrillene, se i veska mi og kjenne p huden og hret mitt... mamma mtte nesten dra meg ut. 

Vi traff flere store jenter p 15 og 16 r. De s ut som de var i den alderen ogs, og alts strre enn de p 20-22.. De viste oss stolt klasserommene sine og det de lager selv av tekstiler. De var s fine og ste og vi klemmer og ler sammen alle sammen. Mamma falt spesielt for ei jente p 16 r. Og om hun fr det som hun tenker s har hun en lysende framtid. Hun er sterk og full av meninger. 

P onsdag skal vi tilbake💖

P vei hjem s havner vi e trafikk kork. Det gr sakte. Vi sitter i bilen og venter til at det skal lsne og plutselig p hver vr side i baksetet p bilen der jeg og mamma sitter kommer det 2 jenter p sikkert 7-8 pr med hver sin lille baby p hnden og banker p og spr om mat og penger. Jeg reagerer med bli redd... vet ikke hva de kan finne p... eller jeg aner ikke det da.. De sto der i 2 min fr de drar.. 

Vi spiser med de andre  nr vi kommer hjem.. byen er full av fattigdom p hver ett gatehjrne, bortover fortauene og ellers. Men det er likevel en av de flotteste byene jeg har vrt i. Jeg vil kanskje lalle India for byen som alle vi andre har mest lre av p alle de viktigst mtene.. nestekjrlighet, tro, hp og kjrlighet💖 

Og med dette avslutter jeg dette innlegget💖 

 

Godnatt😘 Berit Devika

 

Ps.  Avslutta kvelden med ei svr rotte pipende over veien... iiiiik🙈

 

Noen bilder

INDIA

Reisen begynte klokken 3.25 i norsk tid natt til lrdag. Jeg hadde som skrevet rett fr jeg dro, tenkt sove litt, det ble hele 5 minutter. Det var en lang dag, men s verd hvert ett sekund. Jeg sovna p flyet til Amsterdam. Snorka hele turen er jeg sikker p. De andre sier at det var ikke s mye.. Men jeg kjenner meg selv😀 de er snille da🤣 Vi fikk god tid i Amsterdam og spiste litt mat og kosa oss hele gjengen. Da vi kom bort til gaten vr var det nesten bare indere der. Mitt reiseflge har aldri sett mer bleike ut. Ikke fr det. Jeg og Sstra mi er ogs ganske bleike. Flyturen var lang, men det gikk veldig greit med masse filmer og spill og musikk i skjermen forran oss. Mat og drikke s mye vi ville og vi sovna hver gang vi lukka ynene mer enn 2 minutt. Men man blir litt tgd og sptta ut, som vi sier i Trondheim. Det var mange indere p flyet, skulle tro jeg flte meg litt snn i en minoritetsgruppe, men nr jeg s meg i speilet p do, s flte jeg meg meget trndersk 😂

Vel framme i Mumbai blir vi mtt av ett folkehav nr vi gr ut. Vi lot som de tok i mot oss og fikk flelsen av vre litt kjendiser, bortsett fra at ingen ropte p oss da. De var nok der tok i mot sine familier. Bussturen inn til hotellet gikk i en annen fart enn hva vi er vant til. Inntrykkene nr vi kjrer gjennom byen er mange og nesten litt onde... s mange nedslitte hus, om du kan kalle det det.. SLUMMEN! Lars-Marius p 6 r begynte grte i bussen. Sliten og trtt. " vil ikke vr her, vil hjem " sa han. Vi begynte snakke om hvorfor vi er her og da fikk han ett nytt fokus. Om mamman min var lei seg da hun sa hade til meg. Og der fikk tanke kverna en jobb 💖 

Nr vi nrmer oss hotellet kjrer bussen veldig sakte. Han snegler seg forbi noen hauger. Det viser seg vre uteliggere... De sover p gaten, midt i gata, p fortau og  i hauger. 100m lenger unna stiger den fine familien ut av en stor buss med hver sine kofferter og inn p en meget fint hotell der vi blir mtt av en mann i pene rene klr som.pner dren for oss. Koffertene bres inn for oss og opp p herlige fine rom med store senger, deilige teppedyner, flislagt bad og TV, minibar og utsikt. Ser man ned, ser man de som ligger ute. Lars- Marius synes dette er veldig urettferdig. 

Vi vkner etter ca 5 timers svn og sposer en god frokost, indisk 😀 etter mtt Torill, vr reise leder, ved bassenget gr vi en tur i byen. Jeg kan ikke beskrive kontrastene... her kommer vi nordmenn, men vr trygge og fine bakgrunn og tar bilder og observerer. Vi har sett lshunder og fattigdom fr, men ikke p denne mten. De sover p gatene, s vidt klr ikke henger p dem, barfota, tannlse og de tigger. Torill har lrt oss hvordan vi respektfullt skal si nei, men det er vanskelig og ekstra vanskelig nr det er barn... Det kniper i hjertet. Likevel er det ett folkeslag som mtes oss med smil og latter og positivitet. Var jeg ikke stolt av bakgrunnen min fr, s er jeg det enda mer n. Tanken gr en del for hver eldre dame jeg ser... kan det vre...?? Nei... , Men vi ligna litt da..  nsj..  hmmm... Hans-Andreas p 8.5 r reagerte veldig p en dame som ville selge meg noen smykker. Han ble redd henne, men syntes veldig synd p henne. Hadde jeg vrt til, s skulle de alle sammen ftt💖😀 

Dette var mitt frste dgn her borte, i morgen skal vi p barnehjemmet... Det gjr mest spent og ekstremt nervs💖 legger ved bilder i neste innlegg. 

Berit Devika

N skjer det

God natt alle sammen :) N er det bare f timer igjen til vi 15 stk skal ut p ett eventyr. Det er ikke bare mitt eventyr, selv om grunnen til at vi drar er litt for meg, men det er ett eventyr vi skal p sammen :) Jeg har vrt helt rolig, ikke snn stressa og hyper gira som jeg trodde jeg skulle vre. Jeg er gira ja, men rolig. Tror det vil synke inn nr vi frst er p vei ut til Vrnes. Jeg ser faktisk fram til en lang og lat flytur, med mat og drikke og tv, snakke med de andre og bare kose oss der. Jeg aner jo ikke hva som venter oss nr vi lander. Lukter, lyder, mennesker, farger, vr, klima, ALT!

Hadde jeg vrt stinn av penger skulle jeg tatt  med meg alle jeg kjenner, hvertfall alle de som str meg veldig nre i livet. Min bror Jacob, min tante Turid, alle sskenbarn, tantebarn, svigerinner og svogere, svigerforeldre og min fine mormor. For ikke glemme mine fantastiske hverdagshelter, de jeg jobber med i barnehagen. For en gjeng og igjen er jeg super heldig som fr vre sammen med alle de hver dag. De har vist interesse, sttte og engasjement rundt denne turen for meg og sendt meg mange gode hilsninger og ftt mange gode klemmer denne uka. Jeg er s stolt over vre en del av den gjengen der <3

Klokka er 01.08 og vi blir hentet 03.30 eller noe snt. Jeg fr bare ikke sove alts. Alt er pakka, (tror jeg), hret er retta, klr er vaska og brettta og pakka, unger sover, hund og kampfisk satt bort til barnevakt, alt av digetale verkty er lada opp, kjleskap og sppel tmt og vi er egentlig klare. Men jeg har lidd av lakennskrekk noen dager og i dag er vrst. Dgne? huff, nei, jeg m f noen timer p yet.

Takk for at du leser, det setter jeg stor pris p og jeg blir enda mer glad om dere deler:) Jeg lover oppdatere s godt jeg kan, s lenge jeg har internett.

God natt, sees i Mumbai :)

Berit Devika

Mamma som blogger :) En hilsen fra henne til meg <3

Vi er i starten av 2018. Jule- og nyttrsfeiringen er bak oss. Familien har hatt

fine juledager sammen p Hitra. Det var Berit Devika og hennes samboer

Helge og guttan Hans Andreas og Lars Marius, Jacob og hans gutter Isac og

Ulric. Aktive gutter mellom 6 og 8 r. Det gikk bra det, med venting fra

julaftens morgen til pakkepningen s sent som kl 20 om kvelden. Da tok det

av! Det er visst slik det bruker vre har jeg hrt! Vi to godt voksne hadde

bestemt oss for late som om alt var i skjnneste orden og at stynivet ikke

hadde noe si. Vi er s heldige at vi har 2 hus, s ingen problem. Thormod og

jeg er gode p trekke oss tilbake dersom stynivet blir for plagsomt.

Ett innlegg til ?Indias datter? sin blogg! Ja, hvorfor ikke! Jeg er p ingen mte

aktiv p sosiale medier, men min stemme er nsket i Berit Devika,s blogg. Det

gr sikkert bra, ?Indias datter? er jo min datter.

 

Det var en gang to kvinner. De kjente aldri hverandre. En husker du ikke.

Den andre kaller du Mamma.

 

Devika kom til oss, Hans Albert og meg, i august 1982, 12 uker gammel, 2,7 kg

og 55 lang. Hun landet p Vrness en lrdag ettermiddag. Vi var p hytta nr

vi fikk beskjed om at hun kom allikevel? Egentlig en ang og morsom historie,

men det fr bli en annen gang. Jeg husker jeg nlte med g frem til baggen

for se p deg. Pappa Hans tok ansvar og tok imot deg. ?Kom se, hun er

s fin,? sa han. Jeg var livredd for at du skulle vre veldig mrk??? Neida, du

var bleik da, hadde bl.a gulsott. Syk og svak som du var, kjrte vi rett til

sykehuset hvor vi ble en ukes tid. Jeg hadde overhodet ikke tanker for hvor

alvorlig situasjonen var. Jeg tenkte; N er du i gode hender p alle mter,

riktig medisinsk behandling, trygghet og god omsorg. Det tok ca 10 dager fr

du la p deg 10 gram!

 

Fra to ulike liv skulle ditt liv formes. Det ene ble din ledestjerne. Det andre ble

din sol.

 

P den tiden, vi snakker om for mer enn 35 r siden, var barna ofte svake nr

de kom til Norge. Mange dde i India etter at de var frigitt for adopsjon.

Adopsjonskonsulenten sa til meg at de som overlever, jentene, er sterke. Det

stemte det. Siden har du Berit Devika, bortsett fra vannkopper da og noe

annet smtterier, ikke vrt syk. Du har vrt og er sterk jente bde fysisk og

psykisk.

Du var akkurat som alle andre barn, verdens vakreste og steste, syntes

pappa og jeg. Masse svart hr. Stolte var vi, m du tro! Du mtte til frisren

klippe hret fr dpen. De norskfdte babyene hadde jo ikke hr, bare noen

tuster. Devika het du da du kom. Devika betyr Gudinne. Du ble dpt Berit

Devika etter din farmor Berit som dde ret fr du kom til oss. Du ble tatt imot

og elsket fra frste dag av hele storfamilien og venner. Jeg kledde deg i rosa

og pyntet deg i kjoler. Du begynte i barnepark 2 r gammel, siden barnehage

og skolegang.  Du lekte med dukker og venninnder. Lekte i gata

og i fjra p Hitra. Prvde deg og deltok p det meste av aktiviteter, turn,

ridning, svmming, hndball, slalomkurs osv. Jeg husker ikke alt. Tenrene

ble noe hektisk, til tross for at du var innom Salem, og en kort periode var du

ganske s frelst. I dag har Thormod fortalt meg at alle som er dpte er frelst,

s den saken er klar.

 

Den frste kvinnen gav deg liv. Den andre lrte deg leve i det. Den frste ga

deg behov for kjrlighet. Og den andre var der for gi kjrlighet.

 

Dessverre dde pappa Hans Albert av kreft da du var 16 r. Det var ei tung tid

for oss alle. Livet gikk videre med bestevenninne Karin, kjresterier og

etterhvert mamma,s nye kjreste Thormod. I dag har du din kjreste Helge,

som str p for deg og familien, samt to flotte gutter Hans Andreas 8 r og

Lars Marius 6 r denne uka. Hans Andreas kritiske fdsel er et kapitell for seg

selv. Om han skulle leve opp var en tid usikkert. Da dere ble spurt om dere

nsket nddp, ble det en tur ned i kjelleren for oss alle. Det gikk bra til slutt,

og som Kjell Svarstad skrev i boka si om Hans Andreas,s kritiske situasjon;

Sluttkapitelet skulle egentlig hete ? Mte med Nidarosdomen ,? men det ble

? Topplanterna og ?Nr leger og engler samarbeider.? Et sterkt og rrende

kapitel.

 

Da du var 4 r fikk du en sster som var nesten 1 r gammel. Ogs hun er

adoptert fra India. Hun het Nisha, som betyr ? Natt.? Passbildet av henne som

vi hadde ftt tilsendt var ikke det vakreste jeg hadde sett. Hun hadde en bl

kjole p seg da hun kom. Etter hennes 2 rsdag har hun nesten ikke brukt

kjole. Kun til de store anledninger i livet. Du ble raskt en stolt storesster helt

til du oppdaget at Marit Nisha ikke hadde interesse av leke med dukker. Der i

grden var det biler, mest guttevenner og fotball. Mammaen til Marit Nisha

synes i dag (og ogs den gangen for 32 r siden) at ogs hun er en av de

vakreste og flotteste barn i verden, selv om hun ikke likte bli kledd i rosa.

Selvsagt blir ogs Marit Nisha med p tilbakereisen sammen med sin kjreste

Petter.

 

En gav deg fra seg - Det eneste hun kunne gjre. Den andre ba for f et

barn. Og Gud frte henne rett til deg.

 

Det du Berit Devika har bedt meg om, er skrive noen ord p bloggen din om

hvordan det er vre adoptivmor???

Det er enkelt og skal g ganske s raskt! Selv om mine ?svangerskap? har

vrt lange prosesser, langt mer enn 9 mneder, og jeg kun har erfart denne

mten f barn p, blir dette en pstand. Jeg kan ikke med min beste vilje se

at det er noen forskjell. Nr du blir mamma eller foreldre, s er du med en

gang av alt det det innebrer av gleder og bekymringer for barnet ditt livet ut.

Det er ingen forskjell. That,s it! Det var en liten gutt i barnehagen din som en

gang sa: ? Du er ikke ordentlige mora til Berit Devika du?? Mitt svar ble: ? Det

er jeg som er den ordentlige mora til Berit Devika!? Hvem ellers var din

mamma enn meg? Det hrer med til historien at jeg skjnte selvsagt hva

gutten egentlig mente.

Om 3 dager reiser du og vi, sster Marit Nisha, ialt 15 personer tilbake til India,

Bombay og Nagpur. Vi har tenkt p denne turen i mange r n. Endelig er vi

der, det er stort og spennende. Nr familie og gode venner reiser med oss,

vr tilbakereise , til det landet du ble fdt for snart 36 r siden. Du sker rtter,

opprinnelig mor. Dette er ikke enkelt i India. Mdrene er ofte lovet livslang

anonymitet. Vi har forhpentligvis startet en prosess, for det er mest

sannsynlig lite informasjon f p denne turen. En av de strste gledene i

mitt liv ville vre at du og jeg en dag fikk mte kvinnen som gav deg ditt liv og

f takke henne for at hun gav meg det vakreste hun hadde, deg Berit Devika og

selvsagt ogs Marit Nisha.

 

Og nr du spr meg gjennom dine trer. De eldgamle sprsml gjennom alle

tider. Herkomst eller omgivelser - Av hva er du formet? Ingen av delene mitt

elskede barn - ingen. Men av to ulike slag Kjrlighet.

 

Du var ei uvanlig lita jenta Berit Devika nr du kom til oss for snart 36 r siden.

I dag er du ei vanlig norsk, trndersk dame, kjreste, mor, datter, sster og

venninne som de aller fleste andre 36 ringer. Du holder p med utdanning

som barnehagelrer, str p i hverdagen, er godt likt, er hissig og stressa

innimellom. Kjefter p mann og barn, er sosial, fr raskt venner. Du er lett

bli glad i og vil det beste for alle. Pappa hadde vrt veldig stolt av deg i dag.

Avslutningsvis har jeg en ting si; ?Det er jeg som har vrt heldig og jeg

opplever takknemlighet for at jeg fikk vre mammaen til Berit Devika og Marit

Nisha.?

God tur til India og lykke til p den store reisen. Dette blir bra!

Jeg nsker deg alt godt i ditt liv. Veldig glad i deg.

Beste hilsen mamma Mariann

Godt Nytt r:)

GODT NYTT R ALLE SAMMEN :)

N er det bare 6 dager igjen og jeg skjnner snn ca. annenhver dag hva som holder p skje her. Det gikk opp for meg som ett pang her om dagen og det bare rant inn med flelser og rare tanker igjen. Dagen etterp var alt borte. I dag har vi feiret nyttrsaften med sskenbarnet mitt og familien. Det er hun som skal vre med oss. Jeg er s glad for at hun skal dele dette med meg, hun og resten. Men hun har som sagt fr, en litt ekstra plass i hjertet mitt for denne turen. Dette har vrt planen vr siden hun var 11 r, meg fortalt :)

Jeg vil ogs benytte dette innlegget til takke alle sammen for masse sttte og positive ord og tanker p veien i dette kapittelet i livet mitt. Helt overveldet av at s mange faktisk bryr seg og leser og deler min entusiasme. Noen ganger virker det som andre er mer gira enn meg, for jeg er faktisk veldig rolig enda.

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg skulle legge ut bilder. Jeg vet ikke helt om de kom med, men jeg skal prve legge ut ett lite sammendrag fra julen min n. Vi har det godt og trygt her i lille Norge. Hper denne turen kan sette ting litt i perspektiv, som vi ikke bare husker en liten tid etter at vi kommer hem igjen, men noe vi tar med oss og husker! For alltid. Vi er snn vi mennesker, at vi tar til oss opplevelser som overrasker oss og tenker p det en stund, men s dabbes det av litt og man "glemmer".

Ha en fantastisk 1 januar i morgen og hper ikke s altfor mange vkner med rdvins hode og svimmelhet:) Hvor deilig er det ikke begynne det nye ret med en dag FRI!!! :)

God natt <3

Jula 2017



Hei alle sammen igjen og riktig god jul. Dagene har flyet av grde i godt selskap. Vi har feira jul p Hitra i r, og huset var fult av barn og voksne. Vi har kosa oss og spist altfor mye mat. Jeg skjnner hvorfor januar er den mest folksomme mneden p treningssenter alts, for jeg vet at jeg skal i mellomjula n. Herregud, som vi har spist. I gr orka jeg egentlig ikke mat, men mamma hadde sendt oss en mail fr jul om at alle skulle lage 3 retter hver til 1. juledags koltbord. Vi hadde ikke trengt 3 retter hver.... Bordet var dekket opp i alt mulig av god mat og det s ikke ut somd et var spist av, da vi var ferdige. Jeg m innrmme at jeg spiste, bare for spise, og fikk straffa mi p natta med skikkelig mageknipe. I dag frista ikke maten noe spesielt, s det ble faktisk noe s lite digg som en burger p McDonalds. DET er nd mat det!!!

Sangen over her, er en veldig fin sang synes jeg, ikke bare fordi hun som synger er fra Hitra og er ei super dame, med glimt i yet og vanvittig bra humor nr hun str p scenen, men det forteller oss s mye. Den handler om det tittelen p sangen sier. "Te den som itj gler s te jul", for det er ikke alle som gjr det. Dette med gi og f og vre der for hverandre osv. Jeg skal vise dere noen bilder fra vr julefeiring lengre her nede etterp. Vi hadde ett plastikk juletre, med, som jeg krevde, RDE kuler, og slv glitter. 4 gutter i alder 5- 8 r hadde julegaver, s det bugner. Det er selvsagt litt mindre til oss voksne, men det gr bra. Vi snakket om dette rundt bordet p julaften, at en jul, kanskje neste r, s fr ikke barna vre noen julegaver, da skal de f vre med vre den som gir. Da tror jeg ogs det er viktig flge dette opp ellers i ret ogs, ikke bare p julaften. Man trenger ikke kjpe all verdens av leker og gaver til banra, hvertfall ikke mine. Hvis man skal gi noe, s fr de heller ting de trenger, eller de fr en opplevelse, noe som skaper minner. Mulig jeg er helt teit og sr her, men jeg ser at lekene dems varer ca, 14 dager, s er de enten delagte eller kjendelige holde p med. Jeg sier ikke at det er slik overalt, men jeg vet etter litt "undereskelser" s er det ganske likt here og der.

Det er litt som jeg har sagt fr ogs, grunnen til at jeg velger ta med meg guttene til India er for at de skal f se og kanskje fle litt p det ikke ha alt man peker p ( de fr alts ikke det) , men se at man kan ha det greit nok eller hva man skal si med mindre ogs. Guttene gruer seg litt og de gleder seg mest, men det de gruer seg til er se andre barn samme alder som  ikke har mamma og pappa, eller at de gr p gaten og tigger eller spiser fra sppelbtter, bor i blikkskur, gr med skitne klr og gjerne ikke sko.. nr de allerede kan reflektere snn uten ha opplevd det, men bare sett det gjennom youtube.com, s tror jeg de allerede er en smule metalt forberedt.

Vi har kommet til romjulen. Vi kjrte hjem i dag, det var ett, for si det mildt, ett helvetes vr kjre i! Det sndde sidelengs og enkelte ganger s vi virkelig ikke noe. Vinterferien for 2 r siden var vi ut for en fronkollisjon, som jeg merket godt i kveld, sitter i en enda. Resten av uka er bare kos, vi m handle litt, ta siste drikke vaksiner, finne kofferter og pakke s smtt og inn i det hele skal vi f tid til en aldri s liten 6 rsdag ogs. Herregud, n gleder jeg meg s flt at jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal puste nr jeg begynner tenke p det. Enn at om 1.5 uke s er jeg i India... det skal for frste gang i livet, vre mest snne som meg rundt meg. Sjokoladefolk:)

I dag da vi skulle kjpe den "deilige McDonaldsmaten", s jobbet det en del mrke der og barna har jo begynt  skjnne og se at jeg faktisk er brun og det med komme fra annet land og snt no. S hrer jeg fra han minste i baksetet "Hu der va jo nsten like brun som mamma", "Hu va bruner ser du jo", kommer det fra han eldste. "HYSJ" sier faren. Vi kjrer litt lengre fram for f maten..."Oi, han der va MY svarter enn mamma, Hans".. Ruta p bila va jo helt opp og pappan som tok i mot maten va helt rd. Gullkorn fra barnemunn kaller snt <3

God natt alle sammen og kos dere med musikk video og bilder. Riktig god rom jul.

Berit Devika

 

 

well hello there:)

N er det srn meg ikke lenge igjen!!!! Jula falmer litt i r faktisk, jeg som er s glad i jul. Det er liksom s mye annet tenke p da sj. jeg skal nemelig til India!!!!!! HRREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!

Hva nsker jeg meg til julegave? jo n skal dere hre. Familiene vre bruker lage lange nskelister, der er ikke vi s veldig gode. Det har sttt rdvin og hvitvin liksom og gavekort p xxl. I r er det det samme og en drss med penger, som vi skal bruke i India og s er det reiser til ROMA, INDIA (neste r) gavekort p hele byen og masse annet rart.. skjnner dere, jeg kommer likosm ikke p noe nr noen spr meg. Ungene vr bare nske seg ting de trenger, for jeg er dritt lei alle lekene som varer hele i max 2 uker, og da er det p overtid. Og s begynner sambo samle p dem, for det kan jo hende at de kan fikses, s blir de bare liggende der. Huff, dette gave hysteriet. Men misforst meg rett, jeg elsker gaver og overraskelser og jeg liker enda bedre GI gaver. Hadde jeg vrt rik skulle jeg gitt deg verden, var det noen som sa en gang, tror jeg, eller s hrtes det bare s rett og fint ut n. Jula er hellig og herlig for oss, vi str opp, spiser en god frookost, ser det som skal sees hver julemorgen p TV. Det er viktig alts!!! Vi gr i kirken, synger sanger og spiser mammas gode julemiddag. Vi har feiret alene noen r ogs, og det er alltid godt, men det er noe med disse tradisjoene da vettu." Ingen lager ribbe som a mor", som Freddy Kalas synger.

I r blir det en annerledes forsamlig rundt bordet og p en helt annen plass enn vi bruker. Stebroren min med familien skal feire jul sammen med oss Hitra:) Jeg stor gleder meg. Guttene skal f feire jul med sskenbarna sine som ogs er gutter p samme alder som mine. Brodern har ett nske om ut hgge et tre og sette opp i stua, vr s god sier jeg :) hahahaha. Vi skal ikke vre der mange dagene og jeg har blitt s vant med kunstig tre. Men jeg vil at alle skal flge sine tradisjoner, s han skal f lov til det alts, s lenge treet ska ha bare rde kuler. DER er jeg kresen. Arva av mamma, rde kuler skal vi ha og slv glitter og mange lys og stjerne s klart, og innimellom henger det noen hvite sm engler. Og lille julaften nr barna har pyntet tre og lagt seg, skal alle gavene komme fram.

himmel og hav som gler m!

Stebror ja, tenker noen av dere, ja, for det har jeg, men han skal ikke bli med til India, selv om jeg hadde nsket det, men det hele gikk oss litt hus forbi. Broren min er 2 r eldre enn meg og en kjekkas, som de fleste jenter jeg kjenner lar seg sjarmere av. Men han er opptatt damer. Full pakke med en haug av unger, to bonus og to selvlagde og en vakker st og snill kjrest :) Vi kan rn oss vi i familien her sj :) Jeg og han har ikke alltid hatt det samme forholdet som vi har n. Vi ar aldri bodd sammen, men vi har p en mte bare kjent hverandre uten ha noe spesielt gjre med hverandre av naturlige rsaker. Vi er forskjellige med vidt forskjellige vennekretser, oppvekst, tilhrlighet og mye annet. For snart 6 r siden fikk vi med en mneds mellomrom oppleve bli foreldre samtidig til vre yngste barn og dette er noe som har brakt oss nrmere hverandre. Ja, disse barna:) Vi har begynt se likt p en god del her i livet og blitt kjent p en annen mte. Broren min er en super fyr og jeg er veldig veldig glad i han og ikke minst de to sm ( ikke s sm lenger da) guttene hans, som ogs har begynt knytte bnd til meg. For oss er det s viktig at barna vre kjenner hverandre, er venner og deler gleder og sorger sammen og er glade i hverandre. Det er bare snakk om en 10 r periode, s er de s store og kommer  til kunne bruke Hitra sammen og (kanskje) alene. Vi fr egentlig se p det, for blir de snn som vi var i den alderen, s fr de ikke det!!! De er ikke s mye sammen p fritiden, men nr de er sammen er det som om de aldri har vrt fra hverandre, bde p godt og vondt. De yngste er verdens beste venner, som de kaller seg og det gleder oss foreldre se dette. Jeg skulle s gjerne hatt deg med J, men det ble ikke slik denne gangen. Du var ikke glemt <3 Jeg syns en ssken tur siden til ett vakkert land kan g for oss en annen gang. Vi har jo vrt p tur sammen fr vi, s det blir nok ikke den siste. Takk for at du er den du er og det nye og tettere sskenskapet vrt setter jeg hyt, det skal du vite:)

N nrmer julen seg, og vakre Trondheim har ftt sn. Det begynner   ligne litt p jul n. Nyt late gode juledager, nyt hverandre, nyt mat og drikke, nyt tradisjoner, gi en ekstra klem, si noen gode ord, en gang for mye enn for lite. Ta vare p deg selv og de rundt deg.

Klem fra Berit Devika

 

Under en mned igjen, er jeg klar????? er du???

Hei hei.

Herregud, i gr passerte vi 6. desember, og det vil si at i dag p denne tiden om en mned er jeg i India. Jeg vil bruke dette innlegget til reflektere. Endelig har visumene blitt sendt og siden sist innlegg, s fikk jeg beskjed om gjre noen nye, for det var noen sm feil. En feil koster nesten 200,- kroner. Jeg har valgt feil yrke!!! Neida, men veldig glad for at feilene ble oppdaget fr de ble sendt inn. Jeg mtte lage nye sist torsdag, og jeg satt her hyla og grei, like fr pc'n for i veggen flere ganger! bare p min egen gjorde jeg samme feil 3!!!!ganger. og nr du frst har gjort en feil, s m du begynne helt p nytt. Men etter masse minder fine ord og forbandelse over alt som finnes her i verden, ble de sendt. Det endte med en feil, men det fikk bare g. ALDRI MER!!!!!

Siste par ukene har jeg gtt rundt grtt, jeg griner hele tiden. Nr jeg bretter klr, sitter p do, studerer, gr tur, trener, lager mat, vasker hus, og jeg for ikke snakke om nr jeg rer musikk. Jeg har en flelse inni meg som jeg ikke er helt klar over hva er, og jeg regner med det er fordi jeg har s mange tanker og sprsml, forventninger og forhpninger. Skole, praksis,  jobb og ett hektisk A4 liv har nok ogs vrt med p pviske, pluss denne mrke tia.. Herregud, hres ut som jeg er deprimert, men det er jeg absloutt ikke, bare spent.

Jeg er med i en fb gruppe for oss som er adopterte fra India og sist dag her kom det ett veldig interessant innlegg. Det var snakk om det fle en sorg over ha "mistet" noen man ikke har kjent vs sorgen miste noen man kjenner. Vi er forskjellige og jeg respekterer alle meninger. N er det snn at jeg har opplevd begge delelr. Jeg har egentlig aldri tenkt p ikke vite om hun i India som noe sorg, ikke ett tap heller, men mer ett savn... Men ikke hele livet heller, mest n de siste rene. Den dagen jeg fikk vite at hun ikke vil bli funnet, det var nok den dagen jeg flte en type sorg. Men den sorgen var mer for meg selv, enn for henne. Jeg flte det veldig tungt den kvelden. Ikke ut i fra hennes valg, men det faktisk ha blitt valgt vekk, og at hun har tatt den avgjrelsen for oss begge. Hun vil ikke vite av meg. JAJAJA, jeg skjnner at det var gode intensjoner og grunnene kan vre mange osv, men det er ikke det du tenker p der og da. Jeg tror man m vre den personen, for frst f lov fle det jeg flte da. Men s kommer fornuften. Jeg tenker ikke slik n egentlig, jeg skjnner og har en vis forstelse, men det var helt FOR JVLIG! f denne beskjeden. Men jeg er s enormt takknemelig for den damen som gav meg denne beskjende, hun har jobbet hardt for at jeg fr oppleve min drm! Hun er ett fantastisk menneske p s mange mter.

Jeg mistet jo ogs min pappa i en ganske ung alder og den type sorg kan man aldri forberede seg p, uansett hvor klar man er over at det snart kan skje. Den sorgen har til tider vrt uutholdelig, men man kommer seg gjennom det  ogs, Livet er bare snn, det vil alltid sitte igjen noen som srger over ett liv. Nr det kommer til de som forhpentligvis tenker p meg der borte i trekant landet, som min minste snn kaller det, s er det ikke ett tap, mer enn ett hp og i den siste tiden ett savn. Men sorg? Nei... og jeg hper ikke at det blir det heller. Hvem vet...

Herregud, Vi reiser snart!!!!!! Til India lissom!!!!

Lillesstra mi har alltid vrt en snn som er fornyd med ufallet av sitt liv, det er jo selvsagt jeg ogs,  men hun har ingen tanker om rtter og hvem hun er og kommer fra osv. Hun er den hun er, og det har jeg respektert, p samme mte som hun respekterer mine nsker og drmmer og sken. Likevel fikk hun litt blod p tann da reiselederen vr var hos oss. Det var henne som kom med ssteren min og hun kunne en del om hennes forhistorie. Det er s rart sitte hre reiselederen vr fortelle, for hun snakker om det som om det var i gr. Hun husker s godt. s ser jeg p ssteren min og kan bare ikke fatte og begripe at det er hun det hander om. Hun are heldig, hun kom til et lite barnehjem, der reiseleder fortsatt kjenner disse menneskene. N har det vist seg at de nsker ssteren min velkommen dit og etter litt om og men, noe jeg hadde jubla JAAAAAAAA for, s reiser ett lite flge av mitt reiseflge til hennes plass ogs, og der er ogs jeg med, selvsagt. Jeg er jo sstra og det skulle bare mangle, tenker jeg da, snn litt vel egoistisk, det var jo tross alt min drm reise til India. Faktisk :) Men uansett, dette blir s spennende og jeg skal filme og ta bilder og lage en film ved hjelp av en god venn. Jeg gleder meg. Kanskje dere fr se den ogs.

Om en mned s kan det hende at livet mitt blir fullstendig snudd p hodet, kanskje det aldri blir som fr, kanskje jeg fr svar p alt jeg lurer p, kanskje jeg ser meg selv p gata i litt andre klr, kanskje jeg hrer meg selv snakke indisk, kanskje jeg ser ei som jeg fler tilhrighet med. Mange kanskje. Prver ikke ha noen forventninger eller forhpninger, men de er det likevel. Kanskje er det livet mitt helt likt som det er i dag, bare med en del mer kunnskap og opplevelsen av ett eventyr. En ting er sikkert, og det er at jeg har ingenting tape, bare vinne.

Takk for alle gode ord og for alle som leser innleggene mine. Jeg er litt stolt over skrive dette reisebrevet, for selv om jeg er som ei pen bok, snakker mye og ikke redd for si det jeg mener, s er de fleste tankene her, noe jeg aldri snakker om. Hvertfall skjelden.

Ta vare p sidenmannen din :) klem

Sa du VISUM???

Yo people! hei, n er det noen dager siden igjen.. Jeg har hold p skrive visum for at vi kan reise til India. Man utsetter snne kjedelige ting, men n bare mtte jeg jo. Alle har levert, ogs oss n, omsider. Var ikke det at jeg var s treg med lage det snn egentlig, jeg gjorde dagen etter mamma og sstra mi, men herregud i himmelen!!!!!!!!! Ikke skulle jeg lage bare ett!, jeg skulle lage 4!!!! For meg, guttene og sambo. Og selvsagt gikk dagen s fort at det ble gjort p kvelden, etter klokken 21.00. For jeg hadde jo s mye annet jeg mtte gjre frst. Middag, trening, unger, litt skole, og den der bermte mammarollen da vettu. Der jeg skal leke litt med barna de siste timene p slutten av dagen. Her i huset er lek forran TV i denne mrke tia. For det frste fr de ikke lov g ut alene n i mrket, og s skal det gjres noe som skal ligne p lekser og s litt tv. Men ja, vi leker og snakker og koser oss alts. Uansett. etter alt dette, s var det VISUM!

Jeg begynte p mitt. Hadde en fin mal jeg kunne bruke etter sstersen, og det gikk riktig s greit. ynene mine mtte ha vrt viiiiid pne for jeg ble bare trrere og trrere p linsene, og blunka som om jeg hadde ticks i hy grad, men jeg skulle bli ferdig. Yes, endelig ferdig med min. Jeg leser over og ser at jeg har skrevet etternavnet mitt feil.... jaja, jeg bare trykker meg tilbake... Farsken, det gr da ikke... s ser jeg skriften p engenslk, at om du ser at noe er skrevet feil m du begynne helt p nytt...!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! DR!

S har jeg en snn fantastisk sambo som sker og googler alt, og youtuber. Da kan han fortelle meg at han har funnet ett program p youtube der det str hva man skal gjre og om man gjr feil, s m man begynne p nytt..            JA, VEIT DET SJ!!!

S jeg gjr min om igjen og s begynner jeg p hannes, og gjr ingen feil der. Begynner p guttenes, og gjr selvsagt feil p dem, bytter fdselsdatoer og navn i hytt og pine, s jeg mister helt kontroll.... ja, da m jeg begynne p nytt da....

Og s kommer en sms fra min herlige mor "Husk f sendt visum snarest for bla bla bla"" ja da, ka trur du hell p med!! tenkte jeg, men forklarte kort at jeg var i full sving, visumene blir sendt i morgen etter jobb.

Omsider er jeg ferdig, lagrer p minnepenn, skriver ut p jobb og tar de med hjem for skrive under og legge de i konvolutten. Min forttsatt fantastiske sambo leser over dem og hva finner han??? FEIL FEIL FEIL FEIL!! FAAN FAAN FAAN! Og det er bare snne sm shit feil, som at jeg har glemt mellomrom, glemt en N i etternavnet vrt, og snne dumme sm ting. Jeg holder p d p meg... Jeg begynner grine. 2 #%(/)()() timer dagen fr hadde jeg holdt p. Og jeg som skal p SYFORENING OM 3 TIMER!!! Jeg tenker at jeg kan dette i blinde n og gjr de raskt om igjen. Men #%/))/&&%#" jeg gjr min egen feil 3 ganger!! 3!!! og m begynne p nytt. .. Skjerpings! konsentrert begynner jeg med tunga rett i munnen og 1 time senere er alt i boks. Jeg printer de ut dagen etterp og vi legger det i konvolutt.

Vi legger ved bildene som skal sendes ogs! herregud, kommer vi inn i India lurer n jeg p. Min eldste gutt p snart 9 ser ut som en ungdomskriminell. Sambo ser ut som en fengselsfugl, som ikke kommer ut i dette livet og jeg ser ut som hu mora som har flere antenner i alle retninger der hret str ut  overalt og jeg ser ikke indisk ut, jeg ser ut som en blanding blek, men fattet og stressa p hyt nv! Min yngste ser nksa normal ut. 

S om noen trenger sprsml om hvordan skrive sknad om visum pass, s bare spr:) Jeg er en garva sker n :)

Ha en fin kveld og ei fortreffelig uke kjre lesere :)

 

Berit Devika

Hrregud!

De har funnet henne, hun jobber p det barnehjemmet jeg kommer fra, men jeg vet ikke hvem av de fine indiske damene hun er. Det er alt av aldere der, alt fra 45- 80. Hun er en av dem. Hun jobber egentlig ikke der, hun bare er der i kulissene, for se meg. Hun vil ikke gjre seg til kjenne for meg. Ingen sier noe om det, men de er alle kjempe snille og har stelt i stand en skikkelig fest til at vi kommer. De byr p mat og drikke og underholdning. Vi ler og prater og danser og hilser p hverandre alle sammen :) Gutta mine leker seg med noen indiske gutter og jenter. De snakker ikke samme sprk, men de fr det til likevel. Vi skal til g etter flere timer der og s er det en hnd som tar meg p skuldra og jeg snur meg og hun sier Devika og s vkner jeg..

Dette er absolutt ikke noe mareritt og jeg tror ikke jeg snakker i svne eller noe snt, men det virker s ekte. Jeg tror p noe overnatulig og snne ting. Enn om hun merker at noe skal skje snart? Kanksje hun sender meg tanker gjennom drmmer ? Huff, jeg hres gal ut, ja jeg ser mye film innimellom. Dette er ikke noe film, det er ekte! Nei, en realitets pisk i tryne, det er nok ikke noe snt som kommer til skje, selv om det ikke er langt fra Bolliwood :) hahaha :)

I morgen skal jeg f treffe dn fantastiske dama som skal ta oss med p min livs reise. Hun skal fortelle og vise oss litt hva vi har i vente. Vi skal spise indisk mat og vi skal kose oss. jeg, hun og resten av reiseflge. Jeg gleder meg <3 Det er ikke lenge igjen og etter noen r s er vi der snart. Ikke en dag for tidlig <3.

Jeg gleder meg, men jeg gruer meg nesten enda mer. Takk gud for at jeg skal reise med folk som str meg s nre. Enn om ting ikke blir som jeg tenker.. for jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker eller forventer eller trr hpe... Jeg gleder meg til beske barnejemmet, ja, for det er jo derfor vi reiser i utgangspunktet, men jeg hadde jo aldri trodd at dette skulle g s fort og at det svaret om min bio mamma skulle komme s raskt og vre s skuffende...Men hva skal jeg si til a da. at jeg er glad hun adopterte meg bort, for da kom jeg til den rikdommen og alt det gode jeg har i Norge og slipper leve i slummen snn som hun? nei, s klart skal jeg ikke si det. Det var nok nettopp derfor hun gjorde som hun gjorde. Men enn om hun er en velstende dame, men ny man og familie? Kanksje derfor hun ikke vil bli funnet ? Nei, n starta kverna igjen... s mange sprsml og ett hav av svar og tanker og undring. Jeg bare skjnner ikke at det gr an! ikke ville bli funnet igjen! Jeg gr for tanken om at hun var altfor ung og ikke tok den avgjrelsen alene og i dag er jeg bare ett fjernt minne for henne. Men I'll be back! in black! neida. Snn sett er jeg sikkert som lys sjokoldade i forhold til dem...Nesten hvit sjokolade. Jeg er jo s typisk Norsk. Jeg skal spille ge og StageDolls for dem p hjemmet. det tror jeg blir bra :) Spk til side, snn begynner jeg skravle nr jeg er nervs, s hvor ille er det ikke at jeg kan begynne skrive snn nr jeg er nervs ogs, her jeg sitter alene i senga mi i lille Trondheim.

God natt min skatt <3

Frustrasjonene

Hei igjen, n har jeg nettopp publisert ett innlegg der jeg pressenterer den siste gjengen av reiseflget mitt. Jeg gleder meg utrolig mye og er dyyyypt takknemmelig, ikke tro noe annet.

Det er bare 2 mneder igjen... jeg gruer meg, gleder meg, men gruer meg enda mer igjen....Jeg begynte bloggen her der jeg skriver at jeg egentlig ikke reiser for finne mammaen min, no shit liksom.... Nei, kanskje var det litt fjerne tanker, for det er jo s og si umulig nr man tenker p utgangspunktene jeg hadde for begnne lete. Jeg reiser like mye for oppleve landet, bde rikdommen og fattigdommen, fargene, luktene, menneskene, livet, kaoset, slummen, maen, omgivelsene, alt India har by p og gi meg. Og jeg er s heldig at dette fr jeg gjre sammen med mange av d som str meg nrmest. Jeg kunne snke at jeg kunne tatt med meg alle som jeg er sammen med til daglig, men det gr ikke. Jeg skal filme da, s jeg fr satt sammen en film av dette. Uansett, n er vi der som sagt snart og mailene mellom oss (meg og mamma) til vr reiseleder og Presidenten p barnehjemmet mitt gr fort fram og tilbake n.

I sommer fikk jeg beskjed om at barnehjemmet ikkek kunne hjelpe meg, det var den mest frustrerende nyheten jeg hadde ftt p lenge. det var vondt langt inne i hjerterota... f hre at mamman din ikke vil bli funnet av deg. Jeg har hatt mange tanker i ettertid, der jeg har ftt sortert tankene mine. Jeg vil fortsatt mte henne, gi henne en klem, si at jeg er glad i henne, fortelle henne at jeg har det bare bra, kjenne lukten og huden hennes, holde hnda hennes, se p henne, se henne inn i ynene, jeg vil forsikre meg og se at hun har det bra, jeg vil se at hun lever!!! For enn om hun ikke lever? Har jeg ikke noen rett til vite om hun lever. Har jeg ingen rettigheter??? Jeg var bare 3 dager da jeg forlot henne,,, jeg hadde ikke noe si den gangen, hun to det valget for meg, uten vite hvordan jeg kom til bli som voksen, uten vite om jeg i det hele tatt kom til overleve...Jeg har det bedre enn mange andre.. Jeg vil vise henne dette. Jeg vil vise henne 2 fantastiske sm gutter som hun er mormor til. Jeg vet hun ville blitt stolt over se gutta krutt <3 Jeg vet at nr man adopterer bort ett barn, s skriver man under p at man ikke fr lov oppske barnet sitt senere i livet, men det er jo hetl absurd at hun har fratatt meg retten for finne henne. JAJAJA, jeg skjnner at det er helt andre regler og formaliteter og den forbaska taushetsplikten... men likevel.... hva om det skulle st om liv, hvis det var noe jeg trengte fra mine foreldre? Kunne jeg ikke oppske de da heller... skulle jeg bare ddd da, uten ha prvd alt? Jeg er fult klar over at om hun lever, s har hun nok ett nytt liv med mann og barn, og jeg tror heller ikke hun er av den rike sorten. Jeg tror hun var ung, veldig ung, siden jeg mest trolig er fdt p sykehus, s tror jeg hun hadde med seg en voksnere perso som har hjulpet henne tatt denne avgjrelsen. Hva om hun var 9- 12 r da hun fikk meg, herregud, hun er da yngre enn samboeren min! huff, nei, jeg hper hun var eldre, ellers s blir det for vondt tenke p min unnfangelse og hvor vondt jeg har gjort henne. Det mest fornyftige hun har gjort er vel adoptere meg bort, men i dag e det 35.5  r siden, jeg er ogs voksen n.

Jeg ahr ftt mail direkte fra presidenten p barnehjemmet. Det var en fin mail, der hun snker meg velkommen, bde hos henne privat og p barnehjemmet. Jeg ser veldig fram til denne turen. Jeg gjr det, men det gjorde s vondt lese de engelske mailene der det str svart p hvitt. Jeg blir nesten litt sint og fornbanna, men mest frustrert. FAAN!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg ahr ett hp... ett lite hp. De vet hva jeg nsker, de vet mitt strste nske, s jeg hper at de holder tilbake, fordi de snker se meg. Se hvem jeg er. Jeg hper de kan viderefornidle mine tanker og snker, at de kan p en diskre mte finne henne og gi henne mitt livstegn og nske om gi henne hnda mi. Jeg ahr ingenting tape p dette, bare vinne <3 Sstra mi prver forberede meg p at jeg kanskje kan ende opp bli skuffet. og ja, jeg er klar over det, prver si til meg selv at dette er klin umulig og det blir noen stille ter forran skjermen mens jeg skriver, Jeg viser det ikke s mye til noen, men tankene mine har kjrt berg og dalbane en stund n. Hun m jo lure p om jeg har det bra, minst like mye som jeg lurer p hvordan hun har det. Hvis hun lever da for det er jo ogs ett sprsml i seg selv... Jeg fler ikke det, jeg tror p skjebnen og tileldigheter og at ringen en gang sluttes, og hper hun er min ende som kan binde ringen sammen <3

God natt med en tre nedover kinnet i kvled <3

Berit Devika<3

RESTEN AV MITT REISEFLGE

Hei, n begynner tiden g fra meg, eksamen str for tur og dager og uker flyr. Det er jo bare 2 mneder igjen til vi reiser. Mrketia har tatt oss her i Trondheim og det er ekstra mrkt n, siden det finnes jo ikke sn. Tro det eller ei, jeg savner snen. Den gjr mrketia koseligere. Og det er mye mer gy vre ut p ettermiddagene i sn enn i regn og sle.

Resten av mitt reiseflge skal ogs pressenteres her.

Mamma og pappa har hatt ett vennepar gjennom mange r, siden fr jeg var fdt. Damen i det den familien har ogs vrt min dagmamma en kort periode og deres datter nr. 2 har blitt min venninne i ungdom og voksen alder. Mamma har holdt kontakten og vennskapet med dem i alle r, ogs etter pappa dro. De har nok blitt enda tettere etter disse rene. Jeg er ikke s ofte sammen med dem, men de er en stor og viktig del av livet mitt og vre sammen med dem er en glede. De er oppriktig interessert i livene vre og oss og de har mange gode og kloke ord komme med p veien. Jeg er veldig glad for at dere har lyst vre med og jeg setter enormt stor pris p sttten jeg alltid fr av dere.

 

S har jeg min gamle samboer/storesster. Hvor skal jeg begynne? Vi har kjent hverandre hele livet, du har vrt som ei stoesster for oss og vi delte leiliget sammen i mine rebelske r. Som 18 ring skal du egentlig ikke dele hus med sstra di, men ville aldri vrt foruten den opplevelsen. Den har gjort at jeg har blitt enda bedre kjent med deg og enda mer glad i deg. Har s mange barndomsminner med deg og du var der for meg da pappa dde, noe jeg setter stor pris p. Du har vrt der i kjipe tider og du har vrt der ellers ogs. Herregud, s mye vi har ledd sammen. Nr vi bodde sammen hente det seg av og til at jeg fikk lne klr av deg, ikke at alt passet s godt da, men...  Du er ei topp jente, som jeg har hatt mange fine samtaler og vin stunder med. Du er litt gal, eller du var det, n er vi jo voksne og fornuftige ;) Selvflgelig skal du vre med meg til India, den samtalen har vi hatt fr :) Gla i deg :)

Og s er det svigerinna di, svigerdattra til mammas venninne, vi kjenner ikke hverandre s godt egentlig, men jeg har alltid digga deg og gleder meg til f oppleve dette med deg og ikke minst bli mye bedre kjent.

S er det min svoger to bee, hper jeg. Jeg er s glad for at du har kommet inn i livet vrt og tatt sstra mi med storm :) Jeg er glad for at du vil vre med p denne turen, det var ingen selvflge for meg at vi ville det, men jeg er veldig glad for at du gjr det. Du kommer ikke til angre. Du er en lett likelig fyr som har glidd rett inn i den gale familien vi er, men det virker som du snart er like gal som oss, s da lover dette godt :) Vi har blitt glad i deg og dine sm og ser fram til fortsettelsen :)

Dette var alle som skal bli med med til India. Men sist, og ikke minst, s har vi en reiseleder jeg har nevnt fr. Denne damen har erfaring med India, da hun har jobbet profesjonelt i yrket for hjelpe slike babyer som jeg en gang var. Hun skal bli med oss, vise oss landet og barnehjemmet. Jeg er evig takknemelig for hele deg <3 Jeg er imponert oer jobben du gjr for meg og for at jeg skal kunne realisere drmmen min. Jeg og mamma er noen mas krker, men du gir deg ikke. Tusen takk kjre deg, jeg ser fram til mte deg og klemme deg om noen dager :)

2mneder og 1 dag igjen :)

Berit Devika

Indertieran :)

  Jeg er s gladi dere jenter <3 Disse to jentene har jeg blitt kjent med gjennom blogg og en siden p facebook. Nr jeg leser om historenen til alle de jentene og guttene som er i samme situasjon som meg facebook, s er jeg overbevist om at vi har alle trukket gull loddet, som er i livet i dag. Alle de forskjellige skjebnene... jeg var en av de heldige som har vrt bde p sykehus og barnehjem, men det gjr vodt langt inne i meg, nr jeg leser om de som er funnet i conteinere, p togstasjoene, levert i en kurv utenfor barnehjemmet, funnet som nyfdt p gaten osv. Vi er heldige <3

Disse to jentene her er fantastiske, jeg hadde nsket alle hadde lbitt kjent med dem. Vi utfyller hverandre s godt og tru det eller ei, vi er faktisk ganske like. Vi snakker! Det m vre noe indisk, for vi snakker, mye og av og til hyt og fort hahahaha :)

HA EN GOD KVELD ALLE SAMMEN :)

 

to damer og en mann

Hei igjen.

Jeg fler det er p tide fortsette min presentasjon av mitt reiseflge.

Den ene dama har vrt en viktig sttte spiller i mitt liv, s lenge jeg kan huske, hun har vrt som ei tante, som ikke er tanta mi  da. Hun er en av mammas to bestevenninner. Hun var den frste som fikk se meg da jeg kom til Norge. Hun ble min fadder, som jeg er veldig stolt av ha som fadder. Hun har vrt en stor del av livet mitt fra frste dag. Hun var den jeg ringte til nr det var noe jeg mtte ha en voksen prate med og ikke torde fortelle det til mamma. Hun har selv en snn som er ett r eldre enn meg, og mamma og hennes drm da vi var sm, at vi skulle bli sammen og gifte oss f barn, de kalte oss "Black and white" HAHAHAHA, jeg dr litt n. Hvis snnen hennes leser dette, s uansett hvor stor del du var av min oppvekst og enn hvor glad jeg er i deg, s ble det ikke snn og kanskje var det like greit :) Du er en super fyr da, som jeg unner alt godt her i livet. Disse mammaene vre alts :) Det finnes mange fine ste bilder av oss, mer sier jeg ikke om den saken :) hahahaha :) Tilbake til min fadder. For meg har hun alltid vrt mammas bestevenninne, og etter som jeg ble voksen ogs, s har hun ftt en god "venninne" /samtalepartner plass i mitt hjerte ogs. Vi elsker sitte oppe om natte drikke rdvin og snakke shit, lse verdensproblemer og hun er en av "ungdomman" som hun selv kaller det og det er vi veldig glade for. Hun er den "tanta" som kommer p dra med en bursdagsgave eller en julegave, noe jeg setter enormt stor pris p, hun kom til oss med blomster og det fienste kortet jeg har lest, da vi var ut for en alvorlig bil ulykke. Hun kan ta opp rret og ringe, bare for sprre hvordan det gr med oss. Hun er tff, sterk, modig, tlmodig, ivrig, gledesspreder med ett glimt i yet, og en latter du ikke finner andre steder. Hun er en klemmer  med ett stort og varmt hjerte, hun er glad i en diskusjon og om du skal g inn i en diskusjon med henne m du bare ane at kampen er tapt ganske tidlig :) godt ment;) Jeg er veldig glad i deg og for at du deler denne reisen med meg. Det hadde blitt rart om du ikke hadde vrt med.. Takk for alt du har vrt i livet mitt s langt, jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

Den andre damen er den andre bestevenninnen til mamma, som jeg ogs har hatt i livet mitt siden jeg var lita. Jeg har s mange gode minner fra da vi vr sm og var besk p hytta p hytta deres p Hitra, der vi har badet i vannet ved hytta dems. De hadde brusmaskin der husker jeg og det var stort, vi kunne lage oss vr egen brus. De hadde en hund en gang som jeg ogs ble veldig glad i. Denne dama er en av de sterkeste jeg vet om p s mange mter. Denne damen sitter ikke venter p at noe skal skje av seg selv, for det er nettopp det det ikke gjr, man m jobbe for f gjort noe. Hun er en metor som mamma, hun er faktisk den som er ganske lik mammas personlighet mest av hennes venninner. Jeg er veldig glad i deg og du er som en ny blomst i den store buketten av gode venner vi har rundt oss. Fargrik og en herlig humor og humr. Jeg tror aldri jeg har sett deg sint eller opplevd deg sur. Du er bestemt, du er klok, litt sta, p en positiv mte, en glede vre sammen med, ett smil som varmer, og de snilleste brune ynene :)  Jeg har lrt utrolig mye av deg p det profesjonelle stadiet og jeg har lrt bli bedre kejnt med deg gjennom min oppvekst. Du har en stor palss i hjertet mitt og jeg er s glad for at mamma har deg i livet sitt og som den stdige og gode venninna du er for henne.

 

Felles nevneren for disse to fantastiske damene og mamma er at de alle tre har opplevd mye likt i livet sitt og de har sttt sammen og stttet hverandre p alle fine mter, ett riktig s fint treklver <3

 

S er det en mann inni denne klanen her ogs da. Han er gift med frstnevnte, og han er en fighter, en sta kar, med en stpvilje av en annen verden. "Gutten" som gutta mine klate han da de ikke helt skjnte at en voksen gutt heter mann :) hahaha :) Du er en stttespiller, en kjernekar, ja, jeg tror jeg trr pst at du er den snilleste mannen p jord :) Du har en fantastik sans for humor og jeg VET jeg ALDRI   har sett deg sint eller sur! Du er s positiv hele tiden at jeg fatter ikke at det gr an, og det er bra for oss andre. Du er god, tvers igjennom <3 og jeg er veldig glad i deg, og enda mer glad for at du skal vre med meg p denne turen :)

En felles ting for disse gode menneskeke, er at de alle er oppriktig glad i mine barn ogs, de bruker god tid p dem, snakker med dem og leker med dem. P den mten blir de husket og sett opp til og gutta er veldig glade i dere. Takk for at jeg har dere i livet vrt <3

Berit Devika

26.10.2017



Anbefaler denne filmen for de som ikke har sett den. For dere som har sett den, se den gjerne en gang til:) Fikk ett litt annet inntrykk etter andre gangen. Elsker den uansett :)

Filmen er en sann historie og det er p grunn av blandt annet denne man ser hvor sm marginer, store tilfeldigheter, vre p riktig palss til rett tid, skjebne osv osv som finnes i dette livet. Jeg har blitt bekjent med en ung herre via fb, som opplever dette i disse dager. Det m vre en drm som gr i oppflyllelse. Han har funnet ut hvor han mamma er og det viser seg at hun bor der hun alltid har gjort, i hp om at han skal banke p dren en dag. Det m vre den strste lykkens dag f igjen barnet sitt <3 er det ikke?

Det m jo min mamma ogs tenke??? Jeg tenker at jeg er ikke noen slem person og jeg vil de fleste rundt meg godt her i livet :) En skulle tro at jeg har ftt dette fra noen, ikke bare blitt oppdratt slik....

Bare en liten tanke <3

 

Desperat

Hei igjen, jeg tar en pause i eksamensskrving og pugging... godt med litt avkobling, men skjemaet mitt er ganske stramt, s skal raskt tilbake.

N er det sannelig ikke lenge igjen, vi har begynt tatt frste runde med vaksiner, DYRT!!! Men absolutt verd det. Barna vr ganske spente, Helge ogs, men jeg skyter jo spryter hele tiden p grunn av min diabetes to, s litt stikk her og der gjr ikke noe (hrtes s tff ut jeg n da:) Men det er noe annet med insulin og de vaksinene der. Arm gjorde dritt vondt i 1.5 uke, jeg har ftt en rar forkjlelse, svimmel, kvalm, stiv i hele kroppen.. ja, egentlig ikke s mye mer. Det kan jo hende det er noe annet ogs da, man m jo finne en syndebukk...

N har jeg sendt en mail til denne damen som jeg tror driver barnehjemmet. Mailvekslingen gr enormt sakte og hun som skal bli med oss fra Norge har jobbet hardt og mast mye for meg. Jeg tviler p at jeg fr noe svar p mailen min, men jeg kjente plutselig en dag her at jeg begynner bli litt desperat....!! Den flelsen har jeg ikke kjent fr. Vi er s nre... men likevel s langt unna... Jeg vet og fler p meg at de sitter p noe informasjon som kan komme godt med,men p grunn av dette taushets opplegget s vil de ikke hjelpe  meg, eller kan ikke som de sier. Jeg har kommet i kontakt med fler indiskadopterte her i Norge og noen har mtt og skal mte sine, men det virker som de kommer fra ett minde barnehjem enn meg, og reglene der m jo vre helt annerledes enn fra der jeg kommer fra. Jeg unner mine likestilte dette av hele mitt hjerte, men som jeg skriver i brevet til direktren, jeg vil bare s gjerne se henne. La henne vite at jeg har det bra. Forsikre meg om at hun har det bra. Se henne, eller hun kan f se meg p avstand uten at jeg trenger vite at det er henne. Om bare de kunne tatt kontakt med henne en gang og forhrt seg om hunkan ha skiftet mening. om hun husker meg, tenker p meg. Er jeg en del av henne enda? Eller har hun fortreng meg? Har jeg ssken? Lever hun? Har hun en mann? Vet hun om pappan min? Herregud!! Det er de samme sprsmlene, om og om igjen.. Men n fler jeg mer p den desperate flelsen! snn at jeg fr lyst til sl i veggen, grine eller bare hyle ut eller noe...

Da jeg begynte skrive denne bloggen/ reisebrevet, s gjorde jeg ikke det for tjene penger p det, offentilggjre livet mitt osv som en person tror jeg har gjort. Jeg har 1 flger... 1! mange leser, men en flger og hun kjenner jeg ikke engang, men tuuuusen takk for at du flger meg. Jeg gjr dette for n ut, kansje i riktig vei eller noe, jeg gjr det for at andre i min situasjon skal se at det er ikke noe farlig, det er faktisk vedig godt dele, fortelle, det er en slagt terapi. Det er ogs min forberedelse for mitt livs strste eventyr, som jeg vil dele  med venner og familie. Og jeg ahr ftt enormt mye sttte fra kjente og fremmede. S i min desperasjon her, s blir jeg veldig glad om flere deler min reise gjennom denne bloggen. Jeg tror ikke t Bio mora mi plutselig finner denne siden, men mirakler og tilfeldigheter skjer. Det er filmen Lion ett bevis p.

VI, er en liten mikroprikk i det store ukjente, og p den lille runde ballen som kalles jordkloden, sitter jeg og nsker finne hun, som er bare ett dgns reise i fra meg... . Snart n, s reiser vi. Jeg begynte blggen her med si at jeg ikke har noen forventninger og trr ikke hpe noe. Dette kan jeg si om og om igjen, men jeg lyver nok mest til meg selv.....

 

Berit

Mitt neste reiseflge: Den som har planlagt dette lengst av alle

Nr vi blir voksen skal vi reise til India finne mora di, sa sskenbarnet mitt da hun bare var 11 r. Jeg husker ikke s mye av akkurat det, men mamma husker og hun selv husker. Det er ca 5-6 r mellom oss. Vi har oppgjennom rene spk mye mom dette, men n er det endelig her. Da vi planla denne turen, s var det liksom en selvflge at min nrmeste familie, som jeg har skrevet om tidligere, skulle f vre med, men denne jenta er nesten mer enn selvflge enn noen av de andre. Hun har jo venta p denne turen siden hun var 11 r. Da jeg fortalte henne om turen og spurte henne ble jeg rrt og henrykt over iveren hennes for at hun ville bli med. Dette er ett r siden. Jeg spurte p en lrdag og allerede p mandag hadde hun ordnet seg fri til denne turen. Snakk om vre ivirg og vre tidig ute. Det liker jeg ! Hun har vrt aktiv p lete etter hoteller, skt opp om India i media og gjort seg oppdatert.

Sskenbarnet mitt var mitt store forbilde da vi vokste opp. Da hun begynte med streng p tennene, ville jeg ogs ha det, for jeg syntes hun fikk s kul stemme og det var s kult med fargestrikkene hun brukte og mulig hun hadde snn greier om natta ogs. Alt hun gjorde var kult. Da hun begynte med briller, ville jeg ogs ha det. Jeg begyte faktisk se drlig, men mamma og pappa trodde ikke p meg, fr lreren min sa fra til dem om at jeg myste mye mot tavla. De trode jeg bare sa det fordi sskenbarnet mitt hadde briller og de viste jo hvor mye jeg s opp til henne. Jeg diga vre p overntting til tante og onkel Sskenbarna mine gav meg masse oppmerksomhet hele tiden, enten var jeg ute sykla med broren hennes, han er jo bare 2 r eldre enn meg, eller s syntes jeg det var skikkelig stas vre sammen med henne, p rommet hennes. Hun hadde alt der, det kuleste var en snn liten hus hylle med mange rom inni og s var det sm gjenstander i hvert rom. og s hadde hun sm brus bokser til pynt, snne som man ikkekunne pne. De hadde ogs saccosekk, noe jeg fikk senere, og to fulger, som fly rundt. Sskenbarnet mitt spilte i korps. Husker ikke helt hva hun spilte, men tror det var klarinett... En gang fikk jeg prve korps uniformen hennes, med hatt og greier og jeg fikk prve instrumentet ogs. Alt var altfor stort. Jeg har mange gode minner fra da jeg brukte ligge over hos dem eller bare var der p besk. Strst av alt var uansett da hun brukte kreppe hret mitt! Da kunne jeg nekte vaske hret p flere dager. Det var s kult! Hun kunne kreppe det eller lage fletter i hret mitt. Sskenbarnet mitt, mitt store forbilde!

Jeg er utrolig glad og takknemelg for at du vil og skal bli med p denne reisen. Det er en selvflge at du skal vre med meg, du har drmt om dette like lenge som meg er jeg sikker p og da du fikk sprsmlet om vre med s ble jeg veldig glad og stolt da du svarte ja nesten tvert! Du ble s overrasket og ivrig med en gang og det viser at det faktisk betyr noe for deg ogs.

Det er ikke lenge igjen og jeg er ogs lad for at onkel vil vre med, din far. Han har ogs hatt en viktig rolle i  mitt liv, der han har lrt meg forsjellige ting, blandt annet renne nedover en skibakke p en fot, da den andre skia  mi knakk :):) Vi har vrt  mye hos dem som barn  og drene har alltid vrt pne for oss hjemme hos tante og onkel. Jeg er utrolig glad for at du ogs onkel, vil dele denne reisen med meg. Det betyr enormt mye.

klem fra Berit Devika

 

Les mer i arkivet Oktober 2018 Februar 2018 Januar 2018
indiasdatter

indiasdatter

36, Trondheim

Ei voksen jente p 35 r. Bor med mine 2 fantastiske gutter p 5 og 8 r, samboer med barnas far p 15 ret, og sammen har vi alle verdens finsete gordonsetter p 11 r. Jobber i barnehage og driver med utdanning som barnehagelrer. er ogs utdannet frisr, men det ble for ensformig og tungt for meg. Lever ett vanlig A4 liv, som slettes ikke er kjedelig, men spennende og utfordrende hver dag.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker