hits

Til min kjære Kamal, hvor enn du er i verden <3

Her i Norge har vi nettopp feiret morsdag. Jeg fikk kake og en skitur med familien min, den perfekte gave. På mandag dro vi hjem til mamma, hun fikk en stor bukett roser fra meg. Jeg skulle gitt henne hele verden, men det kan jeg ikke. Mamma er så takknemelig for den misnte lille ting, om det er en bukett roser, eller overnatting fra barnebarn eller en klem og ett besøk av oss barnebarn, barn og svigerbarn. Det er hun som bokstaveligtalt gir oss hele verden.

Denne morsdagen var annerledes enn alle de andre jeg har vært en del av. Denne gangen tenkte jeg ekstra mye på deg. Sist jeg tenkte så mye på deg, og var så langt unna deg, var på 30 årsdagen  min. Jeg sier det ikke så høyt egentlig, men det var en litt tung dag, samtidig som det var en fin dag på alle måter. Jeg gråter ikke så mye i stillheten lengre, men på søndag kom det noen tårer, mer blanke øyne og en eler annen stille tåre.

Bilderesultat for tårer

I år har jeg deg! Jeg vet hvem du er, jeg kjenner deg, jeg kan nesten føle deg, og jeg drømmer om deg. Herregud, så mange netter jeg har lett etter deg. Jeg har møtt deg, så mange ganger, men så våkner jeg hver gang du strekker hånden mot meg. Da er klokka noe med 04 midt på natta hver gang. En hel uke møttes vi og hvis det er noe som heter å sende telepatiske tanker til hverandre, så håper jeg av hele  mitt hjerte at du har fått mine og at du har fått noen tegn på at jeg lever og har det bra. Men om det finnes, så syns jeg det er rart at jeg ikke har fått noen fra deg. Kanskje har du ikke lov å unne deg tanker om meg, eller kanskje du har fortrengt meg?

Men jeg har sett deg. Du er så lita, med det lange gråmørke håret ditt i en tykk flette. Det er blandet av grått og sort. Noen ganger liker du å bare ha det i en løs hestehale, det er sikkert fra deg jeg har det fra. Noen ganger har du knytet en slags knute i nakken. Du er lav, så litta ( IKKE SKRIVEFEIL, TRYKK PÅ DE TO T'ENE), du er 53-54 år bare, men du har linjer i ansiktet ditt som tyder å at du ser litt eldre ut, men du har ikke rynker, bare linjer. Du er glad, du har en lys liten stemme, med andre ord, jeg har ikke fått stemmen fra deg <3 Når jeg ser deg i øynene, er det som å se meg selv. Øynene har jeg fra deg. Du går i en rød sari, hver gang, en dyp rød farge, med noen gull detaljer, du har prikk i panna, bindi, heter det vel? Du har små søte gullkule øredobber. Hendene dine er så smale, hele arma di er smal, og der kan jeg se at armen din er eldre enn ansitet ditt, den har noen rynker,  men den er sterk til å være så tynn. Du har noen gullarmbånd på deg, og mange ringer. Hånden din er mørkere inni enn min, men ikke skitten, bare mørkere. Jeg har blitt bleika etter 35 år i Norge. Du er mye mørkere enn meg. Ja, og så har du hull i nesa, en gullprikk i nesen. Over håret ditt har du av og til et rød sjal, ett gjennomsiktig et. Du er tynn. Men ikke for tynn, bare slik de andre indiske damene <3 Du bor ikke på gata, du bor sammen med noen, men de har jeg ikke fått møtt enda. Du har det bra, og du gjør livet ditt godt.

Bilderesultat for indiske damer                  Bilderesultat for indiske damer                   Relatert bilde

(Hun er ingen av disse, men hun kunne vært)?

Det er ikke tvil når vi møtes.. men vi har aldri avtalt å møtes, jeg leter etter deg, men du vet jo ikke det.. men du vet hvem jeg er når du ser meg. Du bare smiler, du snakker, jeg skjønner ingenting, jeg tror jeg bare står stille, men du kommer mot meg. Du strekker armene mot meg, men rett før du når huden min, så vokner jeg... hver eneste gang. De siste dagene har jeg ikke sett deg.. Jeg har ikke alltid vært i India heller. Går det så raskt å fortrenge eller å glemme, få ting på avstand?

Det er 1 måned og 2 dager siden vi var i landet ditt, INDIA, landet mitt<3 Norge er kaldt og snø. Vi har ikke isbjørner i gatene, men vi har ett stille lite land, med hav, skog, høye fjell, 4 årstider. Jeg vil ta deg med hit, jeg vil du skal møte det livet du gav meg til. Jeg vi du skal møte mamma. Da tror jeg nok du hadde blitt glad for å se at du tok det riktige valget.

Jeg har det bra<3 Jeg har to mammaer og siden India har morsdag 13 mai, så har jeg to morsdager også <3Bilderesultat for mamma dikt morsdag

Kjære Kamal,  min plan var å skrive til deg på morsdagen, men det var for tøft og tungt for meg, så jeg har ventet noen dager. Livet mitt er blitt snudd litt opp ned, uten at jeg snakker så mye om akkurat det, og ikke før noen spør om det. Nå spør de fleste om reisen og hva vi fant ut. Jeg elsker å snakke om det, men etter en måned har jeg begynt å reflektere mer og jeg vet ikke om det er hjertesorgen som gror med en sårhet inni seg, eller om det sprekker og blir større.

Kjære Kamal, माँ , ikke glem meg eller fortreng meg. Jeg googler deg, jeg søker deg, jeg etterlengter deg, og savner deg på ett vis, og jeg håper du kjenner på hele kroppen din at jeg lever og har det bra og er her.

Devika

 

PS. Til dere som leser, del innlegger er dere snille og følg meg, de utroligste ting kan skje. Tusen takk<3

Hverdagen

Da er jeg tilbake til hverdagen sånn for fult. Jeg ahr begynt i praksis der jeg selv jobber og jeg stortrives :) Jeg er så utrolig heldig, som har ett slitk liv som jeg har. Alternativene kunne vært så helt og villt annerledes. Jeg tar meg i å reflektere over India turen støtt og stadig, og jeg har blitt kjent med flere indere, som vi så fint kaller oss, på den india siden  på fb. Jeg vil benytte dette innlegget til å takke dere hver og en, dere vet hvem dere er ;) Noen av dere har jeg blitt venn med på fb og på snap og vi snakker mye sammen. Det er så interessant å høre om deres histoier og tanekr rundt det å være adoptert. Selv om vi er på den siden så er det ikke slik at alle ønske rå finne sine røtter, men flere er opptatt av å vite landet de kommer fra. En av disse herrene reiser i disse dager og jeg kjenner jeg gleder meg vilt for han. Gurimeg som han skal få oppleve. Jeg er nesten sjalu.

Innen 5 år er jeg tilbake sier jeg, men jeg tror vi kutter det ned til 2 år. Jeg har så mye uopgjort der borte og jeg har så mye jeg vil oppleve. Jeg har alltid drømt om å reise til Italia, Usa, Australia, ja, verden rundt egentlig, men det blekner litt... India, India, at æ reist i fra dæ... <3 Jeg skal tilbake. Jeg vil gi tilbake. Husker den følelsen da jeg kom hjem, følte at jeg ikke hadde gitt noe tilbake og gråt litt for meg selv i stillheten. Da var det en av mine nye indiske venner som skrev til meg "Du har gitt tilbake Berit, du har gitt hele deg i gave til India, du har brydd deg om landet du kommer fra og den kulturen, du har oppsøkt noe av din historie og gitt tilbake der, bare med å bry deg og besøke dem. Du har gitt tilbake ved å bare være der". Jeg har gitt tilbake, velger jeg å tro nå, for jeg ser jo hva India har gitt meg også. Mye mer visdom iforhold til de store kontrastene. Verden er ikke svart hvitt, den er full av farger og som går hånd i hånd på alle måter.

Da vi var på besøk på barnehjemmet mitt, så traff vi ei jente som vi bestemte oss for å hjelpe økonomisk. Jenta forsto det ikke helt tror jeg, men planen er å hjelpe henne med den utdanningen hun ønsker. Jeg sitter her å ser på bildene av alle de fine unge jentene som ikke har blitt "valgt". Alle disse fortjener en trygg og stabil framtid og en utdanning her i  livet. Disse jentene har bare hverandre, noen har familier, men de kan ikke bo hos dem, for foreldrene kan ikke ta vare på dem ,enten er en død eller de bor på gaten. Da har de satt barnet bort på barnehjem, men ikke til adopsjon. Det skar i meg da jeg forsto hva de mente med t de ikke ahr blitt valgt... det betyr at noen andre ble valgt framfor dem. Jeg vil gi disse jentene en framtid.

God natt i din varme trygge seng

Berit Devika

Hva skjedde egentlig på det sykehuset der barn egentlig ikke blir født?

   Her inne lå jeg også da jeg var baby <3 Den lille jenta jeg sitter ved sidn av våknet da jeg var der og de største bruneste øynene og søteste smilet jeg har sett på lenge tok tak i hjertet mitt å holdt det der. Jeg glemmer aldri disse barna, og jeg håper så inderlig de blir valgt og får en ny sjanse her i livet. Det er mitt største ønske her i verden <3

 

Hei igjen alle sammen :) Dagene går og jeg får mange spørsmål om hvordan reisen var, hva jeg har funnet ut og hva jeg vil gjøre videre. Jeg er stolt av denne opplevelsen jeg nå har fått oppleve og veldig stolt av å har opplevd landet mitt, på den åten jeg gjorde. 9 fulle dager, med masse inntrykk. For meg er det å skrive om det jeg opplever en terapi og en måte å fordøye inntrykk på, samtidig som det å prate mine rundt meg om det. Veldig godt.

Jeg ahr etterhvert begynt å tenke på hvordan jeg egentlig ble født. Flere teorier dukker opp.

Jeg vet at min mor var 18 år da hun fikk meg, så i dag er hun vel rundt 53 år. Hun om til en abortklinikk, men hva kom hun dit egentlig for??

Kom hun for å ta en abort? Grensen på å ta abort var innen 5 måneder og jeg kan vel bare takke høyere makter på at hun var gått over 5 måneder. Men hvor langt???

1. Kom hun dit i mnd 6 og måtte være der og vente til jeg ble født? Det koster jo penger å få være der, så om det var det som hendte, så kan hun jo ikke være av den fattigste heller???

2. Hun oppgav ett navn med for, mellom og etternavn, 3 navn! Det var jo ikke noe ubanlig å lyve om navnet sitt og ikke si hvem man egentlig var den tia. Hvorfor skulle hun lyve på seg 3 navn?? Nei, tror nok det navnet jeg har er det riktige..

3. Hvis hun var 6+ mnåneder med meg og ikke bodde på klinikken fram til fødsel, men ikke ville ha meg, så kunne hun jo gjort mye for å få meg fjernet om hun var inderlig desperat.. Hun kunne kasta seg ned en trapp og satt både meg og sel selv i fare, hun kunne oppsøkt en "lokal" lege tl å hjulpet seg. Hun kunne ha gjort så mye skummelt.

4. Siden denne klinikken er midt i mellom alt, kanskje hun bodde i nærheten og hadde skult svangerskapet så godt, men så en dag gikk vannet og hun ble desperat om hjelp og dro til denne klinikken for å få hjelp. Altså at hun kanskje var i fødsel da hun kom dit?

Uansett hva som skjedde, så tror jeg ikke hun var alene, og jeg tror heller ikke hun har tatt denne avgjørelsen alene. Heller ikke den om at hun ikke ønsker å bli funnet.

Jeg har søkt, gogglet, kombinert navn, kombinert mitt navn med hennes etternavn, brukt google earth, både på etternavnet hennes, om det kanskje er navnet på ett sted. Jeg har sett på bilder av damer som kunne vært i 50 årene og sett om de ligner på meg. jeg ar sett bilder av menn, og sett om jeg har felles trekk med dem, siden det siste navnet kan betyr at hun var gift? Kanskje hun ble gravid med min far før de var gift... Kanskje det ikke var lov den gangen? så hun måtte kvitte seg med meg. Kanskje det var han som bestemte det for henne?

Herregud, fingrene mine bare løper mens jeg skriver her og jeg ser på skjermen at dette  blir til ord.. De som leser sier jeg skriver så bra, og jeg er ydmyk og takknemelig for de fine ordene om bloggen, men for å være helt ærlig, jeg skriver bare det jeg tenker. Så takk for at dere liker tankene mine, må jeg vel si da ::):)

Det gjør vondt innimellom. Veldig vndt, for jo mer jeg tenker på det, jo mer skjønner jeg det alle de indiske damene sa i India...Ta til meg det india ar av verdier og kultur og trykk det til meg og bevare det i hjertet mitt, være stolt av å være derfra. Å finne henne kan gjøre skader, både for henne og evt hennes barn.

Barn ja, hva om jeg har søsken? Hvor gamle er de nå da? 20 årene? Eldre, yngre? Ventet hun lenge før hun fikk flere barn? Er det noen som helst vet om meg? Lever hun? Jeg lurer så utrolig på om hun lever??? Tror hu gjør det, for hadde jeg ikke kjent det når jeg var der om hun ikke var der en plass ?

Følelsen jeg hadde i India, den var så hjertelig og velkommen etter bare noen dager. Jeg følte meg hjemme der på en måte, selv om jeg aldri kunne bodd der. Jeg ahr jo alt her hjemme. Men det var en gang, mens jeg var der, at jeg plutselig kjente at vi er her sammen, i samme by, i samme distrikt. Vi er ikke så langt fra hverandre. Den dagen skrev jeg ett innlegg. Den natta grein jeg masse og kjente litt på desprasjonen av å bare vite om hun lever!

Hadde jeg skjønt at det var hun om hun plutselig sto der? hadde hun skjønt at jeg er hennes om hun plutselig så meg?

Så mange spørsmål og det svir i hjertet mitt når jeg kjenner at jeg savner ei jeg ikke kjenner, men som jeg unner hele livet for at hun ga meg en sjanse her i livet og så husker jeg hvor heldig jeg er som har verdens beste mamma <3 Heldig er jeg som har henne som deler mine ønsker og følelser med meg <3

Jaja, så ble dette ett litt sånt grine innlegg igjen, men det er ordi at denne reisen er litt sånn tristgod og glad opplevelse. Jeg vet jeg sa at denne bloggen skulle ta slutt etter turen, men er litt redd for at dette ikke er slutten enda, men vi er ferdige med begynnelsen, nå er vi midt i boka og hvem vet hvor lang den kan bli. takk for at du leser <3

Berit Devika

Hva skjer etter vi har funnet dem?

 

        

Hei, jeg har nettopp sett "Tore på Sporet" og jeg har alltid ligt et programmet, jeg har jo selv søkt. I dag, etter min India tur er jeg utrolig glad for at jeg ikke har kommet med, værken der eller på "Sporløs" på TV2. Unge fine Siri, som den episoden handler om, du leser sikkert ikke dette, men du rørte hjertet mitt veldig med det lille søte vesnet du er, de store brune øynene og perlehvite tennene dine, Du ligna faktisk litt på min Nisha <3 Og jeg er så glad for henne at hun har fått møte sin biomamma, sett henne, klemt henne, kjent lukten hennes, kjent huden hennes og hørt stemmen hennes, selv om de ikke forsto hverandre. Siri er 15 år yngre enn meg, og jeg vet at m in tankegang har forandret seg mye siden jeg var 20 år. Men JA, jeg syns hun er eldig heldig og tårene  kom til meg også. Både for at det var rørende, men det gjorde også veldig vondt, så tett opp imot når vi nettopp har vært der.

Jeg synes det er litt skremmende at det faktisk går an å finne hvrandre over sosiale mediar. Helt utrolig at Sii fant den lille dama på så tilfeldige måter. det jeg skal si nå krever at jeg har tunga rett i munnen for å ikke iritere noen eller si noe som kanskje kommer ut feil. Så jeg vil si at jeg liker TORE PÅ SPORET veldig godt, og mye av det han gjør, som å finne søsken, foreldre og sånt er topp. Og det er heller ikke sikkert at jeg har hadd denne meningen om jeg hadde sett programmet før jeg dro.

Nå har jeg altså vært der og som dere så på den episoden jeg snakker om, så så dere all fattigdommen. Det er en grunn til at disse unge jentene gir fra seg sine barn. Samtidig er vi som blir gitt vekk veldig nysgjerrige, ikke alle, men noen, snn som meg. Jeg er ikke noe mindre nå når jeg har ett navn, bare så det er sagt. Mange av disse jentene har ett nytt liv nå, gift og kanskje flere barn. Som jeg har sagt før, så kan det være en stor rissiko å finne dem igjen, både for henne og de nye barna. Noe vi lærte i India, er at om min mor har ett nytt liv, og hennes mann finner ut av meg, så setter han henne mest trolig på gaten. Både hun og barna. Så jeg lurer på hva skjer når TORE PÅ SPORET slår av kamerane, og de reiser hjem.... Får disse menneske noen form for oppfølging? Vi hørete jo at den  mora og datra mest trolig aldri får se hverandre igjen, siden de ikke hadde noen adresse, moren kunne heller ikke lese eller skrive. Dette er jo noe man aldri vet på forhånd. Jeg angriper ikke, men jeg spør bare ett litt kritisk spørsmål. Det er også godt mulig at jeg er ganske enveis tenkende nå, siden det er så sårt og så nært.

Jeg vil så gjerne selv, og jeg vet mamma deler den samme tanken. Hun ser ikke på det som noe nederlag at jeg vil finne min biomamma, for hun er min EKTE mamma. Vet ikke helt hvor lenge det stikket i hjertet skal vare, men i dag så stakk det litt lengre inn.. Jeg viste jo at vi ikke kom til å finne noe nå, men jeg sitter jo igjen med mer enn jeg trodde jeg skulle finne. Men etter den episoden nå, så er jeg enda mer fram og tilbake i hodet mitt...

Hvis vi finner ut at hun lever, vil jeg bare vite om hun har ett bra liv, om hun har en mann og barn. Jeg vil bare at hun skal vite at jeg har det bra. Men jeg vil ikke ødelegge for hun som gav meg livet og en sjanse her i livet. Min nysgjerrighet skal ikke ødelegge hennes verdighet.

Men om det skulle trengs, jeg er klar til å ta imot henne og familien <3 Det er jeg!

Berit Devika

 

En hilsen og takk fra lillesøster

Jeg spurte Marit Nisha om hun hadde lyst til å dele sine tanker rundt turen på min blogg. Jeg og Marit er som dag og natt, og hun har hatt helt andre tanker om det å være adoptert enn hva jeg har. Hun har ikke hatt de samme behovene som meg til å vite sin bakgrunn. Jeg har vært på søken etter mine biorøtter, samt landet og alt sånn, men hun har bare tenkt på landet India, hvor og hva er det. Marit har skrevet ett lite innlegg her, som jeg får dele med dere gjennom Indiasdatter.

INDIATUR

Søstersen skriver blogg,hun ville at jeg skulle skrive noe, her er mitt bidrag .

Vi har vært på tidens reise, reisen vår i India har inneholdt alt.
Litt klisjeaktig, men det stemmer faktisk.
Vi har vært så heldig å ha med oss ei fantastisk dame som reiseleder.
Torill, vi er så glade i deg og du har blitt en del av storfanilien vår.
Hun har passet på alle 16 sine behov ,tatt oss med på alt India har å by på, passet på hva vi kunne spise og ikke, kranglet med  butikkansatte, sørget for at vi ikke har gått i turistfellene  planlagt alle aktiviteter  samt mye mer, vi har vært så heldige å få se India på en måte som ikke alle turister får. Takket være Torill.
Torill har ikke bare vår reiseleder, hun har blitt  så mye mye mer for oss alle.
Kanskje spesielt for mamma, Berit og meg.
Torill reiste med meg fra India til Norge da jeg ble adoptert, å stå på flyplassen i Mumbai 31 år etterpå med samme dame var ganske spesielt.
Du er best Torill!

Jeg reiste til India med andre mål enn Berit, hun ville få svar på spørsmål hun lurte på
jeg hadde lyst til å se landet, kulturen, menneskene og hadde ingen brikker som måtte på plass for at turen skulle bli bra for meg.
Jeg har aldri lurt på noe ifht min adopsjon eller mine biologiske foreldre,
Jeg har aldri følt at mamman og pappaen min ikke har vært mammaen og pappaen min.
I vår oppvekst har jeg heller aldri følt meg annerledes enn andre, og vi har fått verdens beste mamma, pappa, familie og venner.
Reisefølget vårt besto av alle de som for over 30 år siden sa at de skulle bli med oss tilbake pluss noen andre som vi har blitt ekstra glade i, familie og venner.
Helt rått at alle står for lovnader som er gitt for over 30 år siden.
Martine, Ingrid og Erik og onkel Eirik vil jeg nevne litt ekstra, for dere har fulgt oss opp siden vi kom, jeg er veldig takknemlig og glad for at mamma og pappa har så gode venner som dere!
Dere har fulgt oss opp hele livet vårt, og er fantastiske!
Det er ikke så mange som kommer med gave på døren min etter fylte 30 når mamma er bortreist, men det, Ingrid, er slik som du finner på 🙂
Jeg setter pris på alt dere har gjort for oss alle sammen.
Takk for at dere ble med!
Vi som var på denne turen sammen, har delt en opplevelse som ble mye sterkere  enn jeg hadde sett for meg.
Vi har sett apekatter, vært i slummen å vandret, gått gatelangs i India , vært på barnehjem , vi har sett alt Mumbai har å by på, flydd innenriks i India,  grått og vi har ledd sammen.
All ære til mamma som tok oss med tilbake og presset meg litt , jeg hadde egentlig ikke så stor interesse for dette, men jeg er så glad for at jeg ble med og takknemlig for alt jeg har opplevd sammen dere.
En spesiell takk til min  Petter , du har rett, det er langt fra senga mi på barnehjemmet som vi så, til Norge og deg .
Takk for at du er du ❤
Du er min favorittperson i hele verden!


Jeg er fasinert over hvordan et land kan være så skitten, forurenset, forsøplet, full av fattigdom , tiggere  osv men samtidig være så vakker.
Barna i slummen hadde ikke mye, men likevel virket de så glade og fornøyde med alt.
India var et utrolig land og besøke, og full av kontraster ifht det livet vi er så heldige å leve her.


Berit, vi er så forskjellige og uenige om det meste det går ann å være uenige om, alle som kjenner oss vet at vi er som natt og dag.           På denne turen har vi som hadde så forskjellige mål og synspunkt hatt mange like tanker om det vi har opplevelvd i India. Jeg setter stor pris på deg, Helge og de to fantastiske gutta som jeg er så heldig å få være tante til.
Tusen takk for turen alle sammen, jeg er veldig glad i dere alle.
Må også nevne at vi manglet to viktige personer på denne turen som desverre fikk kreft og døde for noen år siden. Helge og pappa, jeg har tenkt masse ekstra på dere hver eneste dag ❤
Dere har vært med i hjerte mitt på tur også ❤

-Nisha

I have loved you for a Thousand years, I'll love you for a Thousand more, ONE STEP CLOSER.

Sp7FGMCsPVM
 
Dette er en av mine favoritt låter for tiden. Det er en kjærlighetssang, en sang til noen som betyr mye for deg. For meg så snakker denne sangen om det jeg føler for ei dame jeg ikke kjenner. Denne er til Kamal. jeg håper en da å få fortelle henne hva jeg føler.
Vi har vært hjemme snart en uke som jeg skrev i går og tankene flyr oppe i hodet mitt og folk er nysgjerrige på reisen vår. Jeg liker disse sprøsmålene og jeg svarer gladlig på alle spørsmål. Men så blir jeg sittende alene som jeg gjør nå og da kommer alle tankene. Som jeg har fortalt tidligere her, så har jeg fått noen svar, mye mer enn jeg hadde håpet på. Jeg reiste fra Inda med en lettelse, sårhet, kjærlighet og kjærlighetssorg, savn, forståelse, nysgjeririghet, lengsel, ydmykhet og glede. Egentlig hele følelseskartet.
 
Jeg vil fortelle dere deler av det som skjedde og forandret mye inne i meg, som opptar mine tanker og stjeler til seg litt tårer i stillhet for tiden. Jeg må poengtere igjen hvor takknemelig jeg er for det livet jeg har <3
 
Som dere vet så var vi på barnehjemmet mitt og jeg fikk noen svar der. Det største kom fram etter en del omgjorte spørsmål og mye prat, min mamma heter Kamal. Vi fikk også vite ett navn på sykehuset jeg er født på. Pearl Hospital, men det er nedlagt nå. Likevel så var ikke Torill helt fornøyd med dette, hun ville grave litt mer og etter litt prat her og der, så bestemte vi oss for å besøke den adressen etterhvert. Dette var på mandag.
Tirsdagen sto det annet aktvitet på vårt program, og vi var så slitne og jeg begynte å tenke at "er det noen vits å dra dit, det er jo ikke noe hospital lengre, og jeg tviler sterkt på at det er noen der som kan gi oss svar etter så mange år". Men så er vi ikke i India hver dag... Jeg hadde angra som en hund om vi ikke dro.
 
Onsdag er dagen da alt stopper opp i noen minutter. Vi kjører rundt i bil e en god stund. Vi skulle møte de andre på barnehjemmet klokken 15.30 den dagen, men først hadde vi ett oppdrag. Vi var detektiver i Indias lokale strøk. Igjen, alle den fattigdommen rundt et stilfult Plaza Hotel Mumbai. Det tar pusten av meg, disse kontrastene. Vi kjører feil, klokka går, jeg begynner å tru at dette er tegn på at vi bare kan glamme alt, men jeg sier ikke noe. Jeg har et fornavn, jeg er fornøyd. Mens vi kjører ryndt og ser etter skiltet med navnet på så dukker det opp, høyt oppe på en blokk.
  Pearl Centre Hospital, der oppe er jeg født...Det er ikke akkurat noe St. Olavs i Trondheim.
Vi parkerer og jeg tenker, mulig jeg sa det høyt også, "vi kan ikke gå ut her????"Alt kan jo skje med oss her...
Dette er inngangen. Vi går inn i der, det lukter slik det ser ut. Vi stiger inn i en heis, der en liten ammel mann jobber som heisvakt. Han får oss opp i 3 etg. vi stiger ut og inn på klinikken. Der blir vi mødt av flere fine blide damer. De har ventet på oss, det merker vi raskt. Jeg får beskjed om å sette med ved siden av den ene damen bak skranken. Hun holder hånden min og ser på meg og snakker på en litt snodig engels " You are 35 years old"? Jeg svarer ja "You are Devika", jeg nikker. Hun sier noe til en annen dame som sitter noen meter unna. De snakker en rar blanding av engelsk og noe indisk. Den andre damen snakker tydelig og godt engelsk. Det viser meg at hun jobbet der i 1982.
De to damene snakker seg i mellom, og så kommer en jente med en lilla mappe forran oss og den første damen tar mappen. Jeg bruker vanligvis ikke å kikke i papirene til andre, men jeg kunne ikke lavære da hun åpnet mappen. Damene snakker mye, jeg er plutselig at det står Miss Kamal og noe ord bak som jeg ikke fikk helt med meg. Hun gir arket til Torill mens de fortsatt snakker. Torill er stille, hun bare gløtter på meg, og jeg blir så varm inni meg og det svir i øynene. Jeg gløtter mot mappen og Torill legger ned arket igjen, jeg ser det opp ned og jeg ser at de ordene rett etter Kamal også begynner med store bokstaver. "E det navnet henne " spør æ??? Tårene bare spruter ut og jeg ser på mamma. hun spør også, vi har nok skjønt det, men Torill må bare bekrefte det. "Ja, Berit, her har du navnet". Verden stopper opp litt, og nå skal jeg si noe jeg aldri har sagt siden den dagen. Når jeg ser navnet selv, så ser jeg tre gode fine navn stå etter hverandre, så får jeg ett glimt av ei ung jente som ser på meg, men det forsvinner like fort som det kom, men jeg glemmer det ikke..Glimt fra fortiden?
Alt er så tomt inni meg, en lettelse. Hun har ett navn og ett ansikt. Bare det at hun har tre navn får meg til å tenke og tro at hun ikke er en av de som har det aller værst.
 
Jeg har alltd hørt at jeg er født på et sykehus. I 1982 var denne klinikken en abortklinikk, ting kunne gått så mye annerledes, og hadde Kamal kommet før hun var 5 måneder på vei med meg, hadde jeg nok ikke sittet her å skrevet dette i dag. Hun var 18 år da hun fikk med 26, mai, 1982, 01.15 på natten. Tankene mine begynner å snurre rundt. Ett svangerskap varer i 9 mnd, de kunne ikke ta abort etter 5 måneder i India den tiden. Hadde de utstyr til å finne ut av sånt den tiden da???? I india liksom? Er jeg født for tidlig? Det har jeg hørt av leger i Norge at asiatiske barn som ble født for tidlig hadded en vanskelig start på livet sitt for å klare å ta til seg mat og i det hele tatt overleve. Jeg var jo bare 2.5 kilo, da jeg var 3 mnd. Hvor lenge bodde hun der. Hun kan jo ikke ha kommet i måned 9 og ikke vist at hun var gravid før da? Eller bodde hun der en stund. Hun må jo være en litt klok kvinne, som velger å gå på et sykehus for å fjerne barnet også, som hun i utgangspunktet hadde tenkt å gjøre, enn å dra til en lokal doktor og desperat fjerne en baby og forårsake store skader på seg selv, eller kaste seg ned ei trapp for å skade både seg og meg ellergjøre mange andre ille tin som vi har lest om før. Hun var fornuftig. Enten fikk hun bo der til hun føde, eller så kom hun tilbake da tiden var inne og fødte med i 3. etg på Pearl Centre Hospital.
 
Så hva gjør jeg nå? Ja, tiden vil vise. Jeg vil ikke skade livet til den snille jenta som valgteå få meg, selv om hun sikkert var desperat for å få meg fjerna. Men jeg lengter etter å vite om hun lever og vite hvordan hun ser ut. Men hun finnes, det kjenner jeg på meg. Hun er fornuftig og forsiktig med livet sitt.
 
Jeg har selvsagt 1000 spørsmål, men akkurat nå er jeg fornøyd med det jeg vet så langt og så trenger jeg tid til å fordøye og grine litt.
 
Jeg vil takke dere alle som leser reisebrevet mitt og som gir meg slik støtte og gode ord på veien. Jeg verdsetter det mer enn dere aner. Det er en tøff reise, men en interessant og spennende en. Den gir meg så mye glede, selv om jeg griner veldig mye når jeg er alene. Det er nok tårer av godt og blandet,  søtt, salt og syrlig.
 
God natt mine venner
Berit Devika
 


 

En refleksjon, misses de som ikke er her og noen bilder

                                                      

Hei kjære venner. Nå har vi vært hjemme siden mandag og jeg må innrømme at jeg har ikke helt kommer på rett vei i forhold til døgnrytme, selv om det bare var 4.5 time forskjell. Jeg har vært stuptrøtt om dagene og lagt med før 21.00. Hadde jeg bare vært like fornuftig hele tiden :) hahaha..Skjer itj, som vi sier i Trondheim.

Denne uka har jeg fått tif til å tenke mye og reflektert over min store reise. For bortsett fra å bli mor, så har dette vært ett eventyr av og i en annen verden. Jeg har faktisk hatt kjærlighetssorg, ett savn, ondt i hjertet og en lengsel. Jeg har drømt så ekte. Hver natt er i India, kanskje derfor jeg vil legge meg tidlig, for å føle at jeg er tilbake. JEG ELSKER INDIA :) Er ikke mer å si enn det.

Jeg er som sagt med i en indisk fb gruppe, der vi alle er adopterte og har en relasjon til adopsjon. Jeg måtte søke litt trøst der til de som jeg er blitt enner med på fb. Takk for støtten og de gode ord, det har vært tøft å komme hjem, både på en positiv og negativ måte. Positiv for at jeg sitter igjenmed så mye inntrykk og opplevelser og kan bygge videre på den lille erfaringen jeg har fått og neativt på grunn av savnet :)

Jeg har brukt noen innlegg på å forklare om slummen og de som bor på gata i india, fattigdommen og det harde livet.  Uteliggerne er i Trondheim er styrtrike i forhold til det jeg har sett der. Den første tiden der så gjorde det stort inntrykk på oss og vi opplevde noen eisoder som gjorde oss vondt langt inne i hjerterota, men etterhvert så får man ett litt annet syn på det. Jeg var der bare i 9 dager, men vi hadde med oss verdens beste Torill, som hele tiden forklarte oss hvordan det fungerer der. Og det gjorde at man får en annen forståelse. Alle som reiser til India skulle hatt en Torill :)

Jeg synes det er viktig å skille mellom livet i slummen og livet på gaten. Nå er dette gjennom mine øyne og slik jeg oppfatter det, ikke noen fasit. De i slummen har ett tak over hodet, av det vi så, ja, nei, det er ikke noe luksus, på langt nær, det er blikkskur og shitvann som renner gjennom gangstien. det lukter og det er trangt, men det er vakkert i seg selv. De ønsker oss velkommen, hilser, smiler, sier hei. De prater også, og for alt jeg vet kan de si mye rart om oss, men for oss var det en fantastisk opplevelse. Vi har mye å lære oss "blåøyde" nordmenn.

Livet på gata er annerledes, det virker hardere. Barna går uten nederdeler, for de har jo ikke bleier der, mødre tigger etter mat eller penger, med den lille på hofta. Gjerne er det barn med barn som tigger også, og bak en hver tigger er det en mann som tar det de får inn. Hver gang vi var ute i går var den en dame som var så hjelpsom. Første dagen ville hun selge oss noe, men vi takket høflig nei. Hun "plaget" oss ikke mer med det, men hun hjalp oss over veien, uten å kreve noe tilbake. Flere ganger så jeg henne og hun hilste. Den siste dagen ble jeg plutselig stående i  midtrabbaten alene og der kom hun, super woman, stoppet trafikken og hjalp meg over. Vel over, ville hun ha noe for strevet, hun ville jeg skulle kjøpe ris. Jeg hadde blitt lært at det er ikke noe lurt å kjøpe for dem, for da bytter de det inn i penger når vi har gått. Lang historie kort, vi ble stående å snakke med henne og vi endte opp med å hente 4 poser klær til henne og en annen dame. Vår dame var evig takknemelig, jeg ville gi henne en klem, men kunne ikke, for det kunne blitt sett av flere og de kommer som klegger og tigger. Noe annet med gatelivet, er de vi ser på kveldene. Se for deg deg og familien din legge dere for natten, du, mannen din, og gjerne 2-3 små barn under 5 år, motsatt fra oss her i Norge, så legger de seg på en hard asfalt, utenfor en garasjeport med ett lite tak, noen skitne tepper og rotter som våkner til livet, for å skaffe seg mat. De spiser på alt, jeg trenger ikke utdype det noe mer.

Så livet i slummen eller på gata, hadde jeg måttet vlge, så hadde jeg valgt slummen, men det er lett for meg å si, som br i mitt store hus her hjemme i trygge Trondheim, med min egen seng, kjøleskap fult av mat og kan dra på en trygg og sikker jobb som jeg elsker å få en fast inntekt hver mnd. Men en ting har disse to plassene til felles. Fellesskap, sosiale, hverandre, og jeg klarer ikke å glemme, SMILET! De smiler hele tiden, store smil, noen med tenner på tørk og ialle retninger og noen med fine tenner, noen gule, noen som mangler og har bare annenhver tann, men de smiler, med hele seg. Selvsagt er det kriminalitet inn i disse bildene, men de ser vi ikke, men vi vet,,

Jeg hadde det beste reisefølget jeg noen gang kunne bedd om, men jeg kan ikke lavære å tenke på at det er to karer som skulle vært med meg. Den første er pappan min. Som mamma skriver i sitt innlegg,så hadde han vært stolt av meg og Mart og det tror jeg. Jeg snakka ikke like mye med pappa om det å være adoptert, og reise tilbake, men han støttet meg i å søke TORE PÅ SPORET og han støttet meg i å en gang ville reise tilbake. Jeg er født i 82, en tid det fortsatt var ganske nytt å adoptere og hvertfall for en mann som kom fra landet.. Jeg vet at pappa var veldig i tvil og skeptisk til det hele. Men han falt for meg da jeg kom, og jeg ble ei pappa jente fra første stund. Han har fortalt meg at jeg la ikke på meg den første stunden og jeg skulle absolut ikke ha melk. Pappa som den mannen han var, lurte i meg litt melk, og jeg begynte å legge på meg, ( og siden har det ikke stoppa... neida, jo da, litt). Jeg savner pappa hver dag, og jeg kjente en del på at jeg skulle gjerne ha hatt han der på denne turen. I jula var jeg på grava hans, og jeg snakker til graven, føler at det er godt å ha den å snakke til av og til. Jeg har fortalt han om reisen som skulle skje. Ut i fra alt som har skjedd på turen, så velger jeg å tru at tilfeldghetene vi oppleve for å få alle de svarene jeg har fått og på den måten jeg har fått de er det noen som har hatt en finger med i spillet her. Vi har opplevd så mange ting i livet, som kunne fått andre katastrofale endinger, men som vi har berget unna, så pappa, denne er også til deg, takk for at du viser meg veien på en eller annen måte <3

Den andre karen er Martines mann og Heids sin pappa og Marita sin svigerfar. Han var som en onkel og alltid der, han var også pappa sin beste venn. Di to karene sitter nok på hver sin sky og følger med på våre eventyr. Jeg vet at dette hadde vært en eventyr reise for han også og jeg savner det blide vesnet og den gode latteren. Han hadde nok likt å vært med til India sammen med kvinnene i familien sin og oss. Jeg savner dere begge veldig mye og takk for at dere er der å passer på. Sånn er min lille tro :)

Jeg har fortsatt igjen å fortelle dere det viktigste, men holder enda litt tilbake, for jeg venter på noen svar. Dette ble ett langt innlegg, som mange av de andre, men tenkte å dele litt bilder med dere nå :)

Dårlig forsøk på å få Gateway of india i klypa

 

Meg forran inngangen til barnehjemmet

 

Her inne var min seng for snart 36 år siden

 

Lunsj

  Fiskemarked

Dette er en kunst i seg selv synes jeg

 

Vaskeriet i Shantaram slummen 

   En mann på fiskehavna

  Inne i slummen

  Her forandrer livet mitt seg en smule <3 Hr ike jeg en fantastisk fin og vakker norsk mamma? Disse damene kunne ikke forstå hvorfor jeg er på jakt etter en mamma som har født meg, når jeg harn en mamma som har tatt meg til seg og oppfostret meg og gjort meg til sin egen og gitt meg ett liv. Damen nærmest bildet jobbet på dette sykehuset i 1982, 26. mai. Legg merke til jenta til venstre

 

  Hele gruppen min på omvisning på barnehjemmet mitt <3 TAKK<3

 

På vei mot tyvenes markeked

En engel på jord, uansett hvor jeg bor. Jeg har blitt utrolig glad i denne damen, som har lagt India for mine føtter og vist meg hjemlandet mitt på alle måter. All ære til denne flotte damen, du er fantastisk Torill :)    en liten god gutt som ville bli med på selfie <3

  De små barna skal underholde for oss og de store jentene har laget en dans de skal vise fra. Det er faktisk den siste dansen i SLUMDOG filmen. de var mega flinke. skal forhøre meg om jeg kan legge den ut.

Disse fine jentene og damene er bragt inn for å sløye fsk, de kalles noe så gammeldags som "slaver". Er de ikke fine?<3

disse jentene ble litt mine små søstre, og det skjærer i hjertet mitt, når de siser at jeg er heldig som har blitt adoptert. Mange av jentene har bodd på barnehjem hele sitt liv og nå er de for store for adopsjon. Hjemmet er heldivis trygt for dem og de får mulighet til skole og en utdanning her. ALTERNATIVENE FOR DEM HADDE VÆRT NOE HELT ANNET.

Jeg har fått en "bindi" og denne jenta fikk endelig lov å ta bilde sammen med meg. "Kan vi ta en selfie nå" kom hun og lo og smilte. for de som har meg på snap, så kan dere vel tro vi tok noen :)

Sorry Nish, jeg har ikke spurt deg, men dette er det eneste bildet av meg og deg og disse to damene som har for meg gjort en drøm til virkelighet <3 Jeg og Nish er evig takknemelige for denne turen og har egentlig ikke andre ord som finnes enn tusen hjertelig takk for at dere har gitt oss dette, ett minne for livet, mamma og Torill <3

Nyt bildene, kanskje kommer det flere.

Berit Devika

 

En liten takk til mitt reisefølge

I gårkveld hadde vi den siste ordentlige kvelden vår sammen her i India. Tiden går fort i godt selskap sies det og sannelig er det sant. Jeg kunne ikke hatt ett bedre reisefølge og de som ikke kunne de er med neste gang, for JA, hit skal vi igjen. 

Fantastisk mat, indisk mat i India kan ikke sammenlignes med indisk mat i Norge, ferdig snakka😂 Hotellet vårt er fantastisk, blide snille og service innstilte mennesker. De smiler, åpner dører og behandler oss som kongelige. Guidene på de turene vi har hatt er kunnskapsrike, det snakker engelsk og er utrolig tålmodige med oss trææææge trøndere... for vi er trææææge når vi skal gå i gruppe. De indiskes går i litt raskere tempo, enn oss. De er gode på å skjule deres frustrasjon over det😀 de er så vennlige og imøtekommende.  Til og med de på gata er høflige og snille og nesten så vi er litt på hei med de nå. Jeg kommer til å savne India. 

Torill, damen som tryller, ordner, bestiller, booker, ringer, organiserer ❤ ingen over, men på siden har hun mamma. Torill er og blir en del av vår familie❤ Hun er godheten selv med ett så stort hjerte for det hun driver med og for de hun er sammen med. Hun er kjent i India og India kjenner henne. Hun sier hun føler seg hjemme her og det vises. Vi er 15 stk og hun ser hver og en av oss hele tiden. Hun passer på alles behov og legger til rette for at alle skal ha en fantastisk dag. For det har vi hatt disse dagene. Ikke fine dager, men fantastiske❤ Uten denne Engelen så hadde jeg ikke fått det jeg har nå gjemt inne i hjertet mitt❤ jeg har blitt veldig veldig glad i deg Torill❤

Og så var det hun der mamman min. Hun er min klippe her i livet. Man blir aldri for gammel til å ha en mamma. Etter å ha sett og opplevd mitt fødeland så har jeg aldri vært gladere og følt meg mer ønsket og velsignet som nå. Vi skulle si noen fine ord i dag og jeg glemte å takke deg. Mamma, uten deg hadde ikke jeg vært i dag faktisk❤ Det er ingen klisjé, Det er ren fakta ❤ Og uten deg hadde jeg ikke fått opplevd denne reisen på denne måten i livet mitt. Du har skapt ett minne for livet, sammen med deg og de jeg er så glade i. Da du ble med meg på barnehjemmet første gang, var jeg så stolt over å si at du er mamman min. For det er det du er. De andre barna så rart på meg da jeg sa mamma til deg og da jeg fortalte dem hvem du var og at jeg var adoptert selv og kom til Deg, så så de beundrende på Det, og sa jeg var heldig. Alle synger du er så vakker Mamma, med de blå øynene og det lyse håret. Jeg er så uendelig glad i deg mamma og vet virkelig ikke hvordan jeg skal vise min takknemmlighet for alt du gjør og gir til meg❤ 

Guttene mine, en av grunnene til at de er med er fordi dette er deres historie også. Jeg vil at de skal være stolte over å være halvt indisk og en del av dette kaoset av ett land vi kommer fra. De skal bære sin indiske arv med hevet hode og stolthet i hjertet. De skal være glade for at de er der de er i dag og ikke bor her i India. De skal samtidig huske hvordan det var, hva de Så, luktet og hørte. Jeg er så stolte av dere Hans-Andreas og Lars-Marius ❤ så tålmodige og flinke hele veien. 

Helge, min kjæreste snilleste Helge. Ingen er som deg. Du er tålmodig og god, stille og rolig. Av og til stressa, men behagelig ❤ Du er min støtte og du burde ha premi for å holde ut med en sånn gærning som meg.  Det er mye indisk blod både i meg og gutta. Elske dæ❤

Nisha, lillesøstra mi du❤ takk for at du er med meg på denne reisen og for at jeg fikk være med på din dagstur til din fødeby. Det var en opplevelse.  Selv om vi vil forskjellige ting med dette livet vi ikke husker og som er så fremmed, så er jeg glad for støtten vi har for hverandre og som Marita sier, jeg tror dette vil bringe oss nærmere på en annen måte. 

Thormod, Martine, Ingrid, Erik, onkel Eirik, Petter, Trine, Heidi og Marita❤ Denne turen har vært vår❤😀 vi har skapt minner sammen som bare vi kan dele. En gruppe med alder fra 6-60+ som Heidi Sa, vi har flira og grått sammen. Snakket om opplevelsene vi sammen har fått og det er gøy å se hvor forskjellige vi egentlig er, men samtidig like på ting. Jeg kunne ikke fått ett bedre reisefølge. Jeg er så evig takknemelig for at dere ville være med å dele dette med meg❤ Vi har blitt noen råskinn på å prute, og vi har handla og lagt igjen spor etter oss. Vi har kjent hjertene våre revne litt når vi har sett det harde livet her i India. Og latt oss rive litt med for å kunne hjelpe. Vi har delt og gitt, spist og drukket, opplevd og erfart. Som sagt, tia flyr i godt selskap og jeg kunne ikke fått ett bedre selskap enn dere❤ 

Nå sitter vi å venter på hjemreisen fra India, men min reise har så vidt begynt. Jeg elsker INDIA. Ved første øyekast så kan man ikke si at Mumbai er en vakker by, det er løgn. Det er fattigdom og søppel så langt så langt øye kan se innimellom all rikdommen. Men de får det til å fungere. Man ser små barn som må klare seg selv. Man ser slaver, uteliggere og de som står bak dem.. JA, vi vet hvordan det fungerer om man ser Slumdog milionaire.  Mumbai er slum, dog og milionaire... men under alt dette så er det den finaste byen jeg har vært i. Alle smiler! De smiler hele tiden. De er høflige. Selv uteliggere og selgere. JA, de maser, men de er høflige. De er nysgjerrige, de er imøtekommende. Jeg kommer garantert til å komme tilbake hit en gang. Når vet jeg ikke, men ikke for mange år skal gå heller. 

Jeg var på søken etter svar ang landet og byen, barnehjemmet og ett navn.. Jeg har fått svar på mye.. men jeg holder den delen for meg selv litt til... Det er både ondt og sårt, men samtidig en lettelse og jeg er mer enn fornøyd med alle svarene jeg har fram til nå... 

Jeg har en mamma og hun heter Mariann❤ jeg har en pappa som heter Hans, som dessvrre er død. Men jeg var så heldig å få ett liv hos disse to og jeg har aldri følt meg mer elsker og ønsket etter denne turen. Jeg tror på skjebnen, noe bestemte at jeg skulle få en sjanse her i livet og Kamal gav meg den sjansen ved å gi meg en verden av muligheter og trygghet hos dere ❤

Takk for turen alle sammen. Jeg sier ikke at dette er siste innlegg, for jeg skylder dere hele historien, men jeg vil fordøye den litt selv. 

Berit Devika. 

Bilder kommer når jeg kommer hjem om noen timer. 

 

Shantaram.

Opplevelsene bugner i India. Inntrykkene presser seg på og vi suger til oss alt vi opplever. Vi har vært på sightseeing, barnehjem, slummen, båttur. 

For 2 dager siden var vi i Shantaram slummen. Den heter kanskje ikke Det, men det er der det store vaskeriet er. Jeg skal ALDRI klage på vaskemaskinen min om den ryker igjen. Vi drar jo bare å kjøper en ny. Jeg husker da jeg jobna som frisør og vaskemaskinen gikk i stykker og vi vaska håndduker forhånd... (Det var jo selvsagt ikke lov!!!!) Vi fikk så vondt i håndledd og dro på oss sene betennelse osv. Dette vaskeriet er utendørs, mennene vasker og samler, henger opp klær og styrer på for hoteller og sykehus. Dere aner ikke. Det må oppleves! Det bør 10 000 mennesker i denne slummen. 10 000.... !!!! Og det er lite for i den største ved flyplassen bor det 7 millioner!!! Det er der Slumdog milionaire er fra. Vi fikk en omvisning av broren til han Shantaram boken handler om. Den skal leses. Vi gikk gjenkom trange stier en en labirynt av blikkskur. Det krydde av mennesker, små og store. De smilte. Alle sammen smilte, de hilste og de var vennlige. Her kommer vi å tramper bokstavelig alt gjennom husene deres som de uvitende nordmenn  og turister vi er og de smiler. Vi er høflige, vi sier alltid hei først og vi spør om vi kan ta bilder. Det vil de. De liker det. Mennene liker spesielt å ta selfies med de norske mennene i vår gruppe. Lurer på hva de tenker om oss. I barnehagen og på skolen snakker og lærer om søppelhavet. Jeg har bilder!!!! Det er ikke bare søppel, det er bæsj!!! Vi kommer til noe som var en strand. Det kryr av søppel og der stinker dårlig mage lang vei! Lukta forsvinner merkelig nok raskt... ille å si at man blir vant med den. Vi får se en sykeklinikk midt inne i slummen... hjelpe meg... Jeg vet ikke hva jeg skal si... Vi blir buden oppe på ett tak, der vi får servert drikke. Når man står ser oppe å ser utover havet av blikkskur og en høy blokk ved side  av å vet at der er det Rikdom, så ser man hvor tett alle disse statusene bori en stor sammensurium av kaos og galskap, Mr  får det til å fungere. 

Vi blir også med til en Reddzone street... der er det en bordell gate.. Vi sitter i bussen. Hele tiden. For en plass. Det er huler eller bur der jentene står inne i. Det har det vært hele tiden. Det var ett trist syn😢

Vi får også se Tyvenes marked. Alt du kjøper der er stjælt!! Det så ikke ut der! Søppel, shit og dritt og altfor mange mennesker... Det sides at de barna som blir født der kommer seg ikke ut. Døtrene blir prostituerte som mødrene og guttene blir kriminelle som fedrene. 

Vi var også på havnene på morgenen. Det fikk vi være med å se når de tok inn fisken på morgenen. Spennende og interessant. Disse karene jobber døgnet rundt. De klager ikke ett sekund. Hver time er en slant mer i lomma kanskje. De syntes det var litt kult med oss blekinger. For JA, jeg er sinnsykt blek her nede. Lengre oppe i gaten sitter mange flotte unge og eldre damer på bakken på fortauene. De er slaver. Slaver som bringes inn for å sløye fisk. De vinker til oss i busse  og smiler. Alle smiler hele tiden❤ det får meg til å smile og vinke også, selv om hjertet mitt revner av synet.

Jeg er så imponert over disse folkene vi ser her i India. Og alt de gjør. Man vil så gjerne hjelpe dem❤

God natt 😘

Mumbai, en bagasje i seg selv

Jeg er nå på min dag 4 i Mumbai og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å fortsette mot en slutt??😀 jeg vil bruke dette innlegget til å få meg selv og de som leser til å reflektere litt over hvor heldige og velsignet vi er her i livet. Jeg vil gjøre det gjennom opplevelser jeg får her...

Vi har alle vært vondt en plass, hatt det vanskelig, opplevd ting i livet som der og da virker som om man ikke kommer seg videre, slitt med noe, sett det store svarte hullet og ikke lyset i tunellen osv osv. Men likevel har vi klart oss og gått videre...gleder, sorger, forbannelse, fortvilelse, latter, krangel, mønster her og der, dere skjønner hva jeg mener. 

Filme  Slumdog milionaire og Lion er to filmer  jeg liker veldig godt. Ikke bare pga handlingen nødvendigvis, men fordi jeg så for meg India..  i begge filmene får vi oppleve fattigdom og nød gjennom barns øyne. Det er ondt, grusomt og værst av alt, realiteten her i India. Det er så mye fattigdom her at hjertet mitt revner... 

Vi ser barn som bærer enda mindre barn og tigger om penger og mat. "Ja, kjære barnet mitt, jeg vil gi deg all rikdom, omsorg og trygghet her i verden" tenker Jeg, men vi kan ikke dem noe... Det de får går ikke til dem... de får en brøkdel.. 

I går hadde vi spist buffe, drukket vin og brus og kosa oss noen timer på restarant. Glade og fornøyde og mette går vi til markedet for vi skal bare se innom noen butikker før vi skal til hotellet. Plutselig kommet en jente på 10-12 år opp ved meg med en jente på ca 2 år på hoften. De sier noe og viser at de vil ha mat. Det knyter seg i magen min! Jeg sier noen gode ord og går litt raskere. Plutselig kjenner jeg 2åringens hånd kliper tak i jakken min❤ jeg må forsiktig løsne hånden til barnet og fortsette å gå. Hjerter mitt revner og jeg jobber hardt med å ikke se meg tilbake. 

I dag var vi på marked igjen for å kjøpe oss indiske klær😀 veldig fine klær, syns faktisk Norge skal tørre å begynne å bruke litt sånt i festlige anledninger 😀 På vei hjem går vi forbi en bestemor som driver å vasker en liten gutt med langt hår i hestehale. Vi tror det er ei jente❤ barnet har ikke underbukse på seg. Bare en t-skjorte. Og det gråter og gråter. Jeg og Martine, ene "tanten" min blir helt fra oss og vi mister de andre i en vill leting etter å kjøpe en kjole på markedet. Vi finner ingen for det er det bare voksne klær rundt oss, men vi klarer ikke å gå. Vi ender opp på huk ved det lille barnet og bestemoren. Det viser seg at gutte har slått seg og fått vondt på fingrene. Vi stryker det og blåser på fingrene. Barnet gråter fortsatt hysterisk og bestemoren smiler, vakser og trøster det. Uten at vi først legger merke til det, bak i kulissene er det tre mennesker som stiller seg i nærheten. En mann står bak bestemor som sitter på huk og han smiler til oss. Besemoren oppfatter han bak seg og begynner å snu barnet mot oss. Den lille kommer møt oss og viser håndflaten. Jeg blåser og løfter det litt mens jeg sitter på huk og gir det en klem. Barnet snur seg mot bestemor igjen og vil ha trøst, men bestemor bare smiler og sier de samme tingene og viser barnet hvordan han skal holde fram hånden for tigging... Jeg og Martine kveles av det som skjer.  Og reiser oss❤ styrer barnet på hodet. Sender sleng kyss. Vi skulle så gjerne gitt det noen penger hadde vi vist at det gikk til gutten. Når vi reiser oss så ser vi de voksne rundt som observerer og liksom er klare for å ta imot dagens inntekt. Jeg må bo her i evigheten om jeg skal ha noe som helst sjans for å forstå og godta det som skjer, for sånt vil jeg aldri godta😢❤

I dag var vi på barnehjemmet mitt igjen. Hele reisefølget var med. Jeg var STOLT!!! Vi fikk se til de minste en liten tur. Heldigvis viser det seg at køen er lang for å få adoptere disse små, så vi vet de mest trolig får en framtid det er verd å tenke på. Vi ble henvist nede til 2 + barna. Det var satt opp stoler forran barna som satt som tente lys. De underholdt for oss❤ de store jentene som bor der hadde laget en dans sammen med de. Det var Bollywood dansing på høyt nivå💖 med tårer i øynene og smil om munnen satt vi å så på dem. De sang også. Når de var ferdige fant vi ut at vi måtte gjøre noe for dem også. Vi sang og gjorde bevegelsene til "Lille Petter edderkopp" og "hode skuldre kne og tå". Barna gjorde bevegelsene med oss så godt de kunne. Så ble vi vist inne på ett stort rom der vi møttr presidenten og fikk en power point presentasjon av Barnehjemmet, mat og drikke. De store jentene som bor der viste oss ting de har laget som vi kjøpte av dem. Så stolte lag fine jenter.. Det ble mange klemmer og gode ord og tårer da vi dro.. hver og en av oss gikk ut med ett større hjerte enn vi noen gå gang har hatt. 

Det gode med barnehjemmet er at det ser fint og rent ut der. Jentene smiler hele tiden. De går skole, de har hverandre. De er der for de små og de hjelper til med de små og de minste. De vet og har en fortid og hvordan ting kunne ha vært, derfor er de så takknemelig for det livet de har der de er❤ for dem er adopsjons sjansen over. Men de overlever ved hjelp av institusjoner som dette barnehjemmet❤

Jeg var igjen heldig, som først kom dit og så til mitt lille land, Norge❤ tiggerne vi ser i Trondheim er time i forhold til disse menneskene vi ser på gaten her.  Barna i skoler og barnehager i Norge har det som plommen i egget i forholdt til mine nye sjarmtroll her i India😀 

Bra vi har en ekstra koffert..jeg tenker jeg velger med meg e i blinde og tar de med ❤😗

 

JEG ELSKER INDIA OG STOR KOSER MEG😀😀

 

bilder i morgrn 

Berit Devika❤

 

Kamal og Mariann

 

 

 

Hvor skal jeg begynne... jeg aner Ikke, si here it goes... 

3 ganger før i livet har jeg kjent på den følelsen at man ikke skal ta livet for gitt.  Det var da jeg fikk begge guttene som var så syke og svake ved fødsel og noe var uklart om det skulle gå bra med dem. Spesielt han største og så var det da vi kræsja i bil. Vi har heldige alle mann💖

I dag fikk jeg ett realt slag i tryne av å se hvilke kontraster som finnes på denne lille kloden kaldt Jorden. I dag var møtet mitt ved barnehjemmet jeg kommer fra.. 

Det tok ca en time å kjøre dit. Trafikken gjennom Mumbai er hektisk og ett eneste tutekor i alle retninger. Det finnes ikke bildefiler... tror jeg... I såfall er det ingen som følger de. Vi kjører gjennom by hele tiden. Passerer blokker som ser falleferdige ut. Klær henger på tørk på hver en veranda og selv om vinduene er lukket så kan du bare innbille deg lukten og det er nok litt som du tenker... skittent. Som jeg har sagt tidligere..  ved første øyekast så er ikke Mumbai Noen fin by. Det er slum og fattigdom, men innimellom så ser du rikdom. Menneskene er hjertelige og smilende hele tiden. 

Når vi går ut av taxien skjelver jeg... Vi går inn og vi må faltisk skrive oss inn. Vi blir møtt av en dame som Torill kjenner og hun viser seg å ha jobbet der siden jeg bodde der. Tror ikke hun husker meg, men hun sa Devika og smilte💖

Senere kommer presidenten inn. En 80 år eldre og oppegående dame. Vi blir med til kontoret der vi får thai, som betyr te. Så om du bestiller en chai te i Norge så sier du faktisk "tete". Og vi fikk kjeks😀 mange vakre unge jenter kommer ut og inn og serverer oss. Det viser seg at de bør der. De har bodd her hele sitt liv. De har blitt flyttet fra andre barnehjem og kommer dit og får gå skole og mulighet til en utdanning.  De ser ut som de et toppen 10-11 år.. Det viser seg at de er 20-22 år!!! Noe jeg nekta å tro.. jeg må jo ha sett ut som en 50 åring for dem...

Kamal var bare 18 år da hun fødte ei jente på ett sykehus som het Perl Hospital. 3 dager etter fødsel bestemmer hun seg for å gi fra seg denne jenta som hun ikke ser muligheten i å kunne ta ansvar for. Hun og to sykepleiere reiser til dette barnehjemmet der Kamal gir fra seg jenta. Hun skriver bare fornavnet sitt... ikke sikkert det er ekte engang.... jenta har fått navnet Devika. Hun er 3 dager... og blir gitt over hos ett barnehjem for å få en sjanse her i livet... hva var alternativene... jo, bli lagt i en rennesten, container, dumper en eller annen plass... Hun ville ikke det. 

I dag fikk jeg vite at min biologiske mamma heter Kamal... hvis det er hennes ekte... Kamal.. Det betyr Lotus blomst💖

Jeg ser på mamma og kjenner det svir i øynene mine, men jeg klarer å holde tilbake litt... Det var sterkt... Hun har ett navn... Hun er Noen!! 

Jeg er helt tom, samtidig sååå full av informasjon, følelser, inntrykk og opplevelser💖 

Vi får omvisning oppe på huset i de forskjellige etg. Småbarn, toddlere, og de store jentene. 

Vi går inn i ett rom og der står det flere senger, store og åpne, med små babyer oppi... så små.. De har nettopp lært å rulle rundt.. og løfte hodet... ei jente står av  seg selv..hun har grått, men stopper da vi kommer inn. Ei anna lita ei ligger på tverra i senga med en bitteliten brun fot som stikker ut mellom.sprinklene. De ser på oss og de andre fred og ingen farer. Jeg faller pladask for alle 7💖 jeg tar de med meg hjem.. om jeg bare kunne💖. Jeg løfter opp en gutt med de største brune øynene. Han smiler med ett tannløst smil💖 jeg  kiler han under fotene og han ler og lager den søtese baby latter.. jeg nusser litt på han i halsen og han vrir seg i latter og ler og sparker med bena.. jeg er så betatt at det gjør helt vondt og tårene mine renner ustoppelig, men med ett smil. Jeg legger han ned igjen på ryggen, men han ruller seg over. Ei lita jente ser sånn på meg med skjelvende øyne.. nesten litt blåskjær i øynene.. Hun klamrer seg litt til meg. Hun smiler masse. Men når jeg legger hun ned igjen så gråter hun... og selvsagt tar jeg henne opp, vugger og synger og legger henne ned. Hun gråter og jeg tar henne opp.. jajajajaja, jeg vet vi ikke skal Det, men mamma hjertet, som så mange kaller Det, kliper meg og slår og blør!  

Jeg går inn i ett rom ved siden av.. der ligger det 5-6 multihandika barn.. De ligger i slags båser på gulvet... hvilket tenkte jeg... Det gjorde vondt, Men de som jobber der gjør en fantastisk jobb💖

På det tredje rommet ligger nyfødte babyer, inntullet i tepper og sover. Jeg vet ikke hva jeg skal si... 

Vi får møte barna som kan å gå. De har nettopp spist mat sammen av en stor kasserolle som sto på gulvet. Så er det TV tid. De ser reklamer og film. Men de ble mer opptatte av meg. De ville ta High five, prøve solbrillene, se i veska mi og kjenne på huden og håret mitt... mamma måtte nesten dra meg ut. 

Vi traff flere store jenter på 15 og 16 år. De så ut som de var i den alderen også, og altså større enn de på 20-22.. De viste oss stolt klasserommene sine og det de lager selv av tekstiler. De var så fine og søte og vi klemmer og ler sammen alle sammen. Mamma falt spesielt for ei jente på 16 år. Og om hun får det som hun tenker så har hun en lysende framtid. Hun er sterk og full av meninger. 

På onsdag skal vi tilbake💖

På vei hjem så havner vi e trafikk kork. Det går sakte. Vi sitter i bilen og venter til at det skal løsne og plutselig på hver vår side i baksetet på bilen der jeg og mamma sitter kommer det 2 jenter på sikkert 7-8 pr med hver sin lille baby på hånden og banker på og spør om mat og penger. Jeg reagerer med å bli redd... vet ikke hva de kan finne på... eller jeg aner ikke det da.. De sto der i 2 min før de drar.. 

Vi spiser med de andre  når vi kommer hjem.. byen er full av fattigdom på hver ett gatehjørne, bortover fortauene og ellers. Men det er likevel en av de flotteste byene jeg har vært i. Jeg vil kanskje lalle India for byen som alle vi andre har mest å lære av på alle de viktigst måtene.. nestekjærlighet, tro, håp og kjærlighet💖 

Og med dette avslutter jeg dette innlegget💖 

 

Godnatt😘 Berit Devika

 

Ps.  Avslutta kvelden med ei svær rotte pipende over veien... ìiiiiik🙈

 

Noen bilder

INDIA

Reisen begynte klokken 3.25 i norsk tid natt til lørdag. Jeg hadde som skrevet rett før jeg dro, tenkt å sove litt, det ble hele 5 minutter. Det var en lang dag, men så verd hvert ett sekund. Jeg sovna på flyet til Amsterdam. Snorka hele turen er jeg sikker på. De andre sier at det var ikke så mye.. Men jeg kjenner meg selv😀 de er snille da🤣 Vi fikk god tid i Amsterdam og spiste litt mat og kosa oss hele gjengen. Da vi kom bort til gaten vår var det nesten bare indere der. Mitt reisefølge har aldri sett mer bleike ut. Ikke før det. Jeg og Søstra mi er også ganske bleike. Flyturen var lang, men det gikk veldig greit med masse filmer og spill og musikk i skjermen forran oss. Mat og drikke så mye vi ville og vi sovna hver gang vi lukka øynene mer enn 2 minutt. Men man blir litt tøgd og spøtta ut, som vi sier i Trondheim. Det var mange indere på flyet, skulle tro jeg følte meg litt sånn i en minoritetsgruppe, men når jeg så meg i speilet på do, så følte jeg meg meget trøndersk 😂

Vel framme i Mumbai blir vi møtt av ett folkehav når vi går ut. Vi lot som de tok i mot oss og fikk følelsen av å være litt kjendiser, bortsett fra at ingen ropte på oss da. De var nok der å tok i mot sine familier. Bussturen inn til hotellet gikk i en annen fart enn hva vi er vant til. Inntrykkene når vi kjører gjennom byen er mange og nesten litt onde... så mange nedslitte hus, om du kan kalle det det.. SLUMMEN! Lars-Marius på 6 år begynte å gråte i bussen. Sliten og trøtt. "Æ vil ikke vær her, æ vil hjem " sa han. Vi begynte å snakke om hvorfor vi er her og da fikk han ett nytt fokus. Om mamman min var lei seg da hun sa hade til meg. Og der fikk tanke kverna en jobb 💖 

Når vi nærmer oss hotellet kjører bussen veldig sakte. Han snegler seg forbi noen hauger. Det viser seg å være uteliggere... De sover på gaten, midt i gata, på fortau og  i hauger. 100m lenger unna stiger den fine familien ut av en stor buss med hver sine kofferter og inn på en meget fint hotell der vi blir møtt av en mann i pene rene klær som.åpner døren for oss. Koffertene bæres inn for oss og opp på herlige fine rom med store senger, deilige teppedyner, flislagt bad og TV, minibar og utsikt. Ser man ned, ser man de som ligger ute. Lars- Marius synes dette er veldig urettferdig. 

Vi våkner etter ca 5 timers søvn og sposer en god frokost, indisk 😀 etter å møtt Torill, vår reise leder, ved bassenget går vi en tur i byen. Jeg kan ikke beskrive kontrastene... her kommer vi nordmenn, men vår trygge og fine bakgrunn og tar bilder og observerer. Vi har sett løshunder og fattigdom før, men ikke på denne måten. De sover på gatene, så vidt klær ikke henger på dem, barfota, tannløse og de tigger. Torill har lært oss hvordan vi respektfullt skal si nei, men det er vanskelig og ekstra vanskelig når det er barn... Det kniper i hjertet. Likevel er det ett folkeslag som møtes oss med smil og latter og positivitet. Var jeg ikke stolt av bakgrunnen min før, så er jeg det enda mer nå. Tanken går en del for hver eldre dame jeg ser... kan det være...?? Nei... , Men vi ligna litt da..  næsj..  hmmm... Hans-Andreas på 8.5 år reagerte veldig på en dame som ville selge meg noen smykker. Han ble redd henne, men syntes veldig synd på henne. Hadde jeg vært til, så skulle de alle sammen fått💖😀 

Dette var mitt første døgn her borte, i morgen skal vi på barnehjemmet... Det gjør mest spent og ekstremt nervøs💖 legger ved bilder i neste innlegg. 

Berit Devika

Nå skjer det

God natt alle sammen :) Nå er det bare få timer igjen til vi 15 stk skal ut på ett eventyr. Det er ikke bare mitt eventyr, selv om grunnen til at vi drar er litt for meg, men det er ett eventyr vi skal på sammen :) Jeg har vært helt rolig, ikke sånn stressa og hyper gira som jeg trodde jeg skulle være. Jeg er gira ja, men rolig. Tror det vil synke inn når vi først er på vei ut til Værnes. Jeg ser faktisk fram til en lang og lat flytur, med mat og drikke og tv, snakke med de andre og bare kose oss der. Jeg aner jo ikke hva som venter oss når vi lander. Lukter, lyder, mennesker, farger, vær, klima, ALT!

Hadde jeg vært stinn av penger skulle jeg tatt  med meg alle jeg kjenner, hvertfall alle de som står meg veldig nære i livet. Min bror Jacob, min tante Turid, alle søskenbarn, tantebarn, svigerinner og svogere, svigerforeldre og min fine mormor. For ikke å glemme mine fantastiske hverdagshelter, de jeg jobber med i barnehagen. For en gjeng og igjen er jeg super heldig som får være sammen med alle de hver dag. De har vist interesse, støtte og engasjement rundt denne turen for meg og sendt meg mange gode hilsninger og fått mange gode klemmer denne uka. Jeg er så stolt over å være en del av den gjengen der <3

Klokka er 01.08 og vi blir hentet 03.30 eller noe sånt. Jeg får bare ikke sove altså. Alt er pakka, (tror jeg), håret er retta, klær er vaska og brettta og pakka, unger sover, hund og kampfisk satt bort til barnevakt, alt av digetale verktøy er lada opp, kjøleskap og søppel tømt og vi er egentlig klare. Men jeg har lidd av lakennskrekk noen dager og i dag er værst. Døgne? huff, nei, jeg må få noen timer på øyet.

Takk for at du leser, det setter jeg stor pris på og jeg blir enda mer glad om dere deler:) Jeg lover å oppdatere så godt jeg kan, så lenge jeg har internett.

God natt, sees i Mumbai :)

Berit Devika

Mamma som blogger :) En hilsen fra henne til meg <3

Vi er i starten av 2018. Jule- og nyttårsfeiringen er bak oss. Familien har hatt

fine juledager sammen på Hitra. Det var Berit Devika og hennes samboer

Helge og guttan Hans Andreas og Lars Marius, Jacob og hans gutter Isac og

Ulric. Aktive gutter mellom 6 og 8 ½ år. Det gikk bra det, med venting fra

julaftens morgen til pakkeåpningen så sent som kl 20 om kvelden. Da tok det

av! Det er visst slik det bruker å være har jeg hørt! Vi to godt voksne hadde

bestemt oss for å late som om alt var i skjønneste orden og at støynivået ikke

hadde noe å si. Vi er så heldige at vi har 2 hus, så ingen problem. Thormod og

jeg er gode på å trekke oss tilbake dersom støynivået blir for plagsomt.

Ett innlegg til ?Indias datter? sin blogg! Ja, hvorfor ikke! Jeg er på ingen måte

aktiv på sosiale medier, men min stemme er ønsket i Berit Devika,s blogg. Det

går sikkert bra, ?Indias datter? er jo min datter.

 

Det var en gang to kvinner. De kjente aldri hverandre. En husker du ikke.

Den andre kaller du Mamma.

 

Devika kom til oss, Hans Albert og meg, i august 1982, 12 uker gammel, 2,7 kg

og 55 lang. Hun landet på Værness en lørdag ettermiddag. Vi var på hytta når

vi fikk beskjed om at hun kom allikevel? Egentlig en ang og morsom historie,

men det får bli en annen gang. Jeg husker jeg nølte med å gå frem til baggen

for å se på deg. Pappa Hans tok ansvar og tok imot deg. ?Kom å se, hun er

så fin,? sa han. Jeg var livredd for at du skulle være veldig mørk??? Neida, du

var bleik da, hadde bl.a gulsott. Syk og svak som du var, kjørte vi rett til

sykehuset hvor vi ble en ukes tid. Jeg hadde overhodet ikke tanker for hvor

alvorlig situasjonen var. Jeg tenkte; Nå er du i gode hender på alle måter,

riktig medisinsk behandling, trygghet og god omsorg. Det tok ca 10 dager før

du la på deg 10 gram!

 

Fra to ulike liv skulle ditt liv formes. Det ene ble din ledestjerne. Det andre ble

din sol.

 

På den tiden, vi snakker om for mer enn 35 år siden, var barna ofte svake når

de kom til Norge. Mange døde i India etter at de var frigitt for adopsjon.

Adopsjonskonsulenten sa til meg at de som overlever, jentene, er sterke. Det

stemte det. Siden har du Berit Devika, bortsett fra vannkopper da og noe

annet småtterier, ikke vært syk. Du har vært og er sterk jente både fysisk og

psykisk.

Du var akkurat som alle andre barn, verdens vakreste og søteste, syntes

pappa og jeg. Masse svart hår. Stolte var vi, må du tro! Du måtte til frisøren å

klippe håret før dåpen. De norskfødte babyene hadde jo ikke hår, bare noen

tuster. Devika het du da du kom. Devika betyr Gudinne. Du ble døpt Berit

Devika etter din farmor Berit som døde året før du kom til oss. Du ble tatt imot

og elsket fra første dag av hele storfamilien og venner. Jeg kledde deg i rosa

og pyntet deg i kjoler. Du begynte i barnepark 2 år gammel, siden barnehage

og skolegang.  Du lekte med dukker og venninnder. Lekte i gata

og i fjæra på Hitra. Prøvde deg og deltok på det meste av aktiviteter, turn,

ridning, svømming, håndball, slalomkurs osv. Jeg husker ikke alt. Tenårene

ble noe hektisk, til tross for at du var innom Salem, og en kort periode var du

ganske så frelst. I dag har Thormod fortalt meg at alle som er døpte er frelst,

så den saken er klar.

 

Den første kvinnen gav deg liv. Den andre lærte deg å leve i det. Den første ga

deg behov for kjærlighet. Og den andre var der for å gi kjærlighet.

 

Dessverre døde pappa Hans Albert av kreft da du var 16 år. Det var ei tung tid

for oss alle. Livet gikk videre med bestevenninne Karin, kjæresterier og

etterhvert mamma,s nye kjæreste Thormod. I dag har du din kjæreste Helge,

som står på for deg og familien, samt to flotte gutter Hans Andreas 8 ½ år og

Lars Marius 6 år denne uka. Hans Andreas kritiske fødsel er et kapitell for seg

selv. Om han skulle leve opp var en tid usikkert. Da dere ble spurt om dere

ønsket nøddåp, ble det en tur ned i kjelleren for oss alle. Det gikk bra til slutt,

og som Kjell Svarstad skrev i boka si om Hans Andreas,s kritiske situasjon;

Sluttkapitelet skulle egentlig hete ? Møte med Nidarosdomen ,? men det ble

? Topplanterna og ?Når leger og engler samarbeider.? Et sterkt og rørende

kapitel.

 

Da du var 4 ½ år fikk du en søster som var nesten 1 år gammel. Også hun er

adoptert fra India. Hun het Nisha, som betyr ? Natt.? Passbildet av henne som

vi hadde fått tilsendt var ikke det vakreste jeg hadde sett. Hun hadde en blå

kjole på seg da hun kom. Etter hennes 2 årsdag har hun nesten ikke brukt

kjole. Kun til de store anledninger i livet. Du ble raskt en stolt storesøster helt

til du oppdaget at Marit Nisha ikke hadde interesse av å leke med dukker. Der i

gården var det biler, mest guttevenner og fotball. Mammaen til Marit Nisha

synes i dag (og også den gangen for 32 år siden) at også hun er en av de

vakreste og flotteste barn i verden, selv om hun ikke likte å bli kledd i rosa.

Selvsagt blir også Marit Nisha med på tilbakereisen sammen med sin kjæreste

Petter.

 

En gav deg fra seg - Det eneste hun kunne gjøre. Den andre ba for å få et

barn. Og Gud førte henne rett til deg.

 

Det du Berit Devika har bedt meg om, er å skrive noen ord på bloggen din om

hvordan det er å være adoptivmor???

Det er enkelt og skal gå ganske så raskt! Selv om mine ?svangerskap? har

vært lange prosesser, langt mer enn 9 måneder, og jeg kun har erfart denne

måten å få barn på, blir dette en påstand. Jeg kan ikke med min beste vilje se

at det er noen forskjell. Når du blir mamma eller foreldre, så er du med en

gang av alt det det innebærer av gleder og bekymringer for barnet ditt livet ut.

Det er ingen forskjell. That,s it! Det var en liten gutt i barnehagen din som en

gang sa: ? Du er ikke ordentlige mora til Berit Devika du?? Mitt svar ble: ? Det

er jeg som er den ordentlige mora til Berit Devika!? Hvem ellers var din

mamma enn meg? Det hører med til historien at jeg skjønte selvsagt hva

gutten egentlig mente.

Om 3 dager reiser du og vi, søster Marit Nisha, ialt 15 personer tilbake til India,

Bombay og Nagpur. Vi har tenkt på denne turen i mange år nå. Endelig er vi

der, det er stort og spennende. Nær familie og gode venner reiser med oss,

vår tilbakereise , til det landet du ble født for snart 36 år siden. Du søker røtter,

opprinnelig mor. Dette er ikke enkelt i India. Mødrene er ofte lovet livslang

anonymitet. Vi har forhåpentligvis startet en prosess, for det er mest

sannsynlig lite informasjon å få på denne turen. En av de største gledene i

mitt liv ville være at du og jeg en dag fikk møte kvinnen som gav deg ditt liv og

få takke henne for at hun gav meg det vakreste hun hadde, deg Berit Devika og

selvsagt også Marit Nisha.

 

Og når du spør meg gjennom dine tårer. De eldgamle spørsmål gjennom alle

tider. Herkomst eller omgivelser - Av hva er du formet? Ingen av delene mitt

elskede barn - ingen. Men av to ulike slag Kjærlighet.

 

Du var ei uvanlig lita jenta Berit Devika når du kom til oss for snart 36 år siden.

I dag er du ei vanlig norsk, trøndersk dame, kjæreste, mor, datter, søster og

venninne som de aller fleste andre 36 åringer. Du holder på med utdanning

som barnehagelærer, står på i hverdagen, er godt likt, er hissig og stressa

innimellom. Kjefter på mann og barn, er sosial, får raskt venner. Du er lett å

bli glad i og vil det beste for alle. Pappa hadde vært veldig stolt av deg i dag.

Avslutningsvis har jeg en ting å si; ?Det er jeg som har vært heldig og jeg

opplever takknemlighet for at jeg fikk være mammaen til Berit Devika og Marit

Nisha.?

God tur til India og lykke til på den store reisen. Dette blir bra!

Jeg ønsker deg alt godt i ditt liv. Veldig glad i deg.

Beste hilsen mamma Mariann

Godt Nytt År:)

GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN :)

Nå er det bare 6 dager igjen og jeg skjønner sånn ca. annenhver dag hva som holder på å skje her. Det gikk opp for meg som ett pang her om dagen og det bare rant inn med følelser og rare tanker igjen. Dagen etterpå var alt borte. I dag har vi feiret nyttårsaften med søskenbarnet mitt og familien. Det er hun som skal være med oss. Jeg er så glad for at hun skal dele dette med meg, hun og resten. Men hun har som sagt før, en litt ekstra plass i hjertet mitt for denne turen. Dette har vært planen vår siden hun var 11 år, meg fortalt :)

Jeg vil også benytte dette innlegget til å takke alle sammen for masse støtte og positive ord og tanker på veien i dette kapittelet i livet mitt. Helt overveldet av at så mange faktisk bryr seg og leser og deler min entusiasme. Noen ganger virker det som andre er mer gira enn meg, for jeg er faktisk veldig rolig enda.

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg skulle legge ut bilder. Jeg vet ikke helt om de kom med, men jeg skal prøve å legge ut ett lite sammendrag fra julen min nå. Vi har det godt og trygt her i lille Norge. Håper denne turen kan sette ting litt i perspektiv, som vi ikke bare husker en liten tid etter at vi kommer hem igjen, men noe vi tar med oss og husker! For alltid. Vi er sånn vi mennesker, at vi tar til oss opplevelser som overrasker oss og tenker på det en stund, men så dabbes det av litt og man "glemmer".

Ha en fantastisk 1 januar i morgen og håper ikke så altfor mange våkner med rødvins hode og svimmelhet:) Hvor deilig er det ikke å begynne det nye året med en dag FRI!!! :)

God natt <3

Jula 2017



Hei alle sammen igjen og riktig god jul. Dagene har fløyet av gårde i godt selskap. Vi har feira jul på Hitra i år, og huset var fult av barn og voksne. Vi har kosa oss og spist altfor mye mat. Jeg skjønner hvorfor januar er den mest folksomme måneden på treningssenter altså, for jeg vet at jeg skal i mellomjula nå. Herregud, som vi har spist. I går orka jeg egentlig ikke mat, men mamma hadde sendt oss en mail før jul om at alle skulle lage 3 retter hver til 1. juledags koltbord. Vi hadde ikke trengt 3 retter hver.... Bordet var dekket opp i alt mulig av god mat og det så ikke ut somd et var spist av, da vi var ferdige. Jeg må innrømme at jeg spiste, bare for å spise, og fikk straffa mi på natta med skikkelig mageknipe. I dag frista ikke maten noe spesielt, så det ble faktisk noe så lite digg som en burger på McDonalds. DET er nød mat det!!!

Sangen over her, er en veldig fin sang synes jeg, ikke bare fordi hun som synger er fra Hitra og er ei super dame, med glimt i øyet og vanvittig bra humor når hun står på scenen, men det forteller oss så mye. Den handler om det tittelen på sangen sier. "Te den som itj gler sæ te jul", for det er ikke alle som gjør det. Dette med å gi og få og være der for hverandre osv. Jeg skal vise dere noen bilder fra vår julefeiring lengre her nede etterpå. Vi hadde ett plastikk juletre, med, som jeg krevde, RØDE kuler, og sølv glitter. 4 gutter i alder 5- 8 år hadde julegaver, så det bugner. Det er selvsagt litt mindre til oss voksne, men det går bra. Vi snakket om dette rundt bordet på julaften, at en jul, kanskje neste år, så får ikke barna våre noen julegaver, da skal de få være med å være den som gir. Da tror jeg også det er viktig å følge dette opp ellers i året også, ikke bare på julaften. Man trenger ikke å kjøpe all verdens av leker og gaver til banra, hvertfall ikke mine. Hvis man skal gi noe, så får de heller ting de trenger, eller de får en opplevelse, noe som skaper minner. Mulig jeg er helt teit og sær her, men jeg ser at lekene dems varer ca, 14 dager, så er de enten ødelagte eller kjendelige å holde på med. Jeg sier ikke at det er slik overalt, men jeg vet etter litt "underesøkelser" så er det ganske likt here og der.

Det er litt som jeg har sagt før også, grunnen til at jeg velger å ta med meg guttene til India er for at de skal få se og kanskje føle litt på det å ikke ha alt man peker på ( de får altså ikke det) , men å se at man kan ha det greit nok eller hva man skal si med mindre også. Guttene gruer seg litt og de gleder seg mest, men det de gruer seg til er å se andre barn å samme alder som  ikke har mamma og pappa, eller at de går på gaten og tigger eller spiser fra søppelbøtter, bor i blikkskur, går med skitne klær og gjerne ikke sko.. Å når de allerede kan reflektere sånn uten å ha opplevd det, men bare sett det gjennom youtube.com, så tror jeg de allerede er en smule metalt forberedt.

Vi har kommet til romjulen. Vi kjørte hjem i dag, det var ett, for å si det mildt, ett helvetes vær å kjøre i! Det snødde sidelengs og enkelte ganger så vi virkelig ikke noe. Vinterferien for 2 år siden var vi ut for en fronkollisjon, som jeg merket godt i kveld, sitter i en enda. Resten av uka er bare kos, vi må handle litt, ta siste drikke vaksiner, finne kofferter og pakke så smått og inn i det hele skal vi få tid til en aldri så liten 6 årsdag også. Herregud, nå gleder jeg meg så fælt at jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal puste når jeg begynner å tenke på det. Enn at om 1.5 uke så er jeg i India... det skal for første gang i livet, være mest sånne som meg rundt meg. Sjokoladefolk:)

I dag da vi skulle kjøpe den "deilige McDonaldsmaten", så jobbet det en del mørke der og barna har jo begynt  å skjønne og se at jeg faktisk er brun og det med å komme fra annet land og sånt no. Så hører jeg fra han minste i baksetet "Hu der va jo næsten like brun som mamma", "Hu va bruner ser du jo", kommer det fra han eldste. "HYSJ" sier faren. Vi kjører litt lengre fram for å få maten..."Oi, han der va MY svarter enn mamma, Hans".. Ruta på bila va jo helt opp og pappan som tok i mot maten va helt rød. Gullkorn fra barnemunn kaller æ sånt <3

God natt alle sammen og kos dere med musikk video og bilder. Riktig god rom jul.

Berit Devika

 

 

well hello there:)

Nå er det søørn meg ikke lenge igjen!!!! Jula falmer litt i år faktisk, jeg som er så glad i jul. Det er liksom så mye annet å tenke på å da sjø. jeg skal nemelig til India!!!!!! HÆRREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!

Hva ønsker jeg meg til julegave? jo nå skal dere høre. Familiene våre bruker å lage lange ønskelister, der er ikke vi så veldig gode. Det har stått rødvin og hvitvin liksom og gavekort på xxl. I år er det det samme og en drøss med penger, som vi skal bruke i India og så er det reiser til ROMA, INDIA (neste år) gavekort på hele byen og masse annet rart.. skjønner dere, jeg kommer likosm ikke på noe når noen spør meg. Ungene vår bare ønske seg ting de trenger, for jeg er dritt lei alle lekene som varer hele i max 2 uker, og da er det på overtid. Og så begynner sambo å samle på dem, for det kan jo hende at de kan fikses, å så blir de bare liggende der. Huff, dette gave hysteriet. Men misforstå meg rett, jeg elsker gaver og overraskelser og jeg liker enda bedre å GI gaver. Hadde jeg vært rik skulle jeg gitt deg verden, var det noen som sa en gang, tror jeg, eller så hørtes det bare så rett og fint ut nå. Jula er hellig og herlig for oss, vi står opp, spiser en god frookost, ser det som skal sees hver julemorgen på TV. Det er viktig altså!!! Vi går i kirken, synger sanger og spiser mammas gode julemiddag. Vi har feiret alene noen år også, og det er alltid godt, men det er noe med disse tradisjoene da vettu." Ingen lager ribbe som a mor", som Freddy Kalas synger.

I år blir det en annerledes forsamlig rundt bordet og på en helt annen plass enn vi bruker. Stebroren min med familien skal feire jul sammen med oss å Hitra:) Jeg stor gleder meg. Guttene skal få feire jul med søskenbarna sine som også er gutter på samme alder som mine. Brodern har ett ønske om å ut å høgge et tre og sette opp i stua, vær så god sier jeg :) hahahaha. Vi skal ikke være der mange dagene og jeg har blitt så vant med kunstig tre. Men jeg vil at alle skal følge sine tradisjoner, så han skal få lov til det altså, så lenge treet ska ha bare røde kuler. DER er jeg kresen. Arva av mamma, røde kuler skal vi ha og sølv glitter og mange lys og stjerne så klart, og innimellom henger det noen hvite små engler. Og lille julaften når barna har pyntet tre og lagt seg, skal alle gavene komme fram.

Å himmel og hav som æ gler mæ!

Stebror ja, tenker noen av dere, ja, for det har jeg, men han skal ikke bli med til India, selv om jeg hadde ønsket det, men det hele gikk oss litt hus forbi. Broren min er 2 år eldre enn meg og en kjekkas, som de fleste jenter jeg kjenner lar seg sjarmere av. Men han er opptatt damer. Full pakke med en haug av unger, to bonus og to selvlagde og en vakker søt og snill kjærest :) Vi kan å årn oss vi i familien her sjø :) Jeg og han har ikke alltid hatt det samme forholdet som vi har nå. Vi ar aldri bodd sammen, men vi har på en måte bare kjent hverandre uten å ha noe spesielt å gjøre med hverandre av naturlige årsaker. Vi er forskjellige med vidt forskjellige vennekretser, oppvekst, tilhørlighet og mye annet. For snart 6 år siden fikk vi med en måneds mellomrom oppleve å bli foreldre samtidig til våre yngste barn og dette er noe som har brakt oss nærmere hverandre. Ja, disse barna:) Vi har begynt å se likt på en god del her i livet og blitt kjent på en annen måte. Broren min er en super fyr og jeg er veldig veldig glad i han og ikke minst de to små ( ikke så små lenger da) guttene hans, som også har begynt å knytte bånd til meg. For oss er det så viktig at barna våre kjenner hverandre, er venner og deler gleder og sorger sammen og er glade i hverandre. Det er bare snakk om en 10 år periode, så er de så store og kommer  til å kunne bruke Hitra sammen og (kanskje) alene. Vi får egentlig se på det, for blir de sånn som vi var i den alderen, så får de ikke det!!! De er ikke så mye sammen på fritiden, men når de er sammen er det som om de aldri har vært fra hverandre, både på godt og vondt. De yngste er verdens beste venner, som de kaller seg og det gleder oss foreldre å se dette. Jeg skulle så gjerne hatt deg med J, men det ble ikke slik denne gangen. Du var ikke glemt <3 Jeg syns en søsken tur siden til ett vakkert land kan gå for oss en annen gang. Vi har jo vært på tur sammen før vi, så det blir nok ikke den siste. Takk for at du er den du er og det nye og tettere søskenskapet vårt setter jeg høyt, det skal du vite:)

Nå nærmer julen seg, og vakre Trondheim har fått snø. Det begynner å  ligne litt på jul nå. Nyt late gode juledager, nyt hverandre, nyt mat og drikke, nyt tradisjoner, gi en ekstra klem, si noen gode ord, en gang for mye enn for lite. Ta vare på deg selv og de rundt deg.

Klem fra Berit Devika

 

Under en måned igjen, er jeg klar????? er du???

Hei hei.

Herregud, i går passerte vi 6. desember, og det vil si at i dag på denne tiden om en mned er jeg i India. Jeg vil bruke dette innlegget til å reflektere. Endelig har visumene blitt sendt og siden sist innlegg, så fikk jeg beskjed om å gjøre noen nye, for det var noen små feil. En feil koster nesten 200,- kroner. Jeg har valgt feil yrke!!! Neida, men veldig glad for at feilene ble oppdaget før de ble sendt inn. Jeg måtte lage nye sist torsdag, og jeg satt her å hyla og grei, like før pc'n for i veggen flere ganger! bare på min egen gjorde jeg samme feil 3!!!!ganger. og når du først har gjort en feil, så må du begynne helt på nytt. Men etter masse minder fine ord og forbandelse over alt som finnes her i verden, ble de sendt. Det endte med en feil, men det fikk bare gå. ALDRI MER!!!!!

Siste par ukene har jeg gått rundt å grått, jeg griner hele tiden. Når jeg bretter klær, sitter på do, studerer, går tur, trener, lager mat, vasker hus, og jeg for ikke å snakke om når jeg ører musikk. Jeg har en følelse inni meg som jeg ikke er helt klar over hva er, og jeg regner med det er fordi jeg har så mange tanker og spørsmål, forventninger og forhåpninger. Skole, praksis,  jobb og ett hektisk A4 liv har nok også vært med på å påviske, pluss denne mørke tia.. Herregud, høres ut som jeg er deprimert, men det er jeg absloutt ikke, bare spent.

Jeg er med i en fb gruppe for oss som er adopterte fra India og sist dag her kom det ett veldig interessant innlegg. Det var snakk om det å føle en sorg over å ha "mistet" noen man ikke har kjent vs sorgen å miste noen man kjenner. Vi er forskjellige og jeg respekterer alle meninger. Nå er det sånn at jeg har opplevd begge delelr. Jeg har egentlig aldri tenkt på å ikke vite om hun i India som noe sorg, ikke ett tap heller, men mer ett savn... Men ikke hele livet heller, mest nå de siste årene. Den dagen jeg fikk vite at hun ikke vil bli funnet, det var nok den dagen jeg følte en type sorg. Men den sorgen var mer for meg selv, enn for henne. Jeg følte det veldig tungt den kvelden. Ikke ut i fra hennes valg, men det å faktisk ha blitt valgt vekk, og at hun har tatt den avgjørelsen for oss begge. Hun vil ikke vite av meg. JAJAJA, jeg skjønner at det var gode intensjoner og grunnene kan være mange osv, men det er ikke det du tenker på der og da. Jeg tror man må være den personen, for å først få lov å føle det jeg følte da. Men så kommer fornuften. Jeg tenker ikke slik nå egentlig, jeg skjønner og har en vis forståelse, men det var helt FOR JÆÆÆÆÆVLIG! å få denne beskjeden. Men jeg er så enormt takknemelig for den damen som gav meg denne beskjende, hun har jobbet hardt for at jeg får oppleve min drøm! Hun er ett fantastisk menneske på så mange måter.

Jeg mistet jo også min pappa i en ganske ung alder og den type sorg kan man aldri forberede seg på, uansett hvor klar man er over at det snart kan skje. Den sorgen har til tider vært uutholdelig, men man kommer seg gjennom det  også, Livet er bare sånn, det vil alltid sitte igjen noen som sørger over ett liv. Når det kommer til de som forhåpentligvis tenker på meg der borte i trekant landet, som min minste sønn kaller det, så er det ikke ett tap, mer enn ett håp og i den siste tiden ett savn. Men sorg? Nei... og jeg håper ikke at det blir det heller. Hvem vet...

Herregud, Vi reiser snart!!!!!! Til India lissom!!!!

Lillesøstra mi har alltid vært en sånn som er fornøyd med ufallet av sitt liv, det er jo selvsagt jeg også,  men hun har ingen tanker om røtter og hvem hun er og kommer fra osv. Hun er den hun er, og det har jeg respektert, på samme måte som hun respekterer mine ønsker og drømmer og søken. Likevel fikk hun litt blod på tann da reiselederen vår var hos oss. Det var henne som kom med søsteren min og hun kunne en del om hennes forhistorie. Det er så rart å sitte å høre reiselederen vår fortelle, for hun snakker om det som om det var i går. Hun husker så godt. så ser jeg på søsteren min og kan bare ikke fatte og begripe at det er hun det hander om. Hun are heldig, hun kom til et lite barnehjem, der reiseleder fortsatt kjenner disse menneskene. Nå har det vist seg at de ønsker søsteren min velkommen dit og etter litt om og men, noe jeg hadde jubla JAAAAAAAA for, så reiser ett lite følge av mitt reisefølge til hennes plass også, og der er også jeg med, selvsagt. Jeg er jo søstra og det skulle bare mangle, tenker jeg da, sånn litt vel egoistisk, det var jo tross alt min drøm å reise til India. Faktisk :) Men uansett, dette blir så spennende og jeg skal filme og ta bilder og lage en film ved hjelp av en god venn. Jeg gleder meg. Kanskje dere får se den også.

Om en måned så kan det hende at livet mitt blir fullstendig snudd på hodet, kanskje det aldri blir som før, kanskje jeg får svar på alt jeg lurer på, kanskje jeg ser meg selv på gata i litt andre klær, kanskje jeg hører meg selv snakke indisk, kanskje jeg ser ei som jeg føler tilhørighet med. Mange kanskje. Pørver å ikke ha noen forventninger eller forhåpninger, men de er det likevel. Kanskje er det livet mitt helt likt som det er i dag, bare med en del mer kunnskap og opplevelsen av ett eventyr. En ting er sikkert, og det er at jeg har ingenting å tape, bare å vinne.

Takk for alle gode ord og for alle som leser innleggene mine. Jeg er litt stolt over å skrive dette reisebrevet, for selv om jeg er som ei åpen bok, snakker mye og ikke redd for å si det jeg mener, så er de fleste tankene her, noe jeg aldri snakker om. Hvertfall skjelden.

Ta vare på sidenmannen din :) klem

Sa du VISUM???

Yo people! hei, nå er det noen dager siden igjen.. Jeg har hold på å skrive visum for at vi kan reise til India. Man utsetter sånne kjedelige ting, men nå bare måtte jeg jo. Alle har levert, også oss nå, omsider. Var ikke det at jeg var så treg med å lage det sånn egentlig, jeg gjorde dagen etter mamma og søstra mi, men herregud i himmelen!!!!!!!!! Ikke skulle jeg lage bare ett!, jeg skulle lage 4!!!! For meg, guttene og sambo. Og selvsagt gikk dagen så fort at det ble gjort på kvelden, etter klokken 21.00. For jeg hadde jo sååååå mye annet jeg måtte gjøre først. Middag, trening, unger, litt skole, og den der berømte mammarollen da vettu. Der jeg skal leke litt med barna de siste timene på slutten av dagen. Her i huset er lek forran TV i denne mørke tia. For det første får de ikke lov å gå ut alene nå i mørket, og så skal det gjøres noe som skal ligne på lekser og så litt tv. Men ja, vi leker og snakker og koser oss altså. Uansett. etter alt dette, så var det VISUM!

Jeg begynte på mitt. Hadde en fin mal jeg kunne bruke etter søstersen, og det gikk riktig så greit. Øynene mine måtte ha vært viiiiid åpne for jeg ble bare tørrere og tørrere på linsene, og blunka som om jeg hadde ticks i høy grad, men jeg skulle bli ferdig. Yes, endelig ferdig med min. Jeg leser over og ser at jeg har skrevet etternavnet mitt feil.... jaja, jeg bare trykker meg tilbake... Farsken, det går da ikke... så ser jeg skriften på engenslk, at om du ser at noe er skrevet feil må du begynne helt på nytt...!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Æ DØØØØØØØØØØØØØR!

Så har jeg en sånn fantastisk sambo som søker og googler alt, og youtuber. Da kan han fortelle meg at han har funnet ett program på youtube der det står hva man skal gjøre og om man gjør feil, så må man begynne på nytt..            JA, Æ VEIT DET SJØØØØØØØØØØ!!!

Så jeg gjør min om igjen og så begynner jeg på hannes, og gjør ingen feil der. Begynner på guttenes, og gjør selvsagt feil på dem, bytter fødselsdatoer og navn i hytt og pine, så jeg mister helt kontroll.... ja, da må jeg begynne på nytt da....

Og så kommer en sms fra min herlige mor "Husk å få sendt visum snarest for bla bla bla"" ja da, ka trur du æ hell på med!! tenkte jeg, men forklarte kort at jeg var i full sving, visumene blir sendt i morgen etter jobb.

Omsider er jeg ferdig, lagrer på minnepenn, skriver ut på jobb og tar de med hjem for å skrive under og legge de i konvolutten. Min forttsatt fantastiske sambo leser over dem og hva finner han??? FEIL FEIL FEIL FEIL!! FAAN FAAN FAAN! Og det er bare sånne små shit feil, som at jeg har glemt mellomrom, glemt en N i etternavnet vårt, og sånne dumme små ting. Jeg holder på å dø på meg... Jeg begynner å grine. 2 #¤%(/)()() timer dagen før hadde jeg holdt på. Og jeg som skal på SYFORENING OM 3 TIMER!!! Jeg tenker at jeg kan dette i blinde nå og gjør de raskt om igjen. Men #¤%/))/&&%¤#" jeg gjør min egen feil 3 ganger!! 3!!! og må begynne på nytt. .. Skjerpings! konsentrert begynner jeg med tunga rett i munnen og 1 time senere er alt i boks. Jeg printer de ut dagen etterpå og vi legger det i konvolutt.

Vi legger ved bildene som skal sendes også! herregud, kommer vi inn i India lurer nå jeg på. Min eldste gutt på snart 9 ser ut som en ungdomskriminell. Sambo ser ut som en fengselsfugl, som ikke kommer ut i dette livet og jeg ser ut som hu mora som har flere antenner i alle retninger der håret står ut  overalt og jeg ser ikke indisk ut, jeg ser ut som en blanding blek, men fattet og stressa på høyt nvå! Min yngste ser nåksa normal ut. 

Så om noen trenger spørsmål om hvordan skrive søknad om visum pass, så bare spør:) Jeg er en garva søker nå :)

Ha en fin kveld og ei fortreffelig uke kjære lesere :)

 

Berit Devika

Hærregud!

De har funnet henne, hun jobber på det barnehjemmet jeg kommer fra, men jeg vet ikke hvem av de fine indiske damene hun er. Det er alt av aldere der, alt fra 45- 80. Hun er en av dem. Hun jobber egentlig ikke der, hun bare er der i kulissene, for å se meg. Hun vil ikke gjøre seg til kjenne for meg. Ingen sier noe om det, men de er alle kjempe snille og har stelt i stand en skikkelig fest til at vi kommer. De byr på mat og drikke og underholdning. Vi ler og prater og danser og hilser på hverandre alle sammen :) Gutta mine leker seg med noen indiske gutter og jenter. De snakker ikke samme språk, men de får det til likevel. Vi skal til å gå etter flere timer der og så er det en hånd som tar meg på skuldra og jeg snur meg og hun sier Devika og så våkner jeg..

Dette er absolutt ikke noe mareritt og jeg tror ikke jeg snakker i søvne eller noe sånt, men det virker så ekte. Jeg tror på noe overnatulig og sånne ting. Enn om hun merker at noe skal skje snart? Kanksje hun sender meg tanker gjennom drømmer ? Huff, jeg høres gal ut, å ja jeg ser mye film innimellom. Dette er ikke noe film, det er ekte! Nei, en realitets pisk i tryne, det er nok ikke noe sånt som kommer til å skje, selv om det ikke er langt fra Bolliwood :) hahaha :)

I morgen skal jeg få treffe dn fantastiske dama som skal ta oss med på min livs reise. Hun skal fortelle og vise oss litt hva vi har i vente. Vi skal spise indisk mat og vi skal kose oss. jeg, hun og resten av reisefølge. Jeg gleder meg <3 Det er ikke lenge igjen og etter noen år så er vi der snart. Ikke en dag for tidlig <3.

Jeg gleder meg, men jeg gruer meg nesten enda mer. Takk gud for at jeg skal reise med folk som står meg så nære. Enn om ting ikke blir som jeg tenker.. for jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker eller forventer eller tørr å håpe... Jeg gleder meg til å besøke barnejemmet, ja, for det er jo derfor vi reiser i utgangspunktet, men jeg hadde jo aldri trodd at dette skulle gå så fort og at det svaret om min bio mamma skulle komme så raskt og være så skuffende...Men hva skal jeg si til a da. at jeg er glad hun adopterte meg bort, for da kom jeg til den rikdommen og alt det gode jeg har i Norge og slipper å leve i slummen sånn som hun? nei, så klart skal jeg ikke si det. Det var nok nettopp derfor hun gjorde som hun gjorde. Men enn om hun er en velstående dame, men ny man og familie? Kanksje derfor hun ikke vil bli funnet ? Nei, nå starta kverna igjen... så mange spørsmål og ett hav av svar og tanker og undring. Jeg bare skjønner ikke at det går an! Å ikke ville bli funnet igjen! Jeg går for tanken om at hun var altfor ung og ikke tok den avgjørelsen alene og i dag er jeg bare ett fjernt minne for henne. Men I'll be back! in black! neida. Sånn sett er jeg sikkert som lys sjokoldade i forhold til dem...Nesten hvit sjokolade. Jeg er jo såååååååååååååå typisk Norsk. Jeg skal spille Åge og StageDolls for dem på hjemmet. det tror jeg blir bra :) Spøk til side, sånn begynner jeg å skravle når jeg er nervøs, så hvor ille er det ikke at jeg kan begynne å skrive sånn når jeg er nervøs også, her jeg sitter alene i senga mi i lille Trondheim.

God natt min skatt <3

Frustrasjonene

Hei igjen, nå har jeg nettopp publisert ett innlegg der jeg pressenterer den siste gjengen av reisefølget mitt. Jeg gleder meg utrolig mye og er dyyyypt takknemmelig, ikke tro noe annet.

Det er bare 2 måneder igjen... jeg gruer meg, gleder meg, men gruer meg enda mer igjen....Jeg begynte bloggen her der jeg skriver at jeg egentlig ikke reiser for å finne mammaen min, no shit liksom.... Nei, kanskje var det litt fjerne tanker, for det er jo så og si umulig når man tenker på utgangspunktene jeg hadde for å begnne å lete. Jeg reiser like mye for å oppleve landet, både rikdommen og fattigdommen, fargene, luktene, menneskene, livet, kaoset, slummen, maen, omgivelsene, alt India har å by på og gi meg. Og jeg er så heldig at dette får jeg gjøre sammen med mange av d som står meg nærmest. Jeg kunne øsnke at jeg kunne tatt med meg alle som jeg er sammen med til daglig, men det går ikke. Jeg skal filme da, så jeg får satt sammen en film av dette. Uansett, nå er vi der som sagt snart og mailene mellom oss (meg og mamma) til vår reiseleder og Presidenten på barnehjemmet mitt går fort fram og tilbake nå.

I sommer fikk jeg beskjed om at barnehjemmet ikkek kunne hjelpe meg, det var den mest frustrerende nyheten jeg hadde fått på lenge. det var vondt langt inne i hjerterota... å få høre at mamman din ikke vil bli funnet av deg. Jeg har hatt mange tanker i ettertid, der jeg har fått sortert tankene mine. Jeg vil fortsatt møte henne, gi henne en klem, si at jeg er glad i henne, fortelle henne at jeg har det bare bra, kjenne lukten og huden hennes, holde hånda hennes, se på henne, se henne inn i øynene, jeg vil forsikre meg og se at hun har det bra, jeg vil se at hun lever!!! For enn om hun ikke lever? Har jeg ikke noen rett til å vite om hun lever. Har jeg ingen rettigheter??? Jeg var bare 3 dager da jeg forlot henne,,, jeg hadde ikke noe å si den gangen, hun to det valget for meg, uten å vite hvordan jeg kom til å bli som voksen, uten å vite om jeg i det hele tatt kom til å overleve...Jeg har det bedre enn mange andre.. Jeg vil vise henne dette. Jeg vil vise henne 2 fantastiske små gutter som hun er mormor til. Jeg vet hun ville blitt stolt over å se gutta krutt <3 Jeg vet at når man adopterer bort ett barn, så skriver man under på at man ikke får lov å oppsøke barnet sitt senere i livet, men det er jo hetl absurd at hun har fratatt meg retten for å finne henne. JAJAJA, jeg skjønner at det er helt andre regler og formaliteter og den forbaska taushetsplikten... men likevel.... hva om det skulle stå om liv, hvis det var noe jeg trengte fra mine foreldre? Kunne jeg ikke oppsøke de da heller... skulle jeg bare dødd da, uten å ha prøvd alt? Jeg er fult klar over at om hun lever, så har hun nok ett nytt liv med mann og barn, og jeg tror heller ikke hun er av den rike sorten. Jeg tror hun var ung, veldig ung, siden jeg mest trolig er født på sykehus, så tror jeg hun hadde med seg en voksnere perso som har hjulpet henne å tatt denne avgjørelsen. Hva om hun var 9- 12 år da hun fikk meg, herregud, hun er da yngre enn samboeren min! huff, nei, jeg håper hun var eldre, ellers så blir det for vondt å tenke på min unnfangelse og hvor vondt jeg har gjort henne. Det mest fornyftige hun har gjort er vel å adoptere meg bort, men i dag e det 35.5  år siden, jeg er også voksen nå.

Jeg ahr fått mail direkte fra presidenten på barnehjemmet. Det var en fin mail, der hun øsnker meg velkommen, både hos henne privat og på barnehjemmet. Jeg ser veldig fram til denne turen. Jeg gjør det, men det gjorde så vondt å lese de engelske mailene der det står svart på hvitt. Jeg blir nesten litt sint og fornbanna, men mest frustrert. FAAN!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg ahr ett håp... ett lite håp. De vet hva jeg ønsker, de vet mitt største ønske, så jeg håper at de holder tilbake, fordi de øsnker å se meg. Se hvem jeg er. Jeg håper de kan viderefornidle mine tanker og øsnker, at de kan på en diskre måte finne henne og gi henne mitt livstegn og ønske om å gi henne hånda mi. Jeg ahr ingenting å tape på dette, bare å vinne <3 Søstra mi prøver å forberede meg på at jeg kanskje kan ende opp å bli skuffet. og ja, jeg er klar over det, prøver å si til meg selv at dette er klin umulig og det blir noen stille tåer forran skjermen mens jeg skriver, Jeg viser det ikke så mye til noen, men tankene mine har kjørt berg og dalbane en stund nå. Hun må jo lure på om jeg har det bra, minst like mye som jeg lurer på hvordan hun har det. Hvis hun lever da for det er jo også ett sprøsmål i seg selv... Jeg føler ikke det, jeg tror på skjebnen og tileldigheter og at ringen en gang sluttes, og håper hun er min ende som kan binde ringen sammen <3

God natt med en tåre nedover kinnet i kvled <3

Berit Devika<3

RESTEN AV MITT REISEFØLGE

Hei, nå begynner tiden å gå fra meg, eksamen står for tur og dager og uker flyr. Det er jo bare 2 måneder igjen til vi reiser. Mørketia har tatt oss her i Trondheim og det er ekstra mørkt nå, siden det finnes jo ikke snø. Tro det eller ei, jeg savner snøen. Den gjør mørketia koseligere. Og det er mye mer gøy å være ut på ettermiddagene i snø enn i regn og søle.

Resten av mitt reisefølge skal også pressenteres her.

Mamma og pappa har hatt ett vennepar gjennom mange år, siden før jeg var født. Damen i det den familien har også vært min dagmamma en kort periode og deres datter nr. 2 har blitt min venninne i ungdom og voksen alder. Mamma har holdt kontakten og vennskapet med dem i alle år, også etter pappa dro. De har nok blitt enda tettere etter disse årene. Jeg er ikke så ofte sammen med dem, men de er en stor og viktig del av livet mitt og være sammen med dem er en glede. De er oppriktig interessert i livene våre og oss og de har mange gode og kloke ord å komme med på veien. Jeg er veldig glad for at dere har lyst å være med og jeg setter enormt stor pris på støtten jeg alltid får av dere.

 

Så har jeg min gamle samboer/storesøster. Hvor skal jeg begynne? Vi har kjent hverandre hele livet, du har vært som ei stoesøster for oss og vi delte leiliget sammen i mine rebelske år. Som 18 åring skal du egentlig ikke dele hus med søstra di, men ville aldri vært foruten den opplevelsen. Den har gjort at jeg har blitt enda bedre kjent med deg og enda mer glad i deg. Har så mange barndomsminner med deg og du var der for meg da pappa døde, noe jeg setter stor pris på. Du har vært der i kjipe tider og du har vært der ellers også. Herregud, så mye vi har ledd sammen. Når vi bodde sammen hente det seg av og til at jeg fikk låne klær av deg, ikke at alt passet så godt da, men...  Du er ei topp jente, som jeg har hatt mange fine samtaler og vin stunder med. Du er litt gal, eller du var det, nå er vi jo voksne og fornuftige ;) Selvfølgelig skal du være med meg til India, den samtalen har vi hatt før :) Gla i deg :)

Og så er det svigerinna di, svigerdattra til mammas venninne, vi kjenner ikke hverandre så godt egentlig, men jeg har alltid digga deg og gleder meg til å få oppleve dette med deg og ikke minst bli mye bedre kjent.

Så er det min svoger to bee, håper jeg. Jeg er så glad for at du har kommet inn i livet vårt og tatt søstra mi med storm :) Jeg er glad for at du vil være med på denne turen, det var ingen selvfølge for meg at vi ville det, men jeg er veldig glad for at du gjør det. Du kommer ikke til å angre. Du er en lett likelig fyr som har glidd rett inn i den gale familien vi er, men det virker som du snart er like gal som oss, så da lover dette godt :) Vi har blitt glad i deg og dine små og ser fram til fortsettelsen :)

Dette var alle som skal bli med med til India. Men sist, og ikke minst, så har vi en reiseleder jeg har nevnt før. Denne damen har erfaring med India, da hun har jobbet profesjonelt i yrket for å hjelpe slike babyer som jeg en gang var. Hun skal bli med oss, vise oss landet og barnehjemmet. Jeg er evig takknemelig for hele deg <3 Jeg er imponert oer jobben du gjør for meg og for at jeg skal kunne realisere drømmen min. Jeg og mamma er noen mas kråker, men du gir deg ikke. Tusen takk kjære deg, jeg ser fram til å møte deg og klemme deg om noen dager :)

2måneder og 1 dag igjen :)

Berit Devika

Indertieran :)

  Jeg er så gladi dere jenter <3 Disse to jentene har jeg blitt kjent med gjennom blogg og en siden på facebook. Når jeg leser om historenen til alle de jentene og guttene som er i samme situasjon som meg å facebook, så er jeg overbevist om at vi har alle trukket gull loddet, som er i livet i dag. Alle de forskjellige skjebnene... jeg var en av de heldige som har vært både på sykehus og barnehjem, men det gjør vodt langt inne i meg, når jeg leser om de som er funnet i conteinere, på togstasjoene, levert i en kurv utenfor barnehjemmet, funnet som nyfødt på gaten osv. Vi er heldige <3

Disse to jentene her er fantastiske, jeg hadde ønsket alle hadde lbitt kjent med dem. Vi utfyller hverandre så godt og tru det eller ei, vi er faktisk ganske like. Vi snakker! Det må være noe indisk, for vi snakker, mye og av og til høyt og fort hahahaha :)

HA EN GOD KVELD ALLE SAMMEN :)

 

to damer og en mann

Hei igjen.

Jeg føler det er på tide å fortsette min presentasjon av mitt reisefølge.

Den ene dama har vært en viktig støtte spiller i mitt liv, så lenge jeg kan huske, hun har vært som ei tante, som ikke er tanta mi  da. Hun er en av mammas to bestevenninner. Hun var den første som fikk se meg da jeg kom til Norge. Hun ble min fadder, som jeg er veldig stolt av å ha som fadder. Hun har vært en stor del av livet mitt fra første dag. Hun var den jeg ringte til når det var noe jeg måtte ha en voksen å prate med og ikke torde å fortelle det til mamma. Hun har selv en sønn som er ett år eldre enn meg, og mamma og hennes drøm da vi var små, at vi skulle bli sammen og gifte oss å få barn, de kalte oss "Black and white" HAHAHAHA, jeg dør litt nå. Hvis sønnen hennes leser dette, så uansett hvor stor del du var av min oppvekst og enn hvor glad jeg er i deg, så ble det ikke sånn og kanskje var det like greit :) Du er en super fyr da, som jeg unner alt godt her i livet. Disse mammaene våre altså :) Det finnes mange fine søte bilder av oss, mer sier jeg ikke om den saken :) hahahaha :) Tilbake til min fadder. For meg har hun alltid vært mammas bestevenninne, og etter som jeg ble voksen også, så har hun fått en god "venninne" /samtalepartner plass i mitt hjerte også. Vi elsker å sitte oppe om natte å drikke rødvin og snakke shit, løse verdensproblemer og hun er en av "ungdomman" som hun selv kaller det og det er vi veldig glade for. Hun er den "tanta" som kommer på døra med en bursdagsgave eller en julegave, noe jeg setter enormt stor pris på, hun kom til oss med blomster og det fienste kortet jeg har lest, da vi var ut for en alvorlig bil ulykke. Hun kan ta opp røret og ringe, bare for å spørre hvordan det går med oss. Hun er tøff, sterk, modig, tålmodig, ivrig, gledesspreder med ett glimt i øyet, og en latter du ikke finner andre steder. Hun er en klemmer  med ett stort og varmt hjerte, hun er glad i en diskusjon og om du skal gå inn i en diskusjon med henne må du bare ane at kampen er tapt ganske tidlig :) godt ment;) Jeg er veldig glad i deg og for at du deler denne reisen med meg. Det hadde blitt rart om du ikke hadde vært med.. Takk for alt du har vært i livet mitt så langt, jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

Den andre damen er den andre bestevenninnen til mamma, som jeg også har hatt i livet mitt siden jeg var lita. Jeg har sååå mange gode minner fra da vi vr små og var å besøk på hytta på hytta deres på Hitra, der vi har badet i vannet ved hytta dems. De hadde brusmaskin der husker jeg og det var stort, vi kunne lage oss vår egen brus. De hadde en hund en gang som jeg også ble veldig glad i. Denne dama er en av de sterkeste jeg vet om på så mange måter. Denne damen sitter ikke å venter på at noe skal skje av seg selv, for det er nettopp det det ikke gjør, man må jobbe for å få gjort noe. Hun er en metor som mamma, hun er faktisk den som er ganske lik mammas personlighet mest av hennes venninner. Jeg er veldig glad i deg og du er som en ny blomst i den store buketten av gode venner vi har rundt oss. Fargrik og en herlig humor og humør. Jeg tror aldri jeg har sett deg sint eller opplevd deg sur. Du er bestemt, du er klok, litt sta, på en positiv måte, en glede å være sammen med, ett smil som varmer, og de snilleste brune øynene :)  Jeg har lært utrolig mye av deg på det profesjonelle stadiet og jeg har lært å bli bedre kejnt med deg gjennom min oppvekst. Du har en stor palss i hjertet mitt og jeg er så glad for at mamma har deg i livet sitt og som den stødige og gode venninna du er for henne.

 

Felles nevneren for disse to fantastiske damene og mamma er at de alle tre har opplevd mye likt i livet sitt og de har stått sammen og støttet hverandre på alle fine måter, ett riktig så fint trekløver <3

 

Så er det en mann inni denne klanen her også da. Han er gift med førstnevnte, og han er en fighter, en sta kar, med en ståpåvilje av en annen verden. "Gutten" som gutta mine klate han da de ikke helt skjønte at en voksen gutt heter mann :) hahaha :) Du er en støttespiller, en kjernekar, ja, jeg tror jeg tørr å påstå at du er den snilleste mannen på jord :) Du har en fantastik sans for humor og jeg VET jeg ALDRI   har sett deg sint eller sur! Du er så positiv hele tiden at jeg fatter ikke at det går an, og det er bra for oss andre. Du er god, tvers igjennom <3 og jeg er veldig glad i deg, og enda mer glad for at du skal være med meg på denne turen :)

En felles ting for disse gode menneskeke, er at de alle er oppriktig glad i mine barn også, de bruker god tid på dem, snakker med dem og leker med dem. På den måten blir de husket og sett opp til og gutta er veldig glade i dere. Takk for at jeg har dere i livet vårt <3

Berit Devika

26.10.2017



Anbefaler denne filmen for de som ikke har sett den. For dere som har sett den, se den gjerne en gang til:) Fikk ett litt annet inntrykk etter andre gangen. Elsker den uansett :)

Filmen er en sann historie og det er på grunn av blandt annet denne man ser hvor små marginer, store tilfeldigheter, være på riktig palss til rett tid, skjebne osv osv som finnes i dette livet. Jeg har blitt bekjent med en ung herre via fb, som opplever dette i disse dager. Det må være en drøm som går i oppflyllelse. Han har funnet ut hvor han mamma er og det viser seg at hun bor der hun alltid har gjort, i håp om at han skal banke på døren en dag. Det må være den største lykkens dag å få igjen barnet sitt <3 er det ikke?

Det må jo min mamma også tenke??? Jeg tenker at jeg er ikke noen slem person og jeg vil de fleste rundt meg godt her i livet :) En skulle tro at jeg har fått dette fra noen, ikke bare blitt oppdratt slik....

Bare en liten tanke <3

 

Desperat

Hei igjen, jeg tar en pause i eksamensskrving og pugging... godt med litt avkobling, men skjemaet mitt er ganske stramt, så skal raskt tilbake.

Nå er det sannelig ikke lenge igjen, vi har begynt å tatt første runde med vaksiner, DYRT!!! Men absolutt verd det. Barna vr ganske spente, Helge også, men jeg skyter jo sprøyter hele tiden på grunn av min diabetes to, så litt stikk her og der gjør ikke noe (hørtes såååå tøff ut jeg nå da:) Men det er noe annet med insulin og de vaksinene der. Arm gjorde dritt vondt i 1.5 uke, jeg har fått en rar forkjølelse, svimmel, kvalm, stiv i hele kroppen.. ja, egentlig ikke så mye mer. Det kan jo hende det er noe annet også da, man måååå jo finne en syndebukk...

Nå har jeg sendt en mail til denne damen som jeg tror driver barnehjemmet. Mailvekslingen går enormt sakte og hun som skal bli med oss fra Norge har jobbet hardt og mast mye for meg. Jeg tviler på at jeg får noe svar på mailen min, men jeg kjente plutselig en dag her at jeg begynner å bli litt desperat....!! Den følelsen har jeg ikke kjent før. Vi er så nære... men likevel så langt unna... Jeg vet og føler på meg at de sitter på noe informasjon som kan komme godt med,men på grunn av dette taushets opplegget så vil de ikke hjelpe  meg, eller kan ikke som de sier. Jeg har kommet i kontakt med fler indiskadopterte her i Norge og noen har møtt og skal møte sine, men det virker som de kommer fra ett minde barnehjem enn meg, og reglene der må jo være helt annerledes enn fra der jeg kommer fra. Jeg unner mine likestilte dette av hele mitt hjerte, men som jeg skriver i brevet til direktøren, jeg vil bare så gjerne se henne. La henne vite at jeg har det bra. Forsikre meg om at hun har det bra. Se henne, eller hun kan få se meg på avstand uten at jeg trenger å vite at det er henne. Om bare de kunne tatt kontakt med henne en gang og forhørt seg om hunkan ha skiftet mening. om hun husker meg, tenker på meg. Er jeg en del av henne enda? Eller har hun fortreng meg? Har jeg søsken? Lever hun? Har hun en mann? Vet hun om pappan min? Herregud!! Det er de samme spørsmålene, om og om igjen.. Men nå føler jeg mer på den desperate følelsen! sånn at jeg får lyst til å slå i veggen, grine eller bare hyle ut eller noe...

Da jeg begynte å skrive denne bloggen/ reisebrevet, så gjorde jeg ikke det for å tjene penger på det, offentilggjøre livet mitt osv som en person tror jeg har gjort. Jeg har 1 følger... 1! mange leser, men en følger og hun kjenner jeg ikke engang, men tuuuusen takk for at du følger meg. Jeg gjør dette for å nå ut, kansje i riktig vei eller noe, jeg gjør det for at andre i min situasjon skal se at det er ikke noe farlig, det er faktisk vedig godt å dele, fortelle, det er en slagt terapi. Det er også min forberedelse for mitt livs største eventyr, som jeg vil dele  med venner og familie. Og jeg ahr fått enormt mye støtte fra kjente og fremmede. SÅ i min desperasjon her, så blir jeg veldig glad om flere deler min reise gjennom denne bloggen. Jeg tror ikke t Bio mora mi plutselig finner denne siden, men mirakler og tilfeldigheter skjer. Det er filmen Lion ett bevis på.

VI, er en liten mikroprikk i det store ukjente, og på den lille runde ballen som kalles jordkloden, sitter jeg og ønsker å finne hun, som er bare ett døgns reise i fra meg... . Snart nå, så reiser vi. Jeg begynte blggen her med å si at jeg ikke har noen forventninger og tørr ikke håpe noe. Dette kan jeg si om og om igjen, men jeg lyver nok mest til meg selv.....

 

Berit

Mitt neste reisefølge: Den som har planlagt dette lengst av alle

Når vi blir voksen skal vi reise til India å finne mora di, sa søskenbarnet mitt da hun bare var 11 år. Jeg husker ikke så mye av akkurat det, men mamma husker og hun selv husker. Det er ca 5-6 år mellom oss. Vi har oppgjennom årene spøk mye mom dette, men nå er det endelig her. Da vi planla denne turen, så var det liksom en selvfølge at min nærmeste familie, som jeg har skrevet om tidligere, skulle få være med, men denne jenta er nesten mer enn selvfølge enn noen av de andre. Hun har jo venta på denne turen siden hun var 11 år. Da jeg fortalte henne om turen og spurte henne ble jeg rørt og henrykt over iveren hennes for at hun ville bli med. Dette er ett år siden. Jeg spurte på en lørdag og allerede på mandag hadde hun ordnet seg fri til denne turen. Snakk om å være ivirg og være tidig ute. Det liker jeg ! Hun har vært aktiv på å lete etter hoteller, søkt opp om India i media og gjort seg oppdatert.

Søskenbarnet mitt var mitt store forbilde da vi vokste opp. Da hun begynte med streng på tennene, ville jeg også ha det, for jeg syntes hun fikk så kul stemme og det var så kult med fargestrikkene hun brukte og mulig hun hadde sånn greier om natta også. Alt hun gjorde var kult. Da hun begynte med briller, ville jeg også ha det. Jeg begyte faktisk å se dårlig, men mamma og pappa trodde ikke på meg, før læreren min sa fra til dem om at jeg myste mye mot tavla. De trode jeg bare sa det fordi søskenbarnet mitt hadde briller og de viste jo hvor mye jeg så opp til henne. Jeg diga å være på overntting til tante og onkel Søskenbarna mine gav meg masse oppmerksomhet hele tiden, enten var jeg ute å sykla med broren hennes, han er jo bare 2 år eldre enn meg, eller så syntes jeg det var skikkelig stas å være sammen med henne, på rommet hennes. Hun hadde alt der, det kuleste var en sånn liten hus hylle med mange rom inni og så var det små gjenstander i hvert rom. og så hadde hun små brus bokser til pynt, sånne som man ikkekunne åpne. De hadde også saccosekk, noe jeg fikk senere, og to fulger, som fløy rundt. Søskenbarnet mitt spilte i korps. Husker ikke helt hva hun spilte, men tror det var klarinett... En gang fikk jeg prøve korps uniformen hennes, med hatt og greier og jeg fikk prøve instrumentet også. Alt var altfor stort. Jeg har mange gode minner fra da jeg brukte å ligge over hos dem eller bare var der på besøk. Størst av alt var uansett da hun brukte å kreppe håret mitt! Da kunne jeg nekte å vaske håret på flere dager. Det var så kult! Hun kunne kreppe det eller lage fletter i håret mitt. Søskenbarnet mitt, mitt store forbilde!

Jeg er utrolig glad og takknemelg for at du vil og skal bli med på denne reisen. Det er en selvfølge at du skal være med meg, du har drømt om dette like lenge som meg er jeg sikker på og da du fikk spørsmålet om å være med så ble jeg veldig glad og stolt da du svarte ja nesten tvert! Du ble så overrasket og ivrig med en gang og det viser at det faktisk betyr noe for deg også.

Det er ikke lenge igjen og jeg er også lad for at onkel vil være med, din far. Han har også hatt en viktig rolle i  mitt liv, der han har lært meg forsjellige ting, blandt annet å renne nedover en skibakke på en fot, da den andre skia  mi knakk :):) Vi har vært  mye hos dem som barn  og dørene har alltid vært åpne for oss hjemme hos tante og onkel. Jeg er utrolig glad for at du også onkel, vil dele denne reisen med meg. Det betyr enormt mye.

klem fra Berit Devika

 

Mitt reisefølge del 4: Presten

Som jeg har fortalt før, så døde pappa i relativt ung alder av kreft. Jeg synes ikke 50 er noe gammelt, hvertfall ikke nå når min kjære sambo stormer i vei mot det store tallet om 3 år <3. Men det er ikke det dette skal handle om. Da pappa gikk bort kom det en ny mann inn i livene våre. Min stefar. Jeg skal ikke koste under teppet at det var en turbulet start for oss alle, jeg var rebelsk og en opprørsk 16 åring og han hadde lite erfaring med ungdomsjenter, for å si det mildt. Men det er kanskje noe mange har gått gjennom, og jeg har erfart at etter stormen blir det stille :)

Min stefar er en respektert mann, som er kjent i sitt miljø og yrke som prest. Han er populær, både som prest, men også som privatperson, foredrager, vismann og Guds sønn som han bruker å tøyse litt med. Han er en folkelikt mann, og en folkelig prest i sitt yrke. Som privatperson er jeg utrolig glad og stolt over det forholdet jeg og han har i dag. Han er en lytter, en erfaren samtalepartner, rådgiver, støtte og mentor. Han er stor og sterk, både fysisk og sykisk, han er rettferdig og alltid tilgivende, det må han jo nesten være som en av Guds sønner :) hahahaha, neida, huff, den var teit, men jeg lar den stå likevel :) haha:)

Vårt forhold forandret seg da jeg fikk meg fast kjæreste, men det voksne forholdet vårt etablerte seg da jeg møtte min samboer. Han var den første i familien som fikk treffe han og siden det var noen år mellom meg og sambo, så ville fortelle han først, så han kunne fortelle det til mamma. Det gikk jo som dere skjønner eldig bra :) Var litt hysterisk fersk 20 åring å i den tia...

Da vi fikk vår første lille gutt, så var det som dere vet veldig kritisk, det sto mellom liv og død for gutten vår og vi måtte døpe han på sykehuset. Sykehuset stilte med rom, dåpskjole og prest, men vi hadde ett ønske om å få bruke vår egen prest, guttens bestefar. Selvsagt fikk vi det. Det var den tristeste og fienste sermonien jeg noen gang har opplevd. Den nærmeste familien vår var samlet inn i rmmet der guten vår lå og spesialsykepleierne hadde ordnet det så fint til oss der med en liten lys dåpskjole over gutten vår. Stefaren min kom med prestekjolen sin og koset sitt og holdt en fin sermoni der han avsluttet med "Kjære Gud, jeg har det godt". Det kunne ikke bli bedre. Heldigvis gikk jo alt bra med gutten og vi hadde den riktige og planlagte dåpen på Hitra 3 mnd etter, men den kalte vi en velsignelse. Han hadde selvsagt den også og da uder helt andre forhold.

Mange forbinner en prest som litt kjedelig og tørr og som bare ber og snakker om Gud og Jesus. Ja, han gjør det, men han gør det på en human måte, han bruker våre liv inn i sine historier, han snakker om hverdagen, han fanger publikum, både store og små. Han er en forkjemper for musikk i alle sammenhenger, han er en musiker, historiker og en ener med glimt i øyet. Ja, du sier det om alle, at de er en ener, men det er du selv også sjø :)  Det finnes ingen andre som deg. Jeg er veldig glad for at du vil dele denne opplevelsen med meg, selv om jeg vet du er litt skeptisk, men det tror jeg ikke du skal være. Du tåler det meste, så dette blir bare en da en opplevelse å krysse av.

Jeg er glad for å ha deg i livet vårt og du er en super fantastisk Bæsse for gutta, og de forguder deg og ser opp til deg, og favoriserer deg.

Jeg er veldig glad i deg

Berit Devika

Alle gode ting er 3

Hei slenger inn ett innlegg til her, det er ikke så langt, men det er litt koselig.

Gjennom dette reisebrevet har jeeg kommet i kontakt med to andre indiske jenter på min alder. Disse to er totalt forskjellige fra hverandre, og jeg er nok også forskjellig fra de, altså tre forskjellige jenter,  men herregud, så tullete vi er. Vi har den samme gale humoren, snakker likt og er kanskje snarlike, men totaaaalt forskjellige personligheter. Vi planla en date her om dagen og på den første var det bare to av oss som kunne møtes, men på den andre, så gikk vi oss en tur alle tre. Jeg los å mye at jeg fikk ondt i odet og mista stemmen dagen etterpå. Det er som å ha møtt familie, bare at vi ikke er det. Vi utfyller hverandre så godt. Den ene er veldig opptatt av India og hvor vi kommer fra og har allerede vært der, jeg er den som er midt i mellom, spesielt akkurat nå og hun tredje er ikke så opptatt av det i det hele tatt, Hun er helt norsk og kune likegjerne vært hvit som hun sa i dag. Holdt på å le på meg hjerteinfarkt. Er så glad for  at jeg at jeg har fått muligheten til å bli kjent med dem.. Prøver å legge ved noen bilder av oss. med deres godkjenning selvsagt. ha en fin kvled ya'ii :) Berit     

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
indiasdatter

indiasdatter

35, Trondheim

Ei voksen jente på 35 år. Bor med mine 2 fantastiske gutter på 5 og 8 år, samboer med barnas far på 15 året, og sammen har vi alle verdens finsete gordonsetter på 11 år. Jobber i barnehage og driver med utdanning som barnehagelærer. er også utdannet frisør, men det ble for ensformig og tungt for meg. Lever ett vanlig A4 liv, som slettes ikke er kjedelig, men spennende og utfordrende hver dag.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker