Hærregud!

De har funnet henne, hun jobber på det barnehjemmet jeg kommer fra, men jeg vet ikke hvem av de fine indiske damene hun er. Det er alt av aldere der, alt fra 45- 80. Hun er en av dem. Hun jobber egentlig ikke der, hun bare er der i kulissene, for å se meg. Hun vil ikke gjøre seg til kjenne for meg. Ingen sier noe om det, men de er alle kjempe snille og har stelt i stand en skikkelig fest til at vi kommer. De byr på mat og drikke og underholdning. Vi ler og prater og danser og hilser på hverandre alle sammen :) Gutta mine leker seg med noen indiske gutter og jenter. De snakker ikke samme språk, men de får det til likevel. Vi skal til å gå etter flere timer der og så er det en hånd som tar meg på skuldra og jeg snur meg og hun sier Devika og så våkner jeg..

Dette er absolutt ikke noe mareritt og jeg tror ikke jeg snakker i søvne eller noe sånt, men det virker så ekte. Jeg tror på noe overnatulig og sånne ting. Enn om hun merker at noe skal skje snart? Kanksje hun sender meg tanker gjennom drømmer ? Huff, jeg høres gal ut, å ja jeg ser mye film innimellom. Dette er ikke noe film, det er ekte! Nei, en realitets pisk i tryne, det er nok ikke noe sånt som kommer til å skje, selv om det ikke er langt fra Bolliwood :) hahaha :)

I morgen skal jeg få treffe dn fantastiske dama som skal ta oss med på min livs reise. Hun skal fortelle og vise oss litt hva vi har i vente. Vi skal spise indisk mat og vi skal kose oss. jeg, hun og resten av reisefølge. Jeg gleder meg <3 Det er ikke lenge igjen og etter noen år så er vi der snart. Ikke en dag for tidlig <3.

Jeg gleder meg, men jeg gruer meg nesten enda mer. Takk gud for at jeg skal reise med folk som står meg så nære. Enn om ting ikke blir som jeg tenker.. for jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker eller forventer eller tørr å håpe... Jeg gleder meg til å besøke barnejemmet, ja, for det er jo derfor vi reiser i utgangspunktet, men jeg hadde jo aldri trodd at dette skulle gå så fort og at det svaret om min bio mamma skulle komme så raskt og være så skuffende...Men hva skal jeg si til a da. at jeg er glad hun adopterte meg bort, for da kom jeg til den rikdommen og alt det gode jeg har i Norge og slipper å leve i slummen sånn som hun? nei, så klart skal jeg ikke si det. Det var nok nettopp derfor hun gjorde som hun gjorde. Men enn om hun er en velstående dame, men ny man og familie? Kanksje derfor hun ikke vil bli funnet ? Nei, nå starta kverna igjen... så mange spørsmål og ett hav av svar og tanker og undring. Jeg bare skjønner ikke at det går an! Å ikke ville bli funnet igjen! Jeg går for tanken om at hun var altfor ung og ikke tok den avgjørelsen alene og i dag er jeg bare ett fjernt minne for henne. Men I'll be back! in black! neida. Sånn sett er jeg sikkert som lys sjokoldade i forhold til dem...Nesten hvit sjokolade. Jeg er jo såååååååååååååå typisk Norsk. Jeg skal spille Åge og StageDolls for dem på hjemmet. det tror jeg blir bra :) Spøk til side, sånn begynner jeg å skravle når jeg er nervøs, så hvor ille er det ikke at jeg kan begynne å skrive sånn når jeg er nervøs også, her jeg sitter alene i senga mi i lille Trondheim.

God natt min skatt <3

Frustrasjonene

Hei igjen, nå har jeg nettopp publisert ett innlegg der jeg pressenterer den siste gjengen av reisefølget mitt. Jeg gleder meg utrolig mye og er dyyyypt takknemmelig, ikke tro noe annet.

Det er bare 2 måneder igjen... jeg gruer meg, gleder meg, men gruer meg enda mer igjen....Jeg begynte bloggen her der jeg skriver at jeg egentlig ikke reiser for å finne mammaen min, no shit liksom.... Nei, kanskje var det litt fjerne tanker, for det er jo så og si umulig når man tenker på utgangspunktene jeg hadde for å begnne å lete. Jeg reiser like mye for å oppleve landet, både rikdommen og fattigdommen, fargene, luktene, menneskene, livet, kaoset, slummen, maen, omgivelsene, alt India har å by på og gi meg. Og jeg er så heldig at dette får jeg gjøre sammen med mange av d som står meg nærmest. Jeg kunne øsnke at jeg kunne tatt med meg alle som jeg er sammen med til daglig, men det går ikke. Jeg skal filme da, så jeg får satt sammen en film av dette. Uansett, nå er vi der som sagt snart og mailene mellom oss (meg og mamma) til vår reiseleder og Presidenten på barnehjemmet mitt går fort fram og tilbake nå.

I sommer fikk jeg beskjed om at barnehjemmet ikkek kunne hjelpe meg, det var den mest frustrerende nyheten jeg hadde fått på lenge. det var vondt langt inne i hjerterota... å få høre at mamman din ikke vil bli funnet av deg. Jeg har hatt mange tanker i ettertid, der jeg har fått sortert tankene mine. Jeg vil fortsatt møte henne, gi henne en klem, si at jeg er glad i henne, fortelle henne at jeg har det bare bra, kjenne lukten og huden hennes, holde hånda hennes, se på henne, se henne inn i øynene, jeg vil forsikre meg og se at hun har det bra, jeg vil se at hun lever!!! For enn om hun ikke lever? Har jeg ikke noen rett til å vite om hun lever. Har jeg ingen rettigheter??? Jeg var bare 3 dager da jeg forlot henne,,, jeg hadde ikke noe å si den gangen, hun to det valget for meg, uten å vite hvordan jeg kom til å bli som voksen, uten å vite om jeg i det hele tatt kom til å overleve...Jeg har det bedre enn mange andre.. Jeg vil vise henne dette. Jeg vil vise henne 2 fantastiske små gutter som hun er mormor til. Jeg vet hun ville blitt stolt over å se gutta krutt <3 Jeg vet at når man adopterer bort ett barn, så skriver man under på at man ikke får lov å oppsøke barnet sitt senere i livet, men det er jo hetl absurd at hun har fratatt meg retten for å finne henne. JAJAJA, jeg skjønner at det er helt andre regler og formaliteter og den forbaska taushetsplikten... men likevel.... hva om det skulle stå om liv, hvis det var noe jeg trengte fra mine foreldre? Kunne jeg ikke oppsøke de da heller... skulle jeg bare dødd da, uten å ha prøvd alt? Jeg er fult klar over at om hun lever, så har hun nok ett nytt liv med mann og barn, og jeg tror heller ikke hun er av den rike sorten. Jeg tror hun var ung, veldig ung, siden jeg mest trolig er født på sykehus, så tror jeg hun hadde med seg en voksnere perso som har hjulpet henne å tatt denne avgjørelsen. Hva om hun var 9- 12 år da hun fikk meg, herregud, hun er da yngre enn samboeren min! huff, nei, jeg håper hun var eldre, ellers så blir det for vondt å tenke på min unnfangelse og hvor vondt jeg har gjort henne. Det mest fornyftige hun har gjort er vel å adoptere meg bort, men i dag e det 35.5  år siden, jeg er også voksen nå.

Jeg ahr fått mail direkte fra presidenten på barnehjemmet. Det var en fin mail, der hun øsnker meg velkommen, både hos henne privat og på barnehjemmet. Jeg ser veldig fram til denne turen. Jeg gjør det, men det gjorde så vondt å lese de engelske mailene der det står svart på hvitt. Jeg blir nesten litt sint og fornbanna, men mest frustrert. FAAN!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg ahr ett håp... ett lite håp. De vet hva jeg ønsker, de vet mitt største ønske, så jeg håper at de holder tilbake, fordi de øsnker å se meg. Se hvem jeg er. Jeg håper de kan viderefornidle mine tanker og øsnker, at de kan på en diskre måte finne henne og gi henne mitt livstegn og ønske om å gi henne hånda mi. Jeg ahr ingenting å tape på dette, bare å vinne <3 Søstra mi prøver å forberede meg på at jeg kanskje kan ende opp å bli skuffet. og ja, jeg er klar over det, prøver å si til meg selv at dette er klin umulig og det blir noen stille tåer forran skjermen mens jeg skriver, Jeg viser det ikke så mye til noen, men tankene mine har kjørt berg og dalbane en stund nå. Hun må jo lure på om jeg har det bra, minst like mye som jeg lurer på hvordan hun har det. Hvis hun lever da for det er jo også ett sprøsmål i seg selv... Jeg føler ikke det, jeg tror på skjebnen og tileldigheter og at ringen en gang sluttes, og håper hun er min ende som kan binde ringen sammen <3

God natt med en tåre nedover kinnet i kvled <3

Berit Devika<3

RESTEN AV MITT REISEFØLGE

Hei, nå begynner tiden å gå fra meg, eksamen står for tur og dager og uker flyr. Det er jo bare 2 måneder igjen til vi reiser. Mørketia har tatt oss her i Trondheim og det er ekstra mørkt nå, siden det finnes jo ikke snø. Tro det eller ei, jeg savner snøen. Den gjør mørketia koseligere. Og det er mye mer gøy å være ut på ettermiddagene i snø enn i regn og søle.

Resten av mitt reisefølge skal også pressenteres her.

Mamma og pappa har hatt ett vennepar gjennom mange år, siden før jeg var født. Damen i det den familien har også vært min dagmamma en kort periode og deres datter nr. 2 har blitt min venninne i ungdom og voksen alder. Mamma har holdt kontakten og vennskapet med dem i alle år, også etter pappa dro. De har nok blitt enda tettere etter disse årene. Jeg er ikke så ofte sammen med dem, men de er en stor og viktig del av livet mitt og være sammen med dem er en glede. De er oppriktig interessert i livene våre og oss og de har mange gode og kloke ord å komme med på veien. Jeg er veldig glad for at dere har lyst å være med og jeg setter enormt stor pris på støtten jeg alltid får av dere.

 

Så har jeg min gamle samboer/storesøster. Hvor skal jeg begynne? Vi har kjent hverandre hele livet, du har vært som ei stoesøster for oss og vi delte leiliget sammen i mine rebelske år. Som 18 åring skal du egentlig ikke dele hus med søstra di, men ville aldri vært foruten den opplevelsen. Den har gjort at jeg har blitt enda bedre kjent med deg og enda mer glad i deg. Har så mange barndomsminner med deg og du var der for meg da pappa døde, noe jeg setter stor pris på. Du har vært der i kjipe tider og du har vært der ellers også. Herregud, så mye vi har ledd sammen. Når vi bodde sammen hente det seg av og til at jeg fikk låne klær av deg, ikke at alt passet så godt da, men...  Du er ei topp jente, som jeg har hatt mange fine samtaler og vin stunder med. Du er litt gal, eller du var det, nå er vi jo voksne og fornuftige ;) Selvfølgelig skal du være med meg til India, den samtalen har vi hatt før :) Gla i deg :)

Og så er det svigerinna di, svigerdattra til mammas venninne, vi kjenner ikke hverandre så godt egentlig, men jeg har alltid digga deg og gleder meg til å få oppleve dette med deg og ikke minst bli mye bedre kjent.

Så er det min svoger to bee, håper jeg. Jeg er så glad for at du har kommet inn i livet vårt og tatt søstra mi med storm :) Jeg er glad for at du vil være med på denne turen, det var ingen selvfølge for meg at vi ville det, men jeg er veldig glad for at du gjør det. Du kommer ikke til å angre. Du er en lett likelig fyr som har glidd rett inn i den gale familien vi er, men det virker som du snart er like gal som oss, så da lover dette godt :) Vi har blitt glad i deg og dine små og ser fram til fortsettelsen :)

Dette var alle som skal bli med med til India. Men sist, og ikke minst, så har vi en reiseleder jeg har nevnt før. Denne damen har erfaring med India, da hun har jobbet profesjonelt i yrket for å hjelpe slike babyer som jeg en gang var. Hun skal bli med oss, vise oss landet og barnehjemmet. Jeg er evig takknemelig for hele deg <3 Jeg er imponert oer jobben du gjør for meg og for at jeg skal kunne realisere drømmen min. Jeg og mamma er noen mas kråker, men du gir deg ikke. Tusen takk kjære deg, jeg ser fram til å møte deg og klemme deg om noen dager :)

2måneder og 1 dag igjen :)

Berit Devika

Indertieran :)

  Jeg er så gladi dere jenter <3 Disse to jentene har jeg blitt kjent med gjennom blogg og en siden på facebook. Når jeg leser om historenen til alle de jentene og guttene som er i samme situasjon som meg å facebook, så er jeg overbevist om at vi har alle trukket gull loddet, som er i livet i dag. Alle de forskjellige skjebnene... jeg var en av de heldige som har vært både på sykehus og barnehjem, men det gjør vodt langt inne i meg, når jeg leser om de som er funnet i conteinere, på togstasjoene, levert i en kurv utenfor barnehjemmet, funnet som nyfødt på gaten osv. Vi er heldige <3

Disse to jentene her er fantastiske, jeg hadde ønsket alle hadde lbitt kjent med dem. Vi utfyller hverandre så godt og tru det eller ei, vi er faktisk ganske like. Vi snakker! Det må være noe indisk, for vi snakker, mye og av og til høyt og fort hahahaha :)

HA EN GOD KVELD ALLE SAMMEN :)

 

to damer og en mann

Hei igjen.

Jeg føler det er på tide å fortsette min presentasjon av mitt reisefølge.

Den ene dama har vært en viktig støtte spiller i mitt liv, så lenge jeg kan huske, hun har vært som ei tante, som ikke er tanta mi  da. Hun er en av mammas to bestevenninner. Hun var den første som fikk se meg da jeg kom til Norge. Hun ble min fadder, som jeg er veldig stolt av å ha som fadder. Hun har vært en stor del av livet mitt fra første dag. Hun var den jeg ringte til når det var noe jeg måtte ha en voksen å prate med og ikke torde å fortelle det til mamma. Hun har selv en sønn som er ett år eldre enn meg, og mamma og hennes drøm da vi var små, at vi skulle bli sammen og gifte oss å få barn, de kalte oss "Black and white" HAHAHAHA, jeg dør litt nå. Hvis sønnen hennes leser dette, så uansett hvor stor del du var av min oppvekst og enn hvor glad jeg er i deg, så ble det ikke sånn og kanskje var det like greit :) Du er en super fyr da, som jeg unner alt godt her i livet. Disse mammaene våre altså :) Det finnes mange fine søte bilder av oss, mer sier jeg ikke om den saken :) hahahaha :) Tilbake til min fadder. For meg har hun alltid vært mammas bestevenninne, og etter som jeg ble voksen også, så har hun fått en god "venninne" /samtalepartner plass i mitt hjerte også. Vi elsker å sitte oppe om natte å drikke rødvin og snakke shit, løse verdensproblemer og hun er en av "ungdomman" som hun selv kaller det og det er vi veldig glade for. Hun er den "tanta" som kommer på døra med en bursdagsgave eller en julegave, noe jeg setter enormt stor pris på, hun kom til oss med blomster og det fienste kortet jeg har lest, da vi var ut for en alvorlig bil ulykke. Hun kan ta opp røret og ringe, bare for å spørre hvordan det går med oss. Hun er tøff, sterk, modig, tålmodig, ivrig, gledesspreder med ett glimt i øyet, og en latter du ikke finner andre steder. Hun er en klemmer  med ett stort og varmt hjerte, hun er glad i en diskusjon og om du skal gå inn i en diskusjon med henne må du bare ane at kampen er tapt ganske tidlig :) godt ment;) Jeg er veldig glad i deg og for at du deler denne reisen med meg. Det hadde blitt rart om du ikke hadde vært med.. Takk for alt du har vært i livet mitt så langt, jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

Den andre damen er den andre bestevenninnen til mamma, som jeg også har hatt i livet mitt siden jeg var lita. Jeg har sååå mange gode minner fra da vi vr små og var å besøk på hytta på hytta deres på Hitra, der vi har badet i vannet ved hytta dems. De hadde brusmaskin der husker jeg og det var stort, vi kunne lage oss vår egen brus. De hadde en hund en gang som jeg også ble veldig glad i. Denne dama er en av de sterkeste jeg vet om på så mange måter. Denne damen sitter ikke å venter på at noe skal skje av seg selv, for det er nettopp det det ikke gjør, man må jobbe for å få gjort noe. Hun er en metor som mamma, hun er faktisk den som er ganske lik mammas personlighet mest av hennes venninner. Jeg er veldig glad i deg og du er som en ny blomst i den store buketten av gode venner vi har rundt oss. Fargrik og en herlig humor og humør. Jeg tror aldri jeg har sett deg sint eller opplevd deg sur. Du er bestemt, du er klok, litt sta, på en positiv måte, en glede å være sammen med, ett smil som varmer, og de snilleste brune øynene :)  Jeg har lært utrolig mye av deg på det profesjonelle stadiet og jeg har lært å bli bedre kejnt med deg gjennom min oppvekst. Du har en stor palss i hjertet mitt og jeg er så glad for at mamma har deg i livet sitt og som den stødige og gode venninna du er for henne.

 

Felles nevneren for disse to fantastiske damene og mamma er at de alle tre har opplevd mye likt i livet sitt og de har stått sammen og støttet hverandre på alle fine måter, ett riktig så fint trekløver <3

 

Så er det en mann inni denne klanen her også da. Han er gift med førstnevnte, og han er en fighter, en sta kar, med en ståpåvilje av en annen verden. "Gutten" som gutta mine klate han da de ikke helt skjønte at en voksen gutt heter mann :) hahaha :) Du er en støttespiller, en kjernekar, ja, jeg tror jeg tørr å påstå at du er den snilleste mannen på jord :) Du har en fantastik sans for humor og jeg VET jeg ALDRI   har sett deg sint eller sur! Du er så positiv hele tiden at jeg fatter ikke at det går an, og det er bra for oss andre. Du er god, tvers igjennom <3 og jeg er veldig glad i deg, og enda mer glad for at du skal være med meg på denne turen :)

En felles ting for disse gode menneskeke, er at de alle er oppriktig glad i mine barn også, de bruker god tid på dem, snakker med dem og leker med dem. På den måten blir de husket og sett opp til og gutta er veldig glade i dere. Takk for at jeg har dere i livet vårt <3

Berit Devika

26.10.2017



Anbefaler denne filmen for de som ikke har sett den. For dere som har sett den, se den gjerne en gang til:) Fikk ett litt annet inntrykk etter andre gangen. Elsker den uansett :)

Filmen er en sann historie og det er på grunn av blandt annet denne man ser hvor små marginer, store tilfeldigheter, være på riktig palss til rett tid, skjebne osv osv som finnes i dette livet. Jeg har blitt bekjent med en ung herre via fb, som opplever dette i disse dager. Det må være en drøm som går i oppflyllelse. Han har funnet ut hvor han mamma er og det viser seg at hun bor der hun alltid har gjort, i håp om at han skal banke på døren en dag. Det må være den største lykkens dag å få igjen barnet sitt <3 er det ikke?

Det må jo min mamma også tenke??? Jeg tenker at jeg er ikke noen slem person og jeg vil de fleste rundt meg godt her i livet :) En skulle tro at jeg har fått dette fra noen, ikke bare blitt oppdratt slik....

Bare en liten tanke <3

 

Desperat

Hei igjen, jeg tar en pause i eksamensskrving og pugging... godt med litt avkobling, men skjemaet mitt er ganske stramt, så skal raskt tilbake.

Nå er det sannelig ikke lenge igjen, vi har begynt å tatt første runde med vaksiner, DYRT!!! Men absolutt verd det. Barna vr ganske spente, Helge også, men jeg skyter jo sprøyter hele tiden på grunn av min diabetes to, så litt stikk her og der gjør ikke noe (hørtes såååå tøff ut jeg nå da:) Men det er noe annet med insulin og de vaksinene der. Arm gjorde dritt vondt i 1.5 uke, jeg har fått en rar forkjølelse, svimmel, kvalm, stiv i hele kroppen.. ja, egentlig ikke så mye mer. Det kan jo hende det er noe annet også da, man måååå jo finne en syndebukk...

Nå har jeg sendt en mail til denne damen som jeg tror driver barnehjemmet. Mailvekslingen går enormt sakte og hun som skal bli med oss fra Norge har jobbet hardt og mast mye for meg. Jeg tviler på at jeg får noe svar på mailen min, men jeg kjente plutselig en dag her at jeg begynner å bli litt desperat....!! Den følelsen har jeg ikke kjent før. Vi er så nære... men likevel så langt unna... Jeg vet og føler på meg at de sitter på noe informasjon som kan komme godt med,men på grunn av dette taushets opplegget så vil de ikke hjelpe  meg, eller kan ikke som de sier. Jeg har kommet i kontakt med fler indiskadopterte her i Norge og noen har møtt og skal møte sine, men det virker som de kommer fra ett minde barnehjem enn meg, og reglene der må jo være helt annerledes enn fra der jeg kommer fra. Jeg unner mine likestilte dette av hele mitt hjerte, men som jeg skriver i brevet til direktøren, jeg vil bare så gjerne se henne. La henne vite at jeg har det bra. Forsikre meg om at hun har det bra. Se henne, eller hun kan få se meg på avstand uten at jeg trenger å vite at det er henne. Om bare de kunne tatt kontakt med henne en gang og forhørt seg om hunkan ha skiftet mening. om hun husker meg, tenker på meg. Er jeg en del av henne enda? Eller har hun fortreng meg? Har jeg søsken? Lever hun? Har hun en mann? Vet hun om pappan min? Herregud!! Det er de samme spørsmålene, om og om igjen.. Men nå føler jeg mer på den desperate følelsen! sånn at jeg får lyst til å slå i veggen, grine eller bare hyle ut eller noe...

Da jeg begynte å skrive denne bloggen/ reisebrevet, så gjorde jeg ikke det for å tjene penger på det, offentilggjøre livet mitt osv som en person tror jeg har gjort. Jeg har 1 følger... 1! mange leser, men en følger og hun kjenner jeg ikke engang, men tuuuusen takk for at du følger meg. Jeg gjør dette for å nå ut, kansje i riktig vei eller noe, jeg gjør det for at andre i min situasjon skal se at det er ikke noe farlig, det er faktisk vedig godt å dele, fortelle, det er en slagt terapi. Det er også min forberedelse for mitt livs største eventyr, som jeg vil dele  med venner og familie. Og jeg ahr fått enormt mye støtte fra kjente og fremmede. SÅ i min desperasjon her, så blir jeg veldig glad om flere deler min reise gjennom denne bloggen. Jeg tror ikke t Bio mora mi plutselig finner denne siden, men mirakler og tilfeldigheter skjer. Det er filmen Lion ett bevis på.

VI, er en liten mikroprikk i det store ukjente, og på den lille runde ballen som kalles jordkloden, sitter jeg og ønsker å finne hun, som er bare ett døgns reise i fra meg... . Snart nå, så reiser vi. Jeg begynte blggen her med å si at jeg ikke har noen forventninger og tørr ikke håpe noe. Dette kan jeg si om og om igjen, men jeg lyver nok mest til meg selv.....

 

Berit

Mitt neste reisefølge: Den som har planlagt dette lengst av alle

Når vi blir voksen skal vi reise til India å finne mora di, sa søskenbarnet mitt da hun bare var 11 år. Jeg husker ikke så mye av akkurat det, men mamma husker og hun selv husker. Det er ca 5-6 år mellom oss. Vi har oppgjennom årene spøk mye mom dette, men nå er det endelig her. Da vi planla denne turen, så var det liksom en selvfølge at min nærmeste familie, som jeg har skrevet om tidligere, skulle få være med, men denne jenta er nesten mer enn selvfølge enn noen av de andre. Hun har jo venta på denne turen siden hun var 11 år. Da jeg fortalte henne om turen og spurte henne ble jeg rørt og henrykt over iveren hennes for at hun ville bli med. Dette er ett år siden. Jeg spurte på en lørdag og allerede på mandag hadde hun ordnet seg fri til denne turen. Snakk om å være ivirg og være tidig ute. Det liker jeg ! Hun har vært aktiv på å lete etter hoteller, søkt opp om India i media og gjort seg oppdatert.

Søskenbarnet mitt var mitt store forbilde da vi vokste opp. Da hun begynte med streng på tennene, ville jeg også ha det, for jeg syntes hun fikk så kul stemme og det var så kult med fargestrikkene hun brukte og mulig hun hadde sånn greier om natta også. Alt hun gjorde var kult. Da hun begynte med briller, ville jeg også ha det. Jeg begyte faktisk å se dårlig, men mamma og pappa trodde ikke på meg, før læreren min sa fra til dem om at jeg myste mye mot tavla. De trode jeg bare sa det fordi søskenbarnet mitt hadde briller og de viste jo hvor mye jeg så opp til henne. Jeg diga å være på overntting til tante og onkel Søskenbarna mine gav meg masse oppmerksomhet hele tiden, enten var jeg ute å sykla med broren hennes, han er jo bare 2 år eldre enn meg, eller så syntes jeg det var skikkelig stas å være sammen med henne, på rommet hennes. Hun hadde alt der, det kuleste var en sånn liten hus hylle med mange rom inni og så var det små gjenstander i hvert rom. og så hadde hun små brus bokser til pynt, sånne som man ikkekunne åpne. De hadde også saccosekk, noe jeg fikk senere, og to fulger, som fløy rundt. Søskenbarnet mitt spilte i korps. Husker ikke helt hva hun spilte, men tror det var klarinett... En gang fikk jeg prøve korps uniformen hennes, med hatt og greier og jeg fikk prøve instrumentet også. Alt var altfor stort. Jeg har mange gode minner fra da jeg brukte å ligge over hos dem eller bare var der på besøk. Størst av alt var uansett da hun brukte å kreppe håret mitt! Da kunne jeg nekte å vaske håret på flere dager. Det var så kult! Hun kunne kreppe det eller lage fletter i håret mitt. Søskenbarnet mitt, mitt store forbilde!

Jeg er utrolig glad og takknemelg for at du vil og skal bli med på denne reisen. Det er en selvfølge at du skal være med meg, du har drømt om dette like lenge som meg er jeg sikker på og da du fikk spørsmålet om å være med så ble jeg veldig glad og stolt da du svarte ja nesten tvert! Du ble så overrasket og ivrig med en gang og det viser at det faktisk betyr noe for deg også.

Det er ikke lenge igjen og jeg er også lad for at onkel vil være med, din far. Han har også hatt en viktig rolle i  mitt liv, der han har lært meg forsjellige ting, blandt annet å renne nedover en skibakke på en fot, da den andre skia  mi knakk :):) Vi har vært  mye hos dem som barn  og dørene har alltid vært åpne for oss hjemme hos tante og onkel. Jeg er utrolig glad for at du også onkel, vil dele denne reisen med meg. Det betyr enormt mye.

klem fra Berit Devika

 

Mitt reisefølge del 4: Presten

Som jeg har fortalt før, så døde pappa i relativt ung alder av kreft. Jeg synes ikke 50 er noe gammelt, hvertfall ikke nå når min kjære sambo stormer i vei mot det store tallet om 3 år <3. Men det er ikke det dette skal handle om. Da pappa gikk bort kom det en ny mann inn i livene våre. Min stefar. Jeg skal ikke koste under teppet at det var en turbulet start for oss alle, jeg var rebelsk og en opprørsk 16 åring og han hadde lite erfaring med ungdomsjenter, for å si det mildt. Men det er kanskje noe mange har gått gjennom, og jeg har erfart at etter stormen blir det stille :)

Min stefar er en respektert mann, som er kjent i sitt miljø og yrke som prest. Han er populær, både som prest, men også som privatperson, foredrager, vismann og Guds sønn som han bruker å tøyse litt med. Han er en folkelikt mann, og en folkelig prest i sitt yrke. Som privatperson er jeg utrolig glad og stolt over det forholdet jeg og han har i dag. Han er en lytter, en erfaren samtalepartner, rådgiver, støtte og mentor. Han er stor og sterk, både fysisk og sykisk, han er rettferdig og alltid tilgivende, det må han jo nesten være som en av Guds sønner :) hahahaha, neida, huff, den var teit, men jeg lar den stå likevel :) haha:)

Vårt forhold forandret seg da jeg fikk meg fast kjæreste, men det voksne forholdet vårt etablerte seg da jeg møtte min samboer. Han var den første i familien som fikk treffe han og siden det var noen år mellom meg og sambo, så ville fortelle han først, så han kunne fortelle det til mamma. Det gikk jo som dere skjønner eldig bra :) Var litt hysterisk fersk 20 åring å i den tia...

Da vi fikk vår første lille gutt, så var det som dere vet veldig kritisk, det sto mellom liv og død for gutten vår og vi måtte døpe han på sykehuset. Sykehuset stilte med rom, dåpskjole og prest, men vi hadde ett ønske om å få bruke vår egen prest, guttens bestefar. Selvsagt fikk vi det. Det var den tristeste og fienste sermonien jeg noen gang har opplevd. Den nærmeste familien vår var samlet inn i rmmet der guten vår lå og spesialsykepleierne hadde ordnet det så fint til oss der med en liten lys dåpskjole over gutten vår. Stefaren min kom med prestekjolen sin og koset sitt og holdt en fin sermoni der han avsluttet med "Kjære Gud, jeg har det godt". Det kunne ikke bli bedre. Heldigvis gikk jo alt bra med gutten og vi hadde den riktige og planlagte dåpen på Hitra 3 mnd etter, men den kalte vi en velsignelse. Han hadde selvsagt den også og da uder helt andre forhold.

Mange forbinner en prest som litt kjedelig og tørr og som bare ber og snakker om Gud og Jesus. Ja, han gjør det, men han gør det på en human måte, han bruker våre liv inn i sine historier, han snakker om hverdagen, han fanger publikum, både store og små. Han er en forkjemper for musikk i alle sammenhenger, han er en musiker, historiker og en ener med glimt i øyet. Ja, du sier det om alle, at de er en ener, men det er du selv også sjø :)  Det finnes ingen andre som deg. Jeg er veldig glad for at du vil dele denne opplevelsen med meg, selv om jeg vet du er litt skeptisk, men det tror jeg ikke du skal være. Du tåler det meste, så dette blir bare en da en opplevelse å krysse av.

Jeg er glad for å ha deg i livet vårt og du er en super fantastisk Bæsse for gutta, og de forguder deg og ser opp til deg, og favoriserer deg.

Jeg er veldig glad i deg

Berit Devika

Alle gode ting er 3

Hei slenger inn ett innlegg til her, det er ikke så langt, men det er litt koselig.

Gjennom dette reisebrevet har jeeg kommet i kontakt med to andre indiske jenter på min alder. Disse to er totalt forskjellige fra hverandre, og jeg er nok også forskjellig fra de, altså tre forskjellige jenter,  men herregud, så tullete vi er. Vi har den samme gale humoren, snakker likt og er kanskje snarlike, men totaaaalt forskjellige personligheter. Vi planla en date her om dagen og på den første var det bare to av oss som kunne møtes, men på den andre, så gikk vi oss en tur alle tre. Jeg los å mye at jeg fikk ondt i odet og mista stemmen dagen etterpå. Det er som å ha møtt familie, bare at vi ikke er det. Vi utfyller hverandre så godt. Den ene er veldig opptatt av India og hvor vi kommer fra og har allerede vært der, jeg er den som er midt i mellom, spesielt akkurat nå og hun tredje er ikke så opptatt av det i det hele tatt, Hun er helt norsk og kune likegjerne vært hvit som hun sa i dag. Holdt på å le på meg hjerteinfarkt. Er så glad for  at jeg at jeg har fått muligheten til å bli kjent med dem.. Prøver å legge ved noen bilder av oss. med deres godkjenning selvsagt. ha en fin kvled ya'ii :) Berit     

Mitt reisefølge del 3: Lillesøster

Hei igjen, nå er jeg ivrig. To innlegg på to dager!!!Jeg er jo i en prosesså presentere mtt reisefølge. Jeg velger å ikke nevne disse personene med mavn, men de vet godt hvem de er. Den nestes som skal få sin egen plass og innlegg her i dette reisebrevet er min lillesøster. Min beste venn og værste fiende som jeg bruker å si. Hun er også adoptert, men ikke bra samme by. Med andre ord, vi er ikke biologiske. Men nok en gang må jeg bare si det, jeg har vært heldig. Vi har kranglet oss noen ganger opp gjennom både oppvekst og voksen livet, vi er som dag og natt, salt og pepper, ja, så motsatte som det går an å bli, men det er nettopp det som gjør oss så avhengige av hverandre også, nettopp denne forskjellen. Jeg har aldri kunnet fått noen bedre lillesøster.

Jeg husker så godt da mitt liv som enebarn og bortskjemt 4 åring skulle forandres, for jeg skulle bli storesøster. Å herre himmel og hav som vi venta! Det var en eeeeeeeeeeevighet. mange falske alarmer om at NÅ skulle hun komme, men så kom hun ikke likevel. Men da dagen var der, fikk jeg være med å hente min ferske nye lillesøster. Vi tok toget til Oslo og spiste frokost på Grand hotell, før vi dro til Fornebu, der vi møtte flere familier, som skulle hente sine barn. Vi hadde på forhånd sett bilde av henne og da den lille jenta med alle klærne kom inn i rommet viste jeg med engang hvem som var min lillesøster. Mamma og jeg hadde øye kontakt med henne hele tiden. Da hun ble satt på gulvet gikk hun rett mot oss. Lillesøstra mi. Mamma løfta henne opp og jeg husker ikke så mye mer fra akkurat den kontakten mellom dem, men jeg husker da jeg fikk henne i fanget for føste gang. Hun var tung! Ikke noen baby lenger, for hun ble 1 år bare en mnd etter at hun kom, men hun var MIN! Herregud, så stolt jeg var.. Du skulle lete lenge etter noen som var mer rakrygget og stolt den dagen og dagene og månedene som kom. Hun var min levende dukke, og jeg ar både sjalu og overbeskyttende ovenfor henne. Jeg husker jeg skulle vise henne fram i barnehagen, men de andre barna fikk ikke røre henne, tilfelle hun kunne begynne å gråte eller få ondt.

Vi har alltd hatt ett gordt forhold, men vi har vært som søstre og søsken flest, krangla så busta fyker, men hun er min aller beste venn, som jeg vet jeg kan si alt til og hvis jeg sier det er hemmelig, så blir det der. Hun er ærlig og sta, snill og god, modig og tøff, ett forbilde for guttene og en god venn og svigerinne til samboeren min. Hun er loijal, rettferdig, bruttalt ærlig, ikke bare ærlig, men altså brutalt ærlig noen ganger, hun er en kverrulant, en du ikke vil havne i diskusjon med, for da må du bare godta at sjansen for å tape er stor, hun er smart, klok, kvikk, omgjengelig, sosial, real, godt likt, beundret og beriker livet mitt på så mange måter. Jeg kan hate henne innimellom, det er vel det som kalles søskenkjærlighet, men jeg er allermest gla i a, og stolt over a og beundrer henne for den voksne jenta hun i dag har blitt. Det er ingen i verden jeg unner mer lykke på veien enn henne, for det fortjener hun<3 Søstra mi som Birk sier om Ronja. Bare mi lillesøster :)

Hun har aldri hatt det ønsket jeg har om å finne sine røtter, men hun støtter meg og beundrer mitt valg og gleder seg på mine vegne, så håper jeg, personlig, at dette kanskje kan forandre hennes syn på sitt opphavn og den nysgjerrigheten rundt det. Man lever som man vet bare en gang, og jeg ønsker å få mest mulig ut av livet, men det er her vi alle har forskjellige syn på verdier i livet. Skulle hun forandre mening er jeg der som først i rekka for å strekke ut ei hand og gå den veien med henne.

Takk Litja, for at du er den du er og jeg vil heller ikke ha noen andre enn bare deg, selv om det til tider kan virke sånn. Takk for at du vil bli med meg på denne reisen. ingen andre enn deg i familien kan forstå meg på akkurat dette. Du er enestående og unik og jeg er uendelig glad i deg :) Stor klem fra meg til deg :)

Mit reisefølge del 2: Mine to skatter her i livet.

En gang var det noen som sa til meg at det å få barn er ingen menneskerett.... Kan man si noe sånt til en jente som ønsker seg barn, men som får vite at sjansen for å få barn er svær svært liten? For meg var det heller ingen menneskerett å ikke kunne få barn, om du skjønner hva jeg mener. Jeg glemmer aldri den dagen jeg fant ut at jeg skulle få mitt første barn, herregud, jeg ble super gravid på 1, 2, 3!!! Den første ultralyden jeg var på, vistes det ikke noe baby der, bare en tyk slimhinne, på at det kunne bli noe, men jeg hørte bare med halvt øre, jeg var overlykkelig. Resten av familien var ganske rolige og delte ikke min glede på samme måte som meg, tror de alle ville vente å se de første 3 mnd. Og på klokkesletter etter 12 uker, viste ALLE  det. Alle som ikke viste det fra før, fikk høre det  med store bokstaver. Svangrskapet mitt var som en dans på roser, ingen kvalme, ingen bekkenplager, kunn litt halsbrann og vann i kroppen, og ja, selvsagt var det tungt på slutten. Husker jeg så meg i speilet og tenkte "herregud, så rund jeg er". Kunne se meg i speilbildet i døra på vei inn mot butikken, OMG, som jeg vagget avgårde. Og den 17 maien det året. Jeg hadde kjøpt meg en hvit kjole som gikk til knærne. Endelig gjorde det ikke noe om jeg var litt rund i den, jeg var jo GRAVID! Bra jeg hadde kjøpt 2 kjoler, for den hvite fine sommerkjolen gjorde at jeg så ut som en marsmallow!

En lang historie kort, vi er heldige som har fått beholde våre to sjørøverskatter, takket være fantastiske mennesker som jobber på nyfødt intensive på St. Olavs sykehus i Trondheim. Uten dere og de fantastiske legene som jobber der hadde vi nok ikke vært like heldige. Vi er for alltid evig takknemelige.

I dag har vi 2 friske og fine gutter, som er det beste og det kjæreste vi har. Ja, det hender seg at jeg må telle til 10 flere ganger, men de er livene våre. Uten dem hadde jeg ikke vært noe selv. I dag er de 5 og 8 år og årene har gått altfor fort, men hver dag med dem er en fryd. Barn kan være slitsomme og denne småbarns perioden kan til tider være grusom, men nå merker jeg at de vokser og blir mer og mer selvstendige. De gleder seg til India turen, de er spente, men også litt nervøse eller redde for hvordan det er der. De gruer seg til å se barna som ikke har mamma og pappa og som bor på gata. De er redde for at dette er en ny plass, nytt land, helt andre kår og levestandard enn hva vi har i Norge. Men de er mest spente. De lurer på om de skal få møte den andre mormora si. Jeg har ikke helt forklart dem det som skjedde i sommer og jeg vil nok vente litt nærmere før jeg forteller dem alt. Det bilr liksom ikke gjort over frokosten.

Jeg er så glad for at jeg skal få oppleve dette sammen med de to som står meg nærest, de to som er en del av meg, for det er det ingen andre her i verden som jeg kjenner som er. Den delen av meg er i India og vil jo ikke bli funnet.....

Takk til mine to herlige små bestevenner som jeg forguder her i verden, for at dere vil dele dette sammen med mamman deres<3 Elsker dere fra innerst i hjertet og langt ut i evigheten, dere er mitt alt og eneste<3.

God varm klem fra mamman deres <3

mitt reisefølge del 1: kjæresten min

Hei igjen alle sammen som har funnet interessen i å lese om min reise :) Jeg er dypt takknemmelig. Det er enda noen måneder til vi flyr avsted, men jeg må jo ha noe å skrive om, så jeg vet at dere er der å følger meg enda :) Jeg tenkte jeg kunne begynne å pressentere reisefølget mitt. Jeg velger å holde de anonyme, men dere skal likevel få en god beskrivelse for hvem de er og hvilken plass de har i livet litt. Jeg velger å pressentere den første i en historie.

Det var en sen høst kveld for ca 15 år siden. Rosenbrg hadde spilt en eller annen kamp den lørdagen og det var yrende liv i byne. En jente var ute på runde med venninnene sine, de hadde pynta seg og følte seg bra :) En gutt, eller ung mann, var ute med noen kompiser og kosa seg på livet de også. Jente hadde avtalt at noe sjekking og gutter var uaktulet denne kvelden. Da de kom til byen, virket det som alle jentene glemte dette, uten hun denne historien handler om. Etter mye dansing og voksendrikke, dro hun til en taxi kø, der hun fikk øye på den unge mannen som satt på en trapp og prøvde å balansere ett fat med kyllingvinger på det ene låret. Jenta syns denne mannen var en smule kjekk og prøvde å få øye kontakt, men søren heller, kyllingvingene var mer interessante enn jenta. Men jenta ga seg ikke, hun var jo styla og så meget bra ut den kveldeen. Ikke var a sjenert heller og gikk å satte seg ved siden av han.

- Hei, sa hun, sitter du her alene du da.

Mannen blunka, kanskje litt overderevet mye og han svarte at ja, der satt han og var på vei hjem.

De satt der å små snakka litt, så gav mannene henne maten sin, men plutselig mista jenta fatet og kyllingene fløy rundt om på bakken.

- Vi kan dra å kjøpe noe annet, sa mannen og sammen gikk de til uteplassen der jenta hadde vært, for hun kom på at hun hadde glemt jakka si. Mannen satt på en benk utenfor å sa : - du kommer ikke til å komme ut igjen du. og jenta svarte; - du kommer ikke til å være her når jeg kommer tilbae heller.

Hun la på sprang inn dørene, dytta folk til side og leverte jakkelappen sin, rev jakka ut av hendene på garderobevakta og dytta vekk folk på vei ut.....

Der satt han og blunka, noe overdrevet fortsatt... Han hadde også begynt å lage noen rare lyder, men hun varlgte å overhøre dem. De gikk å spiste litt igjen, men matlysten hadde på en eller annen måte forsvunnet.

- Hvor bor du, spurte mannen. Jenta forklarte hvor hun bodde

- Jeg kan kjøre deg hjem , fortsatte mannen ( han mente med taxi)

- Nei, det skal du slippe svarte jenta, det blir jo kjempe omvei....

- du kan jo bli med hjem til meg, spurte mannen forsiktig...

- Nei, det kan jeg ikke, bruker ikke å gjøre det. Men har du noen husdyr da?

- Ja, vi har ei katt.

- Ja, men jeg kan jo være med en tur å hilse på katta da.

Da de kom fram hadde mannen glemt å fortelle en vesentlig ting, han bodde med foreldrene sine. Han og en kompis hadde nettopp solgt huset de delte og de hadde mellomlandet noen uker hos foreldrene hans. Jenta ble litt skeptisk, men syntes det var så stas at han bodde helt ved den store fotballstadioen og lot som hun var meeeeega fotballinteressert. Lettelsen kom da det viste seg at mannen var dritt lei fotball, siden han hadde jo vokst opp der og aldri funnet den iteressen, som den friluftsmannen han egentlig er (Lars Monsen) .... tja... hmm....

De pratet og tulla mye den natta og den morgenen etter var hukommelsen fått seg en aldri så liten svikt.

"å herregud, hva har jeg gjort nå" tenkte jenta da hun våkna. Det gikk noen sekunder til hun merket at alle klærne fortsatt var på, til og med ytterjakken.

"å herregud" tenkte mannen, da han våknet opp med den mørke indiske skjønnheten ved siden av seg, som var fult påkledd,,,

"æ håpe hu snakke norsk!" var første tanken som slo han.

 

Siden den dagen har de vært sammen hver dag. 15 år har gått ot to fantastiske barn og herlig hund har de etablert seg i eget hus og ett trygt A4 liv.

Det er oss. Vi har vært sammen i 15 år snart og det har vært en berg og dal bane, noe annet hadde vært unormalt, og kanskje ekstra når man tenker på aldersforskjellen. Likevel er det ingen andre som er som denne mannen. Han er en mann med få ord og vi er som dag og natt. Han stiller opp for meg når jeg trenger det, støtter og hjelper, trøster og krangler, viser omsorg og kan bli fly forbandet på meg, når jeg har fortjent det. Han er verdens beste pappa til guttene våre. Man skal ikke la seg lure av alderen, for han er sporty, handy, effektiv når han først begynner, han er sterk og sprek og gir jernet. Han er trofast, til å stole på og viser meg og barna kjærlighet på sin måte. Jeg har lært mye av han, men tror også han har lært litt av meg også, spesilet på den sosiale biten. Han var mannen som dro jenta ut fra byen og tok henne med opp i skog og mark og opp på fjellet.

Han har sett meg på det mest sårbare, da vi fikk barna våre og måtte plukke meg opp bit for bit og tok hånd om meg som om jeg selv var ett lite barn, utenhan hadde ikke den episoden gått. Han var og er fortsatt min klippe, selv om jeg mange ganger kan bli dritt lei og helt ferdig med oss. Men han gir meg tid til å roe meg ned, han går ingen sted, han blir og er.

Jeg sitter her og skriver nå og ser på kjæresten min, som sitter, eller nei, han ligger i sofaen, med bena på bordet, noe jeg hater, og drikker av en saft flaske. Det var så lite saft igjen, at han blander ut den og drikker rett fra flaska, noe jeg også ikke er fan av :) hahaha, jeg kan irritere meg grønn på hele fyren til tider, men er ikke det normalt etter 15 år. Hvis han skulle skrevet dette, så hadde det npk vært en milelang liste han hadde skrevet om meg også. Når jeg blir usikker på om hva han egentlig vil, så er hans svar " Jeg er jo her fotsatt, hvis jeg ikke hadde villet, hadde jeg ikke vært her". Så mine indiske småutbrudd har han nok lært å tåle og ikke minst takle. Jeg er glad i kjæresten min.

På denne reisen er han på en skjult måte mer engasjert enn meg, eller hvertfall like mye. Han søker og googler og youtuber, han vser interesse og han gleder seg med meg. Da nyheten om min bio mor som ikke vil bli funnet kom, var han der på sn måte. Kanskje ikke på den måten jeg ønsket og trengte, men det var litt fordi han var hjemme og jeg på Hitra, men han var der, han sa noen ord og jeg vet de er fylt med kjærlighet, på den måten han kan å uttrykke det.

Jeg er heldig og jeg har endelig begynt å forstå det igjen <3 elsker deg du der borte i sofaen :) smaks!

Devika

Hei igjen. Plutselig fått litt skrivelyst igjen her. Har vært litt stilt i det siste, for jeg har ikke hatt tid og egentlig ikke så mye å skrive om. Gjennom denne bloggen har jeg blitt kjent med ei jente som også bor her i Trondheim, som er litt i samme situasjon som meg. Vi kommer fra samme land, men ikke samme by. Vi er faktisk 5 jenter fra samme land, i samme alder, jeg kjenner og vet om, som bor her. Vi alle kom til Norge rundt samme tid, og nå var det sannelig på tide at vi ble kjent. Vi har prøvd å få til ett treff, men det har ikke lyktes å treffe alle enda. Likevel, i helge traff jeg hun som fant meg gjennom blogg.no. Det var som å møte meg sev i døren, noen likhetstrekk, men det er fordi vi er i fra India:) haha, men samme humor og glede :) Rett og slett en av de herligste menneskene jeg har møtt, fordi hun minner meg om meg selv :) hahahaha:) Neida, men helt seriøst, å møte denne jenta var veldig koselig. Hun har faktisk vært i India og opplevd landet. Fantastisk å høre det hun har opplevd og jeg skjønner jeg har så mye å se fram til.

Devika, det er det det egentlig skal handle om i dette innlegget. Det er det indiske navnet  mitt. Da jeg var lita kalte alle meg for Berit Devika, men i skolealder ble det bare Berit. Devika betyr noe på norsk og som barn syns jeg det var rå flaut! Devika betyr Gudinne... å herregud !! Mamma syns det var så fint, ikke mange som heter Gudinne liksom... Jeg var flau, men tror aldri jeg egentlig sa det høyt. Rundt 5 års alderen gikk jeg og fantaserte om at jeg var den bortkommede prinsessa av India, ja...  jeg vet... livlig fantasi da vettu ;) Realiteten tok med da jeg var rundt 6- 7 r og mamma kunne fortelle meg at det ikke var konge og dronning i i India, altså ingen bortkommende prinser eller prinsesser heller... Så da fikk jeg bare leve som Gudinnen av India da, drit flaut!

Søstra mi har ett mye kulere navn fra India, og det navnet har blitt tatt i bruk igjen og blitt som ett kallenavn på henne nå, og det betyr NATT. Så vi er Gudinne og Natt av India. Må le når jeg ser det svart på hvitt her nå :) haha....

Flere adopterte jeg kjenner har beholdt sitt indiske navn, kombinert med ett norsk. Det synes jeg er veldig fint. Når jeg ser meg i speilet, så ser jeg Berit, men en gang da jeg og noen jenter var på syden tur og jeg pressenterte meg for noen fra Oslo, så kikka den ene fyren lenge på meg og plutselig sier han "Berit, du kan jo ikke hete Berit, du må jo hete noe mer eksotisk enn det, det er jo så gammel norsk" ( skal sies at vi alle var på en snurr, for han skjemtes dagen etter for at han hadde sagt det og trodde jeg ble fornærmet, noe jeg absolutt ikke ble. jeg har mye selvironi i å være brun og blid og inder:) Da jeg fortalte han at jeg også heter Devika og det betyr Gudinne, (noe jeg heller sikkert ikke hadde sagt i edru tilstand, fordi det enda var litt flaut å hete det) ble han helt vill. Gudinne, det var jo det mest fantastiske han hadde hørt og det passet meg perfekt.. Nå, jeg vet nå ikke helt det, men der og da var det veldig gøy å få den oppmerksomheten for det navnet jeg ikke hadde vært så glad i store deler av livet. Han klate meg Devika hele resten av tiden vi var der med dem og gjør det enda.

På Hitra da jeg var lita, så hadde de sin egen oppfattning av Devika. Hvis du ser Berit Devika ganske fort, så blander T og D seg sammen og det sniker seg inn en I inni der, uten at den egentlig er der. Jeg har ei venninne som har kjent meg fra vi var bitte små og hun har alltid Kalt meg Berit Devika, eller Beritdivka, tror jeg det blir. a vi ble 14 år og skulle gi hverandre konfrmasjonsgaver, opplevde hun noe rart med navnet mitt, det var ikke slik hun trodde, og det viste seg at det er flere som trodde jeg faktisk het Berit I Vika som mellomnavn. Herregud, så mye vi har ledd av det i ettertid. Jeg har altså vært Berit i vika for henne i 14 år :)

Jaja, dette var litt om mitt navn, og det er dette navnet min bio mamma har gitt meg. Navnet har samme betydning i India, så hva hun hade tenkt for meg i framtiden var kanskje at navnet mitt skulle være min beskyttelse og gi meg ett godt liv. Det er tanker jeg har hatt om navnet mitt i voksen alder, når jeg har lært meg å bi glad i navet mitt og stolt over det. Berit er ett gammelt norsk navn, som jeg har fått av min farmor som jeg ikke rakk å møte, hun har jeg hørt at var en sterk og respektert dame, og Devika sier seg selv. Gudinne....

God natt <3

01.09.2017

Hei alle sammen, nå er det v eldig lenge siden sist. Ferien er over, skole, jobb og barnehage  er tilbake, altså den travle hverdagen som mangler hvertfall 12 timer i døgnet ;)  Det er godt å være tilbake i verdagen, dagene flyr jo avgårde og for hver dag nærmer vi oss India turen. Pluselig er den der og på 10 dager er den over. Det gjelder å få det meste ut av alt <3

Folk tror kanskje jeg gikk nedenom og hjem etter sist innlegg, men det har faktisk gått veldig bra. Hva skal man si? Hva kan man gjøre liksom... Jeg må bare få si tusen takk til alle sammen for støtte og gode ord. Det var som sagt litt hardt og tungt å få den beskjeden om at min bio mamma ikke vil bli funnet og jeg har snakket med flotte folk som har erfaring. De har gitt meg litt hands- up for hva som kan ha hendt og hvorfor hun har tatt de valgene hun gjorde. På en måte har jeg forsont meg med det, men likevel har jeg ett lite håp og kanskje en enda sterkere drøm.

Jeg har også fått kontakt igjen med hun som kom med meg til Norge og det var både sterkt og rørende å få mail fra henne. Mamma og pappa hadde kontakt med henne noen år etter jeg kom, men så flytter man på seg og ting skjer, så kontakten dabbes av. Hun ble veldig glad å høre fra meg. Jeg og mamma fant ut at vi har ikke snakket så mye om hvordan jeg kom til Norge siden jeg selv var barn. Derfor har jeg holdt på barnehistorien jeg hørte fra jeg var lita. Jeg ble nysgjerrig og ville høre den på nytt i voksen alder, men mamma ble også litt forvirret ett kvarter, som vi sier, og blandt annet det gjorde at jeg villel grave litt mer. Jeg hadde hele tiden tenkt å kontakte denne damen, men pga omstendighetene ble det tidligere enn jeg tenkte.

Jeg vil ikke gå inn i detaljer, med tanke på at dette er denne damens profesjonelle liv og opplevelser, men kort fortalt så var det oppstander i India da jeg skulle til Norge, og hun klarte å få meg ut av landet og hjem til mamma og pappa. Når hun skriver til meg om denne episoden, er det vanskelig å forstå at det faktisk er meg hun snakker om. For meg er hun en helt, selv om hun har gjort det helt klart at det ikke er noe heltemodig over denne episoden. 

Å lese det hun har fortalt og det jeg har sett og hørt om India fram til nå gjør meg bare enda mere stolt av å komme fra det landet. Jeg har ikke ord på hvor mye jeg gleder meg.

Berit Devika                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                          

Meningen med livet eller meningen i livet


Hei mine venner :) Før jeg egentlig starer dette innlegget vil jeg poengtere og sette stor fokus og lys på min takknemelighet for livet mitt og det livet jeg har vokst opp og inn i. Som nevnt har jeg trukket gulloddet, vunnet første premi og alt på en gang. Jeg har vært heldig og har verdens beste og deiligste og varme familie og venner rundt meg. Ta det til dere, dere som føler dere truffet av den, jeg er oppriktig glad i dere alle <3

I går tikket det inn en mail, som fikk meg til å miste pusten i noen sekunder og derretter brast jeg i hysterisk hikst og gråt, alene i stillheten. Ett svar, jeg har venta lenge på, men kom som Ett slag i trynet, ett sjokk av realiteten... Hadde aldri trodd jeg skulle reagere slik. Vår fantastiske venn som har jobbet med adopsjon fra blandt annet India og som eskorterte min søster til Norge, har jobbet hardt med min sak, siden 2012, ang mitt opphav.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, så får jeg ofte spørsmål om jeg vil prøve å finne min biologiske mamma.. Jeg har skrevet en del om det at det ikke er det viktigste, jeg holder de tankene litt tilbake, tørr ikke glede meg, håpe eller ha forventninger. Om det skulle skje, så er det Bonusen. Det er jo som å lete etter nåla i høystakken..

"I am sorry to write that her biological mother request to te ashram (Barnehjemmet), not to desclose her name or identity to any person or authorities any time under any circumstances. She has not left any address of her residence". Videre står det at de ikke kan go oss mere informasjon.

Kort sagt så betyr dette at min bio mamma ikke vil bli funnet. Dette er en avgjørelse hun tok som ung ugift kvinne/kanskje barn, for 35 år siden. Hvordan reagerer man på dette? Jeg følte meg ett sekund som ett lite forlatt barn.. Ett fåtall venner har vist dette i dag og takk for gode ord. Jeg vet jeg er heldig og jeg vet og skjønner at hun har gjort dette for å beskytte meg og seg selv også. Jeg fikk beskyttelse den dagen hun ga fra seg meg. Hennes beskyttelse er å aldri i sitt liv snu seg å se tilbake og undre seg hvordan jeg har det, eller hvem jeg er. Hennes beskyttelse er hennes hemmelighet, som sitter i Norge i lille Trondheim å skriver dette. Hadde jeg ikke nok spørsmål fra før så har jeg enda flere nå.

Jeg er ikke noe forlatt barn, jeg er ønsket og savnet og reddet. Ønsket av mamman min her, og savnet av mamman min der og sammen har de to som ikke kjenner hverandre, reddet meg hver sin gang. Faktisk så er jeg reddet to ganger.

Jeg tror man må være i den situasjonen jeg selv er i for å forstå, og man må ha dette øsnket selv. Det er slettes ikke slik at alle som er adopterdte  tenker i de banene jeg gjør, langt derifra. Men for meg ble dette ett klask i tryne, eller ett slag i magen, for jeg mista pusten ett par sekunder, der jeg tok meg selv i å gispe etter luft.. Heldigvis hadde jeg mamma i nærheten, slik at hun også fikk lese det. Jeg tror det gikk litt inn på henne også. Jeg har hennes fulle støtte og hennes ord hjelper alltid, " Vi gir oss ikke". Og det gjør vi ikke. Vi skal til India i januar, vi skal besøke barnehjemmet, vi skal mase, vi skal skrive, vi skal besøke og vi skal mase litt mer. Vi reiser ikke hele den veien og tar til takke med nei, når der virker som om de sitter med informasjon og ett navn.

Jeg har aldri følt meg så nære henne som nå... bare ett navn unna.. kanskje bare to ord, som de kan sende på mail. Samtidig så er jeg såååååå langt om ikke enda lengre unna, nå når jeg vet hvor vanskelig det kan bli. Det er bare så sinnsykt strengt der borte. Faans helvetes regler her og der! Det er jo 35 år siden for svarte f.....!

Jeg fikk en god prat med vår mellomdame i dag. Hun er også skuffet over svaret og over all den tid tiden det har tatt, siden 2012. Hun gjorde meg oppmerksom på en del ting, spurte meg gode kritiske spørsmål. Det kan godt hende hun var veldig ung, hun kunne ikke giftes bort, stifte familie og ett liv om dette med meg kom ut, selv om hun ga meg fra seg. De ville sett på henne som skitten og ikke "ny".  Hun kunne blitt utstøtt, forlatt, og i værstefall drept. Hva om hun i dag har en familie, ett liv, og så kom jeg inn der. Da vil hun med sikkerhet mest trolig gå dem samme skjebnen som kunne skjedd for 35 år siden. Jeg ønsker jo ikke det.  Hva om hun bor på gata, hva om hun er død. Jeg vil bare så innmari gjerne se henne.. hvertfall nå.

Den første tanken min i går kveld, var at jeg har mistet mamman min...Hun jeg ikke kjenner og likevel så gjorde det så siiiiinnsykt ondt. Hvem er det som ikke vil se igjen barna sine om de får muligheten???? Jeg skjønner det ikke, samtidig som jeg kan forstå det, men ikke helt akseptere det. Hun var ung da hun fikk meg, 14- 18 år vil vi tippe, og jeg tviler på at denne avgjørelsen tok hun alene. Jeg tror heller ikke at hun har fødd meg alene, det må ha vært mennesker rundt henne. Jeg har trodd at jeg be født på sykehus, i dag er vi veldig usikkre. Imorgen skal jeg kontakte hun som eskorterte meg til Norge, og kanskje jeg får noen svar av henne på akkurat historien min, fra da jeg var i India. Kan være spennende den også kanskje... Hvem vet. Jeg vet ingentig lengre... så ja, meningen med livet, eller meninger i livet, det er to forskjellige ting, som på mange måter henger sammen, spørs hvordan man ser på det. For meg er meningen med livet å leve det og ha det godt og nyte det og meninger i livet er de som gjør meningen med livet godt. Hjelp meg oooopp, der ble jeg så dyp at jeg nesten drukner ;) hahahah :)

Det har vært en del tårer i dag og det kan komme flere, men tror jeg gråter for begge mine mammaer. Mamma har vært enestende i dag, som alltid og uten henne så hadde det ikke vært så greit i går kveld. <3 MAMMA <3 Verden er liten, samtidig så uendeig stor og vi ser på samme måne til forskjellige tider. Jeg tror ikke hun har fortrengt meg, men hun har vært nødt til å akseptere det som har skjedd henne i livet for å kunne overleve og leve i den situasjonen hun er i. Dette er bare begynnelsen på min reise, jeg må uansett ha flere svar...

God natt :)

Berit

 

07.08.2017


 

Iveren tar til tide overhånd

"Du har blitt helt India du nå" sier mamma, og ja, hvem hadde ikke blitt det. Det er nå eller aldri, faktisk. Alt ligger til rette for det nå, og viktigst av alt er vel min vilje og mitt øsnke. Jeg er 35 år, to barn, en mann og en hund, hus og heim, bil og jobb som jeg elsker og holder på med en utdanning jeg også elsker. Det er nå! Midt i utdanninga jeg må gjøre dette, jeg er klar, som ett egg!

Jeg har blitt medlem i en gruppe på fb der vi er flere i samme båt, som søker, kommer fra samme land og har de samme tanker og følelser og ikke minst spørsmål. Ja, jeg er ivrig, spent, nysgjerrig... så mange tilfeldigheter her i livet, og man sier verden er ikke stor.. Nei, kanskje ikke. Man kan reise jorda rundt på 80 dager, gjennom facebook kan man finne familiemedlemmer på andre siden av verden. Ved ren tilfeldighet den siste tiden har jeg blitt kjent med jenter som ligner meg og min søster, enn om... næsj, det går ikke an... uansett, denne reisen er virkelig og den går an og så får det som skjer skje.. Jeg tørr ikke bygge opp forventninger, de er heller meget rolige. Jeg koser meg glugg ihjel med forberedelser. Leter etter hotell, sender mailer i hytt og gevær, og bruker google og youtube som en gal. Så ja, på en måte bygger jeg vel litt opp med forventninger og forhåpninger, men ikke til det de fleste spør om først. "SKAL DU FINNE MORA DI?" Nei, det tørr jeg ikke tenke på. Men nå kommer det...Tørr nesten ikke si det høyt.. Av e neller annen grunn tror jeg ikke leg ligner på henne, jeg tror jeg ligner mest på faren min... og det trenger jo ikke være noe positivt for henne... Men man kan ikke tenke sånn heller...hva om jeg har flere søsken, ligner jeg på dem? Fikk mamman og pappan min flere barn sammen, eller fikk hun flere barn alene. Siden det står ukjent far i fødselsattesten min, betyr det at hun ikke vet hvem han er, eller ikke vil vedkjenne seg han. Hvorfor står ikke hennes navn i fødselsattestn min. Oppga hun ikke navn, oppga hun falsk navn?? Så mange spørsmål og så mange flere, derfor denne iveren, selv om jeg egentlig ikke tørr å tenke på det, men likevel grunnen til iver i å finne ut av landet India og kanskje, men allikevel mest, men det er bare sånn som jeg hvisker.. "hvem er jeg?".

Berit

Bilder av meg selv

Fant noen bilder av meg selv her ute på Hytta. Må si jeg var ganse søt den gangen. ENN å gi fra seg noe så skjønt <3 neida. vi har vært der før.. hun hadde ikke noe valg...

 

      

 

Fattig dom eller fattigdom

Hei, nå er det ei stund sia sist jeg skrev. Skullelikt å skrevet " å sååååå mye har skjedd siden sist", men det kan jeg ikke ) Jeg har hatt sommerferie og går inn i min siste uke nå. Bare avslapping og kos med familie og venner. Jeg og Sambo har edlt opp ferien litt i år, slik at barna også har fått lengre sommerferie fra SFO og barnehage, noe de absolutt trenger. Du vet når du selv er bare noen uker unne sommerferien og du bare går på en flyt fram til da og nesten er likegyldig til det som skjer rundt deg, for det eneste du vil er å få årets  gulrot, 4 uker helt fri. Tenk hvordan det er for barna, de er yngre og de ser venner og andre går ut i ferie, og så har deres ega mor feire på slutten, ja da var det greit å dele opp, så de fikk en lengre ferie. Barn skal ikke være på Sfo oog barnehage lengre en nødvendig, det er bare til låns en del av livet vårt og dems. Min mening om den saken:) hehe.

Jeg tok med meg barna alene til Bulgaria, interessant, ikke sant? Jepp ! Hadde jeg aldri trodd jeg kom til å gjøre. En del mennekser prøde å skremme meg litt, med en god dose humor, med mafia og andre ting der, men Bulgaria, der vi var er som helt vanlig syden land, lange fine stender, hoteller, turister, martna bodder som jeg kaller der og resturanter. Vi kosa oss og hadde en fantastisk ferie som plutselig var over på ei uke. Barna fikk oppleve litt av det jeg ønsker de skal få oppleve og kjenne på kroppen i India også (nå høres jeg ut som ei fæl mor), fattigdommen. De så en liten gutt, på alder med min yngste sønn, 5 år, som satt å spilte blokkføyte. Det var ingen sang, eller melodi, han satt å blåste og blokkerte hull med fingrene sine og så kom det noen lyder. Store øyne fulgte med på alle vi som gikk forbi. "mamma, vi må gi han penger" sa mine barn, og ja, det skal de få lov til. Gutten så ikke skitten ut i huden eller klærne, men hva vet vi... han fikk en leva. Da vi skulle tilbake satt han der enda, og guttene hadde selv penger i lomma. Før jeg egentig rakk å reagere la de pengene sine i koppen hans, uten at de samsnakket om det. Den spillende gutten slutta å spille og nikket og takket mine gutter for biddrag. "Han hadde like mange penger i koppen nå som i ste, pluss de to han fikk av oss i ste" kunne  guttene fortelle. Vi gikk videre og da vi stoppet opp for å se på en gateaktivitet kom det en større gutt med en tom kopp og løp mot oss å spurte om penger. Vi var tomme.

Hadde jeg kommet til å gitt den gutten om jeg hadde penger, jeg vet ikke... han tagg, noe jeg ikke synes noe om, da fortjener han som "jobber" for pengene en slant, ikke han som tigger... kan man tenke. Men hva vil vi møte i India. Siden jeg har starta dette reisebrevet (bloggen), har jeg komet i kontakt med flere som har vært i India, og noe av det de alle sier til felles, er at Fattigdommen finner du men engang du kommer til landet, det er over alt og spesilet dette med barna, det er de vi merker først, siiker fordi det er de vi er mest uvante med å se og oppleve i der rike landet vi selv bor i..Vi har sikker vært der alle sammen, " hadde jeg vært rik skulle jeg gitt lat til de stakkars barna". Ja, enn om....

Barna mine fikk en forsmak i meget liten dose, spent på hvordan det blir i Januar.

Berit

Adoptert, del 2

Hei igjen. Jeg kunne goddt ha redigert det jeg skrev i første utgave av adoptert, men det ønsker jeg ikke å gjøre, for jeg står for det jeg skriver, men jeg vil vinkle det på en litt annen måte, da jeg vet folk har forskjelllige måter å tolke andre meninger på. Når jeg beskriver å adopter som e "god gjerning", så mene jeg det i en positiv retning. Ikke noe man gjør for at det høres så bra ut der og da eller at man skaper fame og heltestatus for å ha adoptert noen.. Jeg skrev også at jeg liker det Angelina Jolie har gjort med å adoptert 3 av 6 barn. Det har hun kke gjort for "fame and fortune", eller for å frastå som noen helt. Barna har du livet ut og gjennom det vi ser av bilder og leser i sladdreblader, så virker det som en helt vanlig familie med mange barn.

Uansett, det jeg mener er, de som adopterer har forskjellige grunner for å ta dette valget, og jeg liker å tro at dette er ett valg som er nøye diskutert og avgjort blant to parter, som har ett ønske om å gi ett barn som trenger en tryggere framtid, nettop det. Hadde ikke jeg blitt adoptert til Norge, hadde det ikke vært noen blogg om ei jente som heter Berit Devika i dag. Faktisk :)

Adoptert

"Ka e adoptert mamma", spør min 8 år gamle sønn. Vi har vært å handla og snakket egentlig om noe helt annet da dette plutselig dukker opp. Vi har snakket om det mange ganger før og han vet egentlig litt hva det er. Jeg tror grunnen til at spørsmålet kommer opp så ofte for tiden er at han begynner å skjønne hva vi skal i januar. Han spør ofte om den andre mammam min, hvordan hun ser ut og hva hun heter. D et har nesten blitt en vane å ikke ha noe bestemte svar og han og lillebroren nøyer seg stort sett med de svare de får, for "vi får vent å sjå".

Formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til barn som av ulike grunner ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre. Adopsjon innebærer at den som blir adoptert får samme rettslige status som om den adopterte skulle ha vært adoptivforeldrenes biologiske barn.

Adopsjon ? Wikipedia

Det er egentlig ikke vanskeligere enn hva Wikipedia skriver over her, men likevel er det så fjernt. Gjennom oppveksten har barn og faktisk også voksne omtalt mine foreldre som "fosterforeldre", "adopsjonsforeldre", eller den indiske moren min for den "ordentlige mora mi". Det er her mange ikke skjønner helt greia, og jeg har faktisk følt ett stikk av irritasjon, sårhet, ja faktisk blitt litt lei meg. For meg er det mamma og pappa som er mine foreldre. De ordentlige foreldrene mine. Selv om vi ikke deler samme DNA, blodtyper og andre genetiske funn, så har jeg bare vist om dem og det er bare de som har vært og er mine foreldre. Mamma lærte meg i tidlig alder at hun i India er min biologoske mamma, men det er hun som er den ordentlige mamman min, og det synes jeg er helt rikitg forklart.

Nå har jeg da fått 2 barn selv og de synes dette er utrolig vanskelig og innviklet, for siden jeg har to mammaer og to pappaer, betyr jo det at de også har to av alt jeg har to av, og den tanken slo ikke meg med engang. Selvsagt har dere også to mormorer. Og hun andre har de veldig lyst å møte.... iiiik! jaaaa....

Selv de to luringene syns det er rart og slemt, som han minste sier, at mamman min ikke ville ha meg Det er da vi må forklare og skille mellom det og ikke ville og det å ikke kunne, og med noen halvdype samtaler og filosofisk tenking,  har vi fått begge inn på noe som virker som riktig spor, der det handler om helt andre kår der enn her hjemme i Norge. Vi har snakket en del om India og landets fattigdom, men det skal jeg komme inn på senere:)

På vegne av alle adopterte der ute, så er jeg evig takknemelig for mennesker som gjør den gode gjernngen som varer livet ut, nemelig å ta til seg ett barn som man selv ikke har båret, bindt seg til gjennom 9 mnd og født selv, men som man likevel gir ett hjem, en familie, en framtid og ett liv. Jeg har opplevd bare kjærlighet og godhet i livet mitt og håper de fleste gjør det.

Jeg fikk spørsmål en gang om hvis man har ett adoptivbarn og ett biologisk barn, om de blir forskjellsbehandlet og om foreldrene elsker de like mye? Egentlig skal ikke dette være noe spørsmål eller ett tema, for selvsagt skal de behandles likt! Å adoptere innebærer det samme som å ha ett biologiskk barn, det skal være trygt, elsket og ønsket. Angelina Joli er ett forbilde for mange. Hun er i utgangspunktet ei kul og sterk dame, men det hun har gjort med å hjelpe barn som trenger det, syns jeg er beudringsverdig.  (Tror kanskje ikke Pitter'n hadde gjort det uten henne????). Så svaret  mitt om det skal være noe svar er, hva tror du selv? og der har du svaret ditt <3

Berit

Takk

Hei igjen :) I går tok jeg enda ett steg og posta linken til denne blogen på snapchat :) Helt vill for tia jeg altså, må være sjølufta på Hitra som gir meg mot :) Tusen takk for alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått fra dere jeg har på snapchat. Det betyr veldig mye for meg og det satt laaaangt inn å dele dette, for som tidligere skrevet, så var jeg litt letta over at ingen hadde lest også, men nå var det på tide og få dette fram og ut "i verden". I tilbakemeldingene har jeg også fått mange interesser, der folk skriver at de vil følge med videre og være med på reisen. Det liker jeg å høre :) Så nå er det å bare tørre å dele linken med flere for å komme inn her:) Tusen takk alle dammen og det er lov å dele om dere liker det :) Berit

Hvem, hva, hvorfor egentlig?

Hei:)

Da har jeg gjort det store, det jeg grudde meg til. Jeg har fortalt mamma at jeg har en blogg :) Hahahaha, hun er ikke på noe av sosiale media. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg var så skeptisk til at mamma skulle vite om denne bloggen... Jeg er jo 35 år!!! VOKSEN, bestemmer over meg selv, men likevel, mamma sinemeninger betyr noe...Tror det handler om at hun er litt skeptisk til slike ting, men jeg har forsikret henne om at jeg skal være forsiktig. Man skal være stolt av hvem man er og hvor man kommer fra og slik jeg ser det så kommer jeg fra flere plasser og blir aldri ferdig med å " finne seg sjæl" :)

Mange spør meg hva jeg forventer av denne reisen, hva jeg søker, hvem jeg søker, hvorfor, og hvorfor akkurat nå, om jeg gruer meg, om jeg gleder meg, hvilke forventninger jeg har og om jeg tror jeg finner det jeg leter etter. Mange gode og fornuftige spørsmål med så mange forskjellige svar. Jeg merker jeg forandrer svarene mine hele tiden.

Jeg har prøvd den berømte frøyværingen "Tore på sporet". Det er mange år siden. Det ble for vanskelig, svaret kom der India er en av de vanskeligste landene, når det gjelder samarbeid i slike saker. Jeg har i voksen alder skrevet til "Sporløs" på TV2. De gav meg forhåpninger. Så store at jeg begynte å se for meg hele opplegget. Jeg hadde jevn kontakt med Tv 2 og de fikk all informasjon om meg som var reel for å kunne søke etter mitt opphav. Jeg begynte å glede meg, jo nærmere jeg viste at de skulle begynne innspilling, jo mer steg håpet. Jeg skjøv forventningene til side, men de trengte seg på til at jeg ikke hadde makt til å gjøre noe med det. Så kom telefonen, mens jeg var på jobb. "Saken din er for stor og vanskelig. India er et så vanskelig land og samarbeide med, det er så strengt der. De gir ikke informasjon uten at man er der fysisk, og det er utenfor vårt konsept" var svaret. Jeg ante virkelig ikke at dette hadde betydd så mye for meg og takket vennlig til den snille mannen i røret, som jeg hadde hatt en god kontakt med gjennom året som hade gått, før jeg knakk helt sammen... Der og da følte jeg meg ganske tom og en smule alene i verden, men ikke lenge, for jeg har jo den beste mamman i verden som sier at dette skal vi fikse selv.

Hvorfor nå? Etter "Tore på sporet" avslo søknaden da jeg var 12 år eller noe slikt, så tenkte jeg ikke stort mer på dette, det var så fjernt og kanskje var det mer mamma sitt ønske for meg enn det var bare meg som ønsket det så inderlig. Uten å gå så mye i detaljer, så har jeg fått to fantastiske gutter, som har måttet kjempet seg til livets rett da de så dagslys for førstegang. Han eldste var ganske syk og lang historie kort, så ble han døp på sykehuset, på anbefalinger av legene. De vet enda ikke helt hva som gikk galt, men det var da legen spurte om våre famiiers sykdomshistorier, jeg fikk panikk!!! Jeg viste jo ingenting! Så guttenes start på livet har vært med på å berike denne reisen.

Forventinger? ja. hva skal jeg si, fattigdom, gatebarn, farger, sterk lukt, sterk mat, fine damer i sari, vill trafikk i gatene, kloakk, dårlig hygiene, masse mennesker, yrende folkeliv, språk jeg ikke forstår, ris, god og spennende mat, nydelige barn, klemmer, tårer, glede, uforståelig kommunikasjon, kroppsspråk, latter, ku i gata, som barna sier, rikdom, vennlighet, ydmykhet ( fra vår side) og nysgjerrighet. Se for deg da, der kommer to indere ( jeg og søstra mi) i Europeiske klær, etterfulgt av to halvmørke barn og 11 belike trøndere :) :) hahaha :) Neida. Joda :) Alt er en opplevelse, alt er en fornøyelse, alt er en ære. Vi reiser med en stor mengde ydmykhet for å komme så nært inn på de store kontrastene vi har i forhold til Norge, det lille rike landet som så vidt vises på kartet i den store sammenhengen.

Hva jeg søker? Jeg søker det landet jeg kommer fra, ikke fra en turist sine øyne, men gjennom øynene til de som bor der. Jeg skal beøske den plassen jeg bodde på og hjelpe den lille tiden jeg er der med det jeg kan. Det i seg selv er som nevnt tidligere stort for oss. En ting som er viktig for meg i dette er å få livet i India nært og kjenne det på kroppen. Alt fra fattigdom til rikdom. En annen viktig ting for meg er at det skal gjøre inntrykk på mine barn. De skal kunne oppleve og huske og ha mengder av opplevelser og historier å fortelle når de kommer hjem på skole og barnehagen. Om det kommer til å skremme dem? ja, det kan godt hende, men vi er 13 voksne der og vi skal kunne gi de beste svare på deres spørsmål, så god vi selv kan, men det er viktig for meg at de vet hvor deres opphav også kommer fra. De jeg vet som reiser til India, kan ikke tenke seg noe annet land å reise tilbake til, og slik ønsker jeg for oss også. På godt og vondt, det er slik vi lærer at det finnes noe annet enn det lille vi vet, vi fra Trondheim i Norge.

Søker jeg noen ? Ja, kanskje.... men det tørr jeg ikke la meg selv tenke på engang.

Berit

 

Hitra, når du vil. #Hitraimitthjerte

Hei igjen. Nå er det endelig ferie og jeg går inn i 4 uker ferie med en forkjølelse som har bodd i meg i ca 2 uker og en aldri så liten bronkitt som har satt seg i luftveiene. Hva er ikke bedre da enn å reise ut til mitt lille paradis, som befinner seg på ei øy uten for Trondheim, Hitra, http://www.hitra.no/ (gå inn å les om den fantastiske øya vår).

Her uten får jeg en frihets følelse og tanker og filosofering trer inn. Må være sjølufta. Det er her jeg har vært alle helger og ferier i min oppvekst, og jeg kunne ikke vært foruten den tiden. I barnehagen jeg jobber i var det en gang ei jente som spurte en voksen, om Berit er fra India, og den voksne uten å tenke seg om, svarte, "Berit kommer fra Hitra hun":) Det ble selvsagt rettet opp  med engang, men bare det viser hva Hitra betyr for meg, og grunnen til dette er alle de opplevelsene jeg har hatt her ute. Alle minnene. Hitra er min pappas plass, det er her han var fra og det er her han ligger på sin siste hvile.

Jeg har pappas etternavn og selv om jeg ikke ligner på de andre i familien med samme etternavn, så er jeg utrolig stotl av å bære dette navnet, nettopp fordi det kommer fra den plassen vi har feriested her ute på Hitra. Hitra er en stor del av hvem jeg er. jeg har familie her, som bor her fast, jeg har venner som har bodd her og kommer hjem til sine i fereien, jeg har bekjente her og jeg har helt sikkert noen fiender også, men de snakker jeg ikke med :) Hitra har en natur og ett opplevelsesrikt samfun og nærmiljø, med både havet og skogen rett utenfor. Vi er en familie som liker å være ute, så her har vi det meste av det naturen har å by på, alt fra å fiske på havet, til over 700 fiskevann inne på øye. Oplevelsen bogner nesten over om sommeren for store og små. Når jeg går en kveldstur med hunden min,  hender det ofte at vi kommer tett inn på hjorten før den rømmer inn i skogen. De er vant med folk og jeg tror også hunden min har blitt vant til hjorten, for han gjør seg ingenting av å møte på den. Da i bånd selvsagt:) 

Det var her ute mamma og pappa var da de fikk beskjeden om at jeg var på vei til Norge og det er i huset bestefar var i da han fikk denne telefonen, vi bor i nå. Etter pappas bortgang har mamma tatt godt vare på huset og oppgradert det veldig ved god hjelp fra sin nye mann, min stefar, som er en godt likt og  fantastisk mann, som jeg har mye og takke for. Men det kommer jeg tilbake til sendere:)

Grunnen til at jeg tar med Hitra i dette er som nevnt fordi plassen er en stor del av meg og min oppvekst og jeg kan hende jeg vil komme inn på den senere også og her ute får jeg luftet tankene og lysten til å skrive, eller "blogge" som det sikkert kalles, melder seg :) Hitra er en stor del av meg og den jeg er i dag, noe menneske rundt meg vet betyr og har en stor plass i hjertet mitt. Da mine venner valgte språkreiser og ligndende, valgte jeg sommer på Hitra, med hav og himmel, berg og myr er Hitra ble mitt eventyr, som det sises i sangen :)

Berit

Mamman og pappan min

Denne turen hadde ikke blitt noe av hadde det ikke vært for den fantastiske mamman som jeg har vært så heldig å få. Både mamma og pappa, var min gave i livet, som jeg liker å tro var min biologiske mammas gave til meg. Hun hadde ingen andre valg enn å gi fra seg meg, og jeg trakk gullkortet. Jeg har hatt en fantastisk barndom med mamma og pappa og lillesøster. Trygt og godt og stabilt, elsket og ønsket, ivaretatt og beundret. Vi har blitt en del av ett felleskap i mamma og pappa sin omgangskrets, med mange voksne mennesker som alltid har vist oss kjærlighet og deres barn har vært våre venner. Vi er en sosal familie og det kommer vi alltid til å være. Dessverre døde pappa, altfor ung, bare 50 år, av den styggeste sykdommen jeg vet om, KREFT. Det gikk fort og vi var i ung alder. Pappa var den flotteste mannen jeg vet om, høy og mørk i håret, med klare blå øyne. Han var snill og god, og jeg og søstra mi ble raskt pappa jenter, på hver vår måte. Han lærte henne å bli glad i fiske og fotball, og med meg lærte han  kjøre båt, lese draft og sto ceeper utallige ganger forran garasje porten, da jeg hadde en biteliten karriere som håndballspiller som barneskoleelev :) Pappan min var best, populær og en innertier på så mange måter :)

Og så har vi som sagt mamma. Ingen er som henne, klippen i livet vårt. Hun kan være så irriterende til tider, skikkelig irriterende, hun vet jo søren meg alt vi gjør til en hver tid, så og si. Av og til ønsker jeg at hun kunne latt meg få være den voksne jeg er, den pesonen hun har oppdratt meg til å være,  og det gjør hun vel egentlig også. Det jeg kaller for å hele tiden blande seg i livet mitt, handelr vel egentlig om at hun bare bryr seg. Jeg er selv mamma til to gutter, og tro meg, jeg skal være som en hauk over deres liv når de blir eldre, men på en human måte da :) I bunn og grunn er jeg glad for at mamma alltid er der og passer på.

Da jeg gikk på barneskolen, var mamma en av de eldste mammaene i klassen, noe jeg syntes var skikkelig teit og kanskje litt flaut også. Jeg husker en gang vi skulle ha en type byvandring og foreldrene meldte seg for å ha ansvar for en gruppe. Selvsagt meldte mamma seg da, og jeg syns det var driiiiiiiiiit flaut. Kunne liksom bare dødd der og da. Det som skjedde på turen, var at mamma var faktisk ganske kul.. og det syntes de andre på den gruppen hun hadde ansvar for også. Det var ikke så ille å ha en "gammel" mamma. Hun var absolutt ikke gammel. I dag ser jeg at hun var ung og kul og spilte på lag med oss barna, samtidig som hun vare en stabil, bestemt og sterk voksen.

Jeg har alltid kunnet snakket med mamma om det meste, jeg vil gjerne skrive at jeg har fortalt hene ALT, men det er noen ting man ikke forteller sine mødre :) Mamma har vært min beste støttespiller, heiagjeng, mentor, forbilde, kall det hva man vil, og i voksen alder, en god venn :) Hun vil alltid være den beste og stiller alltid opp, om det er morgen eller kveld. Hun er ei sprek og livlig mormor, med humor og godt humør. Hun tar seg tid til alle oss rundt seg, hun er inkluderende, sosial, godt likt, elskverdig til alle og hun er en mester på å samle alle de rundt seg jevnlig i festlig og sosiale lag. Noe av det som beskriver henne aller best bortsett fra at hun er snill og god og verdens beste mamma, er nok at hun er generøs og raus. Hun er gavmild på alle måter og hun er rett og slett klippen i livene våre, limet i famline og den kuleste mormora ett barn bare kan drømme om.

Mamma har ønsket det her enda sterkere enn meg, tror jeg. Hun har alltid vært åpen med oss om hvem vi er, hvor vi kommer fra og hele historien vår. Hun hadde til og med kontakt med barnehjemmet mitt de første årene, så jeg kan tenke meg at det er minst like sterkt for henne å oppleve denne reisen og nå ett mål. Vi har snakket mye om hva som kan ha vært om jeg ikke kom hit, hvorfor og alle spørmålene jeg hadde som lita, og jeg var alltid fornøyd med den visdom hun gav meg, men det jeg ikke har tenkt så mye på, er alle spørsmålene hun kanskje har? Kanskje føler hun en tilltrekning til India av sine egne grunner. Mamma med sin godhet, begynte selv å jobbe for barn som trengte voksne rundt seg her hjemmei Norge, og det tror jeg har gitt henne noen svar og  hennes måte å gi tilbake på. Da jeg fikk mitt første barn, som da var veldig syk, sa mamma til meg " jeg vet hvordan du har det Berit, vær sterk, dette må gå bra". Da så jeg å henne i sinne og sa " Du aner ingenting hvordan jeg har det", men i ettertid, da jeg kom til meg selv igjen, angret jeg dypt, for hun viste akkurat hvordan jeg hadde det. Jeg var jo selv syk da jeg kom hit og det var nok ett lite sjansespill. Heldigvis gkk jo alt bra, takket være mamma og pappan min, som er de mest fantastiske mennenskene jeg kjenner og har kjent :) Husk og alltid fortell de som står deg nær, de som gav deg livet, hvor mye de betyr for deg og hvor takknemlig du er for alt de har gjort og gjør for deg, for uten dem hadde du ikke vært noe.

Berit

Shraddhanand Mahilashram, barnehjemmet <3

Hei igjen, fortsatt ingen som ar lest, hahaha, men det gjør ikke noe, jeg vet egentlig ikke om jeg skriver til noen eller for meg selv. Er lenge siden jeg har skrevet noe nå, men nå sitter jeg hjemme og er syk! Feber 11 juli, den berømte influensa... 3 dager til sommer ferie, håper bare jeg blir frisk til da. Men det er ikke dette jeg skal skriv om.

Shraddhanand Mahilashram er navnet på barnehjemmet jeg kommer fra. Som jeg har blitt fortalt er det en av de største og eldste barnehjemmet i Mumbay.

http://www.shraddhanandmahilashram.org/ er nettadressen om noen vil inn å lese selv om barnehjmmet

Jeg gleder meg stort til å komme dit å besøke dette hjemmet. Jeg har gjennom facebook blitt kjent med voksne mennesker som har hentet sine barn selv fra India, det ene paret er et koselig par fra Bergen, som jeg har litt  kontakt med og en mann fra Frankriket, trooor jeg....:) De har hentet sine døtre selv. En fantastisk opplevelse vil jeg tro. Det var ikke så vanlig den gangen jeg ble adoptert. Jeg var selv med til Oslo da vi hentet lillesøstra mi, og det er vel noe av det jeg kan huske best fra da jeg var lita.

Barna mine har samlet alle sine bamser og kosedyr i en stor svart sekk som vi skal ta med til India. De gleder seg også, men de gruer seg til maten og det er egentlig rart, for de såsier ALT! og da mener jeg ALT!.

Jeg og mamma og hun som skal følge oss på hele turen, skal besøke barnehjemmet først alene, dagen etter skal jeg ta  med meg barna, kjæresten , søstra mi og hennes kjære og stefaren min. Den siste dagen vi skal på hjemmet, skal alle få være med. Jeg grugleder meg som barna sier. Aner ikke hva vi har å møte.

Jeg har ikke så mye annet å skrive om barnehjemmet, siden jeg ikke har vært der, men anbefaler for de interesserte å se innom linken. Noen av de bildene der er ganske gamle og da jeg så det ene, fikk jeg en slagt dejavu, men det tror jeg er fordi jeg har sett noe lignende en annen plass. Jeg var jo tross alt bare 3 mnd da jeg kom hit.

Berit

 

Det var en gang eller noe sånt :)

Hei igjen ! Da har det gått noen dager, og jeg har faktisk fått kjent litt på det å ha en egen blogg, jeg har til og med fortalt det til noen og delt adressen :)  Men ser at ingen har lest den, hahaha, enda... Huff. får se på dette som en slagt dagbok om ingen leser den. Kanskje er jeg litt letta? Aner ikke hvorfor jeg synes dette er litt flaut, samtidig litt spennende og på en anne måte er det meninge at dette skal være en lærdom både for meg selv og kanskje for andre, som er på søken av det samme som meg. Dessuten å tror jeg halve Norge blogger, så er jo egentlig ganske vanlig :)

Den røde tråden er som nevnt, min reise som skal skje i Januar 2018, til mitt fødelang India. Jeg er omringet av fantastiske mennesker til en hver tid, både på jobb og i mitt private liv. Hadde jeg vært rik ville jeg hatt med meg alle jeg kjenner og som jeg vet er glad i meg, på dette eventyret. Men litt for at alle skal få en bit og takk for at de er en del av livet mitt så er jeg på vei inn i denne stoore blogg verdenen:) Likevel er vi ett ganske stort reisefølge av familie og venner av familien som har kjent meg og vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske og hver og en av dem er viktige støttespillere for at dette skal la seg gjennomføre.

Året var 1982, Bombay, India. Jentebarn var lite ønskelig i landet på denne tiden, de betydde utgifter for familien og flere jentebarn ble forlatt i skogen, der naturen lot alt gå sin gang, eller de ble forlatt og forvist på andre måter. Det hendte også at mødrene ikke fikk se barna sine etter fødsel og far tok barnet og "kvittet" seg med det. 26.mai samme året, en ung pike gav meg livet og etter 3 dager hos henne tok hun ett endelig valg, noe jeg i dag ikke kan se for meg å være så mye som ett alternativ engang for meg, men som jeg er glad for at hun gjorde. Hun gav meg bort for adopsjon. Adopsjon til noen som ønsket seg barn. Jeg bodde på ett barnehjem i 3 mnd. Dette barnehjemet er ett av de eldste barnehjemmene i Mumbay, ( jeg kommer tilbake til det senere). På vegne av oss som er adopterte, så er jeg evig takknemelig for at det finnes mennesker som søker adopsjon og gir barn som jeg selv var, muligheten til ett mer verdig og tryggere liv og oppvekst. Disse unge pikenes valg er lagt i hendene hos dere, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg trakk gull kortet, jackpotten, vinnerloddet, førstepremien, kall det hva man vil, men jeg kom til det rikeste landet, til den beste familien og til verdens beste mamma og pappa <3 Og etterhvert fikk jeg også den beste lillesøsteren <3

Dagen jeg kom til Norge er egentlig litt komisk. De som skulle bli min mamma og pappa hadde ikke fotalt noen i familien at de skulle få barn, det var fortsatt ganske nytt å adoptere tror jeg. De var på hytta vår på Hitra, en øy utenfor Trondheim, den dagen og de hadde ikke telefon der. Alle samtalene som skulle nå de, kom til min bestefar, som nå er død, og bekjeden var at pappa ventet barn som var på vei til Trondheim. Bestefar trodde selvsagt det værste og masjerte over haugen og ville ha noen ord med pappa alene. Alvorlig og gammel lensmann som han var, kom den profesjonelle stemmen i akt, da han fortalte pappa om nyheten. Pappa lo og sammen fortalte han og mamma hva som egentlig skulle skje. Med mine 2.5 kilo i en alder av 3 mnd (noe som i dag har jevnet seg i overkant godt ut), kom jeg til mamma og pappa, syk og svak, og sikkert dårlig bak også. Det sto på og så ikke så lyst ut en stund, men etter ett lengre opphold på St. Olav og masse kjærlighet og fantastiske mennekser rundt meg ble jeg raskt frisk og rask og har fått muligheten til å bli ei norskindisk jente.  Disse menneske skal jeg få muligheten til å være evig takknemmelige for senere i livet også, noe jeg også kommer tilbake til senere :)

Jeg har hatt ett rikt og godt liv på alle måter, jeg har aldri følt meg annerledes eller kjent på rasisme. Jeg har vært heldig og er fortsatt det.

Fra barn hører man sannheter og man får de merkeligste spørsmål, som er så gull verd.  Jeg mener jeg har den beste jobbe, nemelig barnehage. Spørsmålet om hvorfor jeg er brun kommer helst fra barna er rundt 5- 6 år. Det er akkurat som om de da plustelig ser at jeg er brun, de får en litt sånn aha opplevelse. Da kommer det mange spørsmål. Jeg glemmer ikke den gangen, da hadde jeg fått spørmålet ganske mange ganger og så upedagogisk som jeg var i dette øyeblikket,  svarte jeg at jeg er som pepperkaker når de blir stekt for mye, litt brent. Barna lo av det, men en av guttene kikket lenge på meg, virkelig studerte meg. Jeg møtte blikket hans og spurte om det var noe han lurte på og da kommer spørmålet som er verd 1 million <3 Han ser tenkede ut og med smale øye som kikker på meg, så spør han "e du like brun om vi slår av lyset å"?? FANTASTISK!!!! Hva svarer man på det ???

Litt langt innlegg dette, men blir sikkert ikke det siste :) Berit Devika.

 

 

Blogg!!!

Hei, hjelpe meg, hva er det jeg holder på med??? Åh shitt, må jeg si sånn her " Hei bloggen" med hode på sia og pip lys stemme og virke super entusiastisk nå ?? for det er jeg ikke :) hahaha, jeg er helt vanlig, trønder, men snakker litt mer og raskere enn den vanlige trønderen. Ikke har jeg lys stemme heller, den er sånn mellom tror jeg.

Vel, dette er nytt for meg, jeg har aldri blogga før. Jeg har brukt å kalle min snapchat, min egen levende blogg, som varer i 24 timer på "My story". Eller er det kanskje 12 timer?? Og så forsvinner den, og er ute av verden, det har liksom vært greit det. Men hvorfor velger jeg å gjøre dette nå? Egentlig vet jeg ikke helt selv. Jeg har heller aldri lest noe spesielt på noen andres blogger heller, bortsett fra når det har kommet opp en link på noen jeg kjenner. Da kan jeg lese ett innlegg. Hvorfor skal man dele så sinnsykt mye om selg selv til alt og alle? Ja, jeg er ikke noe bedre selv må vite, spesielt på snapchat. Så hender det da nen ganger i livet at jeg deler noe på facebook, som jeg vil at hele verden skal vite, som da jeg fikk mine to fantastiske sjørøvrskatter, eller da vi fikk hunden vår, eller da vi har gjort noe som en familie, alt er jo fantastisk på facebook, sier man.

Jeg er sosial, kanskje oversosial til tider, livredd for å gå glipp av noe, så redd at jeg ofrer i øst og vest, men samtidig har jeg også veldig behov for noen minutter for meg selv. Som småbarnsforelder hender det raskt at toalett besøkene kan bli lengre enn antatt, fordi det er så himla godt å bare sitte der i fred og ro og skrolle nedover på mobilen, ja, for den er jo selvsagt med. Eller ligge ute i daybedden mens kidsa leker med vennene sine og mannen skrur sykkel i garasjen. Da kommer tankene, for jeg tenker mye og filosoferer mye, men det er inni hodet altså.... Kan ikke slippe alle tankene løs, da kan det hende jeg blir sett på som gal :) Og det er jeg ikke.

Jeg er ei helt vanig jente født i India, vokst opp i Trondheim, Norges vakreste by, og lever mitt fantastiske A4 liv her med mann, barn og hund i vår tomannsblig med hver vår bil utenfor. Men det er nettopp derfor jeg har valgt å blogge, eller har valgt å prøve meg på dette blogg opplegget. Jeg vet hvem jeg er i dag, men jeg vet ikke hvem jeg kommer fra.  Januar 2018, nesten 35.5 år etter min fødsel. skal jeg tilbake til landet med alle fargene og fattigdommen, men med all den enorme rikdomen på alle måter,. India. Jeg skal tilbake for å oppleve landet og besøke barnehjemmet jeg kommer fra. Jeg er ikke den første som begir meg ut på en slik reise, langt der i fra, men det er første gang for meg. En plass må jeg jo begynne og jeg begynner nå. I denne bloggen vil jeg gå litt fram og tilbake i livet mitt, som relaterer til denne reisen. Jeg skriver nok ikke hver dag, for det har jeg rett og slett ikke tid til, men jeg vil dele min reise mot ett fremmed land. Håper noen vil være med meg. Berit

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
indiasdatter

indiasdatter

35, Trondheim

Ei voksen jente på 35 år. Bor med mine 2 fantastiske gutter på 5 og 8 år, samboer med barnas far på 15 året, og sammen har vi alle verdens finsete gordonsetter på 11 år. Jobber i barnehage og driver med utdanning som barnehagelærer. er også utdannet frisør, men det ble for ensformig og tungt for meg. Lever ett vanlig A4 liv, som slettes ikke er kjedelig, men spennende og utfordrende hver dag.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits